Første “doktor” i scenekunst

Danser og koreograf Per Roar Thorsnes tar i disse dager sin
“doktorgrad” i kunst når han viser tre forestillinger som sin
“avhandling” eller eksamen. Men tre års arbeid med kunstforskning
er ikke godkjent som doktorgrad – ennå.

Av Julie M. Løddesøl

Det er tre år siden Per Roar (hans kunstnernavn)
fikk det første kunstfagstipendiet i scenekunst i Norge. Nå
avslutter han arbeidet og forskningen, med forestillingene i
trilogien Liv og Død. De tre dansene kan sees separat og
sammen i løpet av denne og neste helg, på Kunsthøyskolen i Oslo
(KhiO).

Forsker, uten grad

Kunststipendiene var ment å skulle være kunstfagenes
“doktorgrad”. Så langt er den byråkratiske papirmølla ennå ikke
kommet, at man har funnet en grad for det arbeidet
kunstfagstipendiatene gjør. Enn så lenge får derfor Per Roar ingen
tittel for sitt treårige forskningsarbeid. Men det er klart at han
– og etterhvert de andre – får undervisningskompetanse som
førsteamanuensis.

Poenget med stipendiene er å bedrive forskning
innenfor kunstfagene. De tre scenekunststipendiatene i Norge er nå
foruten Per Roar, regissør Tyra Tønnessen, også på KhiO, og
koreograf og multikunstner Amanda Steggell, tilknyttet Akademi for
scenekunst ved Høyskolen i Østfold.

Kunstforskning

Hvordan forsker man så i kunstfag? I de akademiske fagene
knyttet til universitet har man klare krav til å skrive en
avhandling, til teori og metodebruk, forelesninger og disputas. I
kunstfagene stilles ikke disse kravene. Her er det arbeidet med
kunsten som er forskningen. Utfordringen for byråkratene med
kunstfagforskningen er å finne målbare kriterier på et kunstnerisk
utviklingsarbeid. Hvor mye skal kunstverket telle i forhold til
publikasjoner og dokumentasjon? Svaret finnes ennå ikke.

Hva forskes det nå på innen scenekunst? De tre
stipendiatene har vidt forskjellige prosjekter.

Per Roar arbeider som danser og koreograf
og går med kunsten sin inn i rommet mellom liv og død. Dette gjør
han med tre vidt forskjellige forestillinger, en der han selv
danser alene, og kroppsliggjør eller danser sin relasjon og sorg
til en barndomsvenn som på tragisk vis døde i en flyulykke i Asia.
I den andre forestillingen utforsket han og andre dansere kroppens
fysiske og konkrete død, og i den siste forestillingen “lytter han
til ekkoet av menneskeskapt vold”, som det står i programmet. Den
tar utgangspunkt i Srebrenica-massakren og spør, hva er likevekt og
hva er balanse i slike kritiske tilstander av ubalanse. Den siste
forestillingen vises nå for første gang i Norge, men hadde premiere
i Bosnia i sommer.

Dansere tenker grafisk

-Jeg har med dette arbeidet oppdaget noe som har relevans for
danseundervisningen vi bedriver. Dansere er opplært til å tenke
grafisk, vi imiterer bevegelser, og så integrerer vi bevegelsen i
kroppen. Dansere har lært dans gjennom spesifikke genre og stiler
uten å være bevisst at dansekuknst er mer enn dette. Men mange
dansere kan derfor være det jeg kaller “uintegrerte”, altså dansen
er ikke dypt forankret i kroppen deres. De fremlegger en
stilkunnskap, men har ikke utforsket dybden av bevegelsen. Her
åpner det seg et kjemperom for å gå håndverksmessig mye dypere til
verks, sier Per Roar.

Lukten av fargen rød

Amanda Steggells kunstfaglige prosjekt er å utforske
synestesi som strategi for å lage kunst. Synestesi er såkalte doble
sanseerfaringer, så som å høre farger, eller smake former. Og
sanseopplevelsen kan også være trippel, eller firefoldig, sier
Steggell. Hun vil gjerne stimulere med musikk, lukt, farger, former
og gjennom huden (taktilt). Prosjektet kaller hun “Mind, the
Gap”.
-Jeg vil undersøke synestesi i såkalt liveart, altså kunstverk som
blir laget mens de utøves, forteller hun, som er utdannet
koreograf, men nå jobber multimedialt, og i samarbeid med andre.
Hennes ønske om å gi flere sterke sanseopplevelser på en gang, har
resultert i en maskin. Eller, hun kaller det et fantasi-instrument,
som hun har gitt navnet “Følelsesorgelet” (The Emotion Organ). Et
gammel pumpeorgel fra 1895 er blitt restaurert og bygget om, fylt
med moderne teknologi slik at den kan produsere sin egen lyd, men
også stimulere andre sanser enn hørselen. Og ja, sier hun, den ser
ut som en retro-futiristisk science fiction-oppfinnelse. Man
behøver ikke nødvendigvis være musiker for å spille på orgelet.

Å spille på sansene sine

-Følelsesorgelet er et instrument der spilleren kan utforske
grensene mellom sine egne sanseerfaringer. Målet er å ha en to
dagers event i Fredrikstad i januar, der det å spille på orgelet
med publikum tilstede blir en performativ installasjon, sier hun.
Etterpå tenker hun seg at orgelet kan bygges om, slik at det kan
brukes i andre sansestimulerende settinger – som underholdning i
Las Vegas eller som terapeutisk verktøy. Amanda Steggell ser
allerede hvordan orgelet har en funksjon på Akademi for scenekunst
i Fredrikstad, som er en multikulturell skole, hvor studentene har
mange forskjellige morsmål. Orgelet virker over språk- og
erfaringsgrenser, sier hun.

Tyra Tønnessen er regissør, kjent for
forestillinger som Skråninga på Det Norske Teatret,
Stiklestadspelet og En Bagatell på Torshov-teatret. Hennes
prosjekt handler om improvisasjon for skuespillerne som del av
forarbeidet til en ferdig forestilling. Hun kaller prosjektet sitt
“planlagt intuisjon, bevisste veier til det ubevisste”.

Art by accident

-Jeg har overraskende gode erfaringer med improvisasjon i
prøveprosessen, og samtidig har jeg opplevd at det er så tilfeldig
når det virker bra og hva slags resultat det gir. Det blir en slags
“art by accident”, om du skjønner. Jeg mener vi ikke vet og kan nok
om hvordan vi skal aktivisere skuespillernes latente potensial,
sier Tønnessen.

Hun er ute etter at skuespilleren, og hun som
regissør, skal strekke seg til en dypere, mer personlig og dristig
skapelsesprosess. Det ligger spesielle utfordringer her, fordi
teatret er en kunstart som (som regel) lages av flere, sammen. Der
for eksempel en maler har pensel og lerret å uttrykke seg gjennom,
bruker skuespilleren seg selv, sine erfaringer og egen kropp, ikke
alene, men sammen med andre. Tønnessen spør seg hvordan regissøren
kan få tilgang på skuespillerens intuisjon. Gjennom bevisstheten
klarer skuespilleren bare å reprodusere det som allerede er
erkjent.

Intuisjon

En annen utfordring Tønnessen vil forske på er: Hvis
skuespilleren på intuisjon viste noe verdifullt i en improvisasjon
på en tidlig prøve, hvordan klarer regissøren å uttrykke akkurat
hva ved det som var bra? Og hvis skuespilleren da var personlig
original, og viste en kvalitet hun selv ikke var bevisst hun hadde,
hvordan kan hun gjenskape og beholde akkurat dette?

Tyra Tønnessen skal gjennom sitt kunstfagstipend
bruke egne oppsetninger som forskemateriale og dokumentasjon. På
enkelte oppsetninger vil hun blant annet ha noe lenger prøvetid,
for å få tid til å jobbe mer med improvisasjon enn det som er
vanlig. Hun forventer å være ferdig med sitt forskningsarbeid om
tre år.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER