Solaris korrigert. Det Norske Teatret 2016. Foto: Tor Stenersen

Fra et annerledes sted

– Språket i Solaris korrigert både inviterer til og motsetter seg å bli iscenesatt. Det gjør teksten interessant å møte i et scenerom, skriver Hild Borchgrevink.

Umiddelbart etter debatten på Dramatikkens hus i november i fjor om kritikkens plass i dramatikerutdannelsen, som først mot slutten nærmet seg de rent tekstmessig interessante spørsmålene – som hva en scenetekst er og ikke er, eller om alle tekster kan leses med samme innfallsvinkel, var det med forventning jeg benket meg for å oppleve Det Norske Teatrets bud på Solaris korrigert. Øyvind Rimbereids langdikt fra 2004 har aldri hatt ambisjoner om å gå til scenen. Likevel er det blitt både opera og musikk, og nå teater.

Som regissør Peer Perez Øian sier i programmet, er det noe ved dette diktet som gjør at du umiddelbart begynner å lese det høyt. Ordene løfter seg fra siden og må sies. Det ligner ikke noe du har lest før, men etter noen få linjer har du forlatt din egen vorld og blitt med inn i 14.6, en organic i havet et sted utenfor Vestlandet, hvorfra diktets aig på en skjerm ennå kan se lysene fra regio Norwg-West […] fra Krisand til Bergn.

Tekstens blanding av forfatterens egen vestlandsdialekt, engelsk og en Edda-lignende tekstrytme treffer midt mellom stemme og skrift, mellom noe kjent og noe fremmed. Språket er på mange måter så rikt at det kan kjennes unødvendig å skrive mer rundt det. Samtidig har Rimbereid selv sagt i et intervju med Dagsavisen at det er viktig for ham at teksten blir lest og gjenlest i mange sammenhenger.

Bevissthet og materie
Ane Dahl Torp gir oss prologen foran et jernteppe som også tjener som projeksjonsflate og dermed blir både et virtuelt og et fysisk uttrykk for skillet mellom vår og diktets verden, og for hvordan fortellingen pendler mellom virkelighet og representasjon, det kunstige og det menneskelige. Ordene forteller at å krysse grenser mellom verdener er forbundet med risiko, både for publikum og for diktets jeg, aig.


Språket i Solaris korrigert både inviterer til og motsetter seg å bli iscenesatt. Som nevnt er det noe ved teksten som vil bli til lyd. Samtidig har den tydelige avtrykk av en bestemt norsk dialekt, og på forhånd var jeg redd for at det ville være umulig å gjøre denne teksten til teater med en skuespiller fra Østlandet uten en konstant undertone av lånt autentisitet. Men Torps aig låter troverdig og forstyrrer ikke rommet som åpner seg mellom hennes utadrettede dramatiske formidling og det ugjennomsiktige i diktets språk.

Torp og musiker Sjur Miljeteig er de to eneste utøverne på Det Norske Teatrets hovedscene. De to har laget flere forestillinger sammen i dette formatet. I 2013 satte de opp Garborgs Haugtussa og regnet med å spille den fire ganger. Den stod på plakaten i over et år og ble også sendt på turné, og nå i vår fortsetter også Solaris korrigert å spille. Som oftest er slike begrensede formater en befrielse. Teater trenger ikke mer for å virke, hvis det som er, holder mål.

Samtidig er Rimbereids tekst tett befolket. I byen inne på land, siddyen, bor det humans av ulike typer, selv om de fleste, som aig, har flyttet ut i havet. aig er også sjef for en gjeng med roboter som arbeider på rørsystemet i gjørma under vann, og som han (eller i dette tilfellet hun) tenker på som bevissthetsløse, uten bekymringer og dermed friere enn ham selv. aig har en kjæreste, Shiri, som er fotograf, og aig er bekymret for hva hun skal fylle dagene med hvis hun flytter med til en ny og sikrere verden som er under bygging under havbunnen. Her trengs aigs kunnskap, men i denne seifa botten er alt illusjoner og speil, og ingen trenger fotografer. En Mrs. Chan er overhode både for organic 14.6 og den nye underverdenen, og hun har også en assistent, en slags framtidsutgave av mytenes fergemenn som bringer oss over grenser. Den nye MIRROR-VORLD skal få navnet Solaris – og etter hvert snakkes det også om å speile eller klone mennesker.

Avatar av i dag
På en måte er forestillingen tro mot diktet ved at dette fascinerende menasjeriet av figurer stort sett bare blir omtalt og aldri vist. Diktet og tittelen henter inspirasjon på tvers av kunsteriske uttrykksformer, fra Tarkovskijs film (1972) og fra Stanislaw Lems roman (1961) som filmen bygger på. Særlig romanen kretser rundt menneskelig hukommelse og begrensningene i det å være menneske når det kommer til å kommunisere med andre livsformer, og monologform er dermed naturlig. Men den gjør også persongalleriet mindre tydelig.

I en scene går aig i dialog med en anonym skikkelse som ligner en avatar i et onlinespill, projisert i hvitt i et rektangulært rom i rommet. Enda så immaterielt og digitalt dette vesenet er, hører det for meg tydelig til i nåtiden, i dagens kommersialiserte, virtuelle virkelighet og en skjermbasert, todimensjonal sådan, ikke i aigs framtid.  I en tenkt verden der fortellerstemmen har evakuert jorden som vi kjenner den, kan bo og leve under vann og er på vei til å flytte videre ned under havbunnen, er det rom for større ambisjoner for hvordan et slikt kunstig menneske kan se ut.

Ane Dahl Torps tekstformidling og Sjur Miljeteigs musikk er preget av nærvær. Det forankrer det fremmede og åpne, det skaper en trygghet som vi som publikum alltid kan holde fast i og vende tilbake til, og en dialektikk som fungerer. Men enkelte ganger gjør denne tilnærmingen også at det klassiske i Torps diksjon eller det lyriske i Miljeteigs musikk står tydeligere fram enn innholdet.

Et viktig trekk ved diktet er hvordan fortelleren ikke har full oversikt over sin egen verden. Aig stiller spørsmål ved tilværelsen, men gjør samtidig det kollektivet forventer av ham. Han forlater kjæresten sin til fordel for seifa botten og forstår kanskje ikke rekkevidden av noen av avgjørelsene – og ned dit kan vi ikke følge ham. Slike sårbare dimensjoner står i fare for å bli utkonkurrert når regien mot slutten velger å løfte aig opp på en sentrert, høy pidestall.

Lyset og tingene
En annen utfordring er diktets steder, som er mange og flytende. Aig bor under vann, scroller over nattebilder av Vestlandet på skjerm. På vei til seifa botten scanner han sitt eget nervesystem, og kanskje blir han sin egen kopi, kanskje løses han bare opp i en drøm eller i en forestilling om ren bevissthet. Å skulle flytte slike transformasjoner til teatrets ubønnhørlig konkrete og ene rom, er på en måte uoverkommelig. Samtidig åpnet den innledende videoen på jernteppet et interessant spenn mellom materiale og lys, virkelighet og bilde, kropp og bevissthet, bevegelse og stillstand som forestillingen i liten grad utviklet videre. På scenen forflytter de to aktørene seg tradisjonelt gående i en rektangulær, minimal og stillestående scenografi, inntil det hele avsluttes under et enormt, gyllengult teppe som dekker hele gulvet og bølger vakkert, men på nokså jordisk vis ved hjelp av teknikere på sidescenen.

Da jeg så forestillingen, var det noen år siden sist jeg leste diktet. Mange av dets profetier om tomme oljebrønner, jordvarme, veike menneskekropper med nanofingre og overraskelsen over ennå å se store, levende dyr i havet, virker nærmere i dag enn da teksten kom ut for tolv år siden. Tolv år er en forsvinnende liten del av tekstens tilbakeblikk fra år 2480 til mot 2004. At vi likevel kan oppleve hvordan samtiden vår beveger seg i retning aigs, rettferdiggjør i seg selv at Solaris korrigert med jevne mellomrom blir lest, gjenlest og undersøkt. Gjerne også flere ganger på en scene, for nettopp at denne teksten er utfordrende å iscenesette, gjør den interessant å møte som publikum i et scenerom.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER