Full Shakespeare

Ideen bak Drunk Shakespeare høres, vel, litt infantil og tåpelig ut. Trolig kom noen dramastudenter på dette en sein kveld etter at de selv hadde drukket for mye. La oss sette opp Macbeth, mens en av skuespillerne må drikke seg full underveis! Hohoho, tenk så gøy det blir, fylla og Shakespeare blandet sammen!

Drunk Shakespeare skulle opprinnelig spilles noen få uker høsten 2014. Men de vanligvis blaserte anmelderne i New York Times skrev gjentatte ganger rosende om forestillingen, og det gjorde de fleste andre anmelderne også. Publikum bare fortsatte å komme og spilleperioden ble gjentatte ganger forlenget. Nå selger de ut åtte forestillinger i uka, inkludert tre på lørdager, for det fjerde året på rad. Målt i levetid, er Drunk Shakespeare blitt en av de største suksessene på off- Broadway de seinere år.

Improvisasjonsteater Å kalle dette for en oppsetning av Macbeth blir feil. For forestillingen er primært improvisasjonsteater rundt en betydelig forkortet versjon av det skotske stykket, iblandet en stadig mer beruset skuespiller.

Stykket innledes med sitater fra Shakespeares stykker om drikking, som det er mange av, og så blir det bestemt hvem av dagens fem skuespillerne som skal ta fem shotglass. Kvelden jeg så oppsetningen var det Macbeth selv, spilt av Tim Haber. (Og at Haber er blond, muskuløs, og opprinnelig tysk ble behørig kommentert av de andre skuespillerne underveis: ”Tim ser ut som Hitlers våte drøm”, ”Tim passer perfekt for rollen som SS offiser nummer 3”). Stykket fortsetter deretter i en heseblesende fart, med også med store mengder sjarm og spontanitet.

Det er nok ikke tilfeldig at av alle Shakespeares stykker så har The Drunk Shakespeare Society valgt å basere en slik oppsetning på akkurat Macbeth. For selv for å være Shakespeare, er Macbeth et sjeldent handlingspakket stykke – med hekser og drap, blod og galskap, overtro og overmot. Det skjer mye i Shakespeares korteste tragedie (Macbeth er bare cirka halvparten så langt som Hamlet), og dermed er det mye å spinne improvisasjoner rundt.

Forestillingen spilles i et lite, rektangulært bibliotek, og publikum sitter rundt på alle kanter. Det betyr at scenen nesten kan forstås som et slags theatre-in-the-round. Publikum kan under forestillingen bestille drinker, tidvis av skuespillerne selv, og skuespillerne snakker med og til publikum gjennom hele forestillingen. Alle de fem skuespillerne imponerte i hvordan de hoppet fram og tilbake mellom Shakespeare, improvisasjonsteater, og servitøroppgaver.

Forenkling eller fordumming? Mange vil nok mene at The Drunk Shakespeare Society går altfor langt i sin forenkling av Shakespeare og at det ikke lenger er snakk om forenkling, men heller ren fordumming. Og for all del, mye forsvinner i denne oppsetningen.

Noe av det vanligvis mest spennende med dette skuespillet er reisen som Macbeth og Lady Macbeth går gjennom. For hans del: en god mann som tviler, vingler og har problemer med å handle, men som til slutt, delvis på grunn av sine egne ambisjoner, ender opp som en paranoid, ond mann. For hennes del: manipulativ, maktsyk og hensynsløs i begynnelsen, til etter hvert preget av sterk skyldfølelse, ender i galskap og trolig selvmord. Disse psykologiske reisene kommer bare delvis fram i denne oppsetningen. Tidvis var det også vanskelig å følge den blodrøde tråden i handlingen. Og mens Macbeth er en mørk og dyster tragedie, er denne oppsetningen mest en frekk komedie iblandet noen mørke scener, hvor de mest kjente passasjene til Macbeth, Lady Macbeth og heksene er beholdt.

Poenget med å forenkle Shakespeare er som oftest for å gjøre ham mer tilgjengelig. Og det kan det ikke være noe tvil om at denne hybriden med noe Macbeth og mye improvisasjonsteater har lyktes med. Sjeldent har jeg sett et så ungt publikum være så åpenbart begeistret for det som skjedde på scenen gjennom hele forestillingen. Publikumsinteressen har vært så stor at denne høsten vil Drunk Shakespeare ha blitt spilt kontinuerlig i fem år – og det i en by hvor konkurransen om teaterpublikumets gunst er beinhard.

The Drunk Shakespeare Society presiserer alltid at hver forestilling er forskjellig, ettersom det er mye improvisasjon og ja, drikking. Og kvelden jeg så forestillingen ble det veldig mye improvisasjonsteater, som tidvis dreide seg om Lady Macbeth, men også tidvis om Trump, om sex, om TV-serien Friends, om det tyske ordet schadenfreude (skadefryd, et ord som ikke finnes på engelsk), og mye annet. Mest overraskende var kanskje at et lengre segment fra Romeo og Julie, inkludert hele balkongscenen, også var med. Oppsetningen var tidvis kaotisk, men aldri kjedelig, hele tiden uforutsigbar, og veldig ofte morsom. Da forestillingen var over, stilte publikum seg i kø for å ta selfier sammen med Tim Haber og de andre skuespillerne.

Fra off-Broadway til Broadway De mest vellykkede off-Broadway oppsetningene tar ofte skrittet opp til selve Broadway. Musikaler som Hair, Grease, Rent, og Hamiliton ble først satt opp på off-Broadway og det var først etter at de ble store suksesser der at de flyttet opp til de større teatersalene på Broadway (definisjonen på off-Broadway har lite med geografi å gjøre, men er teatersaler på Manhattan med mellom 100 og 499 seter, mens Broadway er teatersaler i Midtown Manhattan med over 500 seter).

Drunk Shakespeare kommer selvfølgelig aldri til å ta et skrittet opp til Broadway. Til det er forestillingen altfor rølpete og upolert. Den mangler også den brede appellen til en stor nok andel av teaterturistene som enhver Broadway-oppsetning må ha. Men i den enorme teaterverdenen i New York har Drunk Shakespeare funnet seg en sjarmerende liten nisje – og der blir nok denne forestillingen værende i flere år framover.