Første "doktor" i scenekunst

Av Julie M. Løddesøl

Det er tre år siden Per Roar (hans kunstnernavn) fikk det første kunstfagstipendiet i scenekunst i Norge. Nå avslutter han arbeidet og forskningen, med forestillingene i trilogien Liv og Død. De tre dansene kan sees separat og sammen i løpet av denne og neste helg, på Kunsthøyskolen i Oslo (KhiO).

Forsker, uten grad

Kunststipendiene var ment å skulle være kunstfagenes “doktorgrad”. Så langt er den byråkratiske papirmølla ennå ikke kommet, at man har funnet en grad for det arbeidet kunstfagstipendiatene gjør. Enn så lenge får derfor Per Roar ingen tittel for sitt treårige forskningsarbeid. Men det er klart at han – og etterhvert de andre – får undervisningskompetanse som førsteamanuensis.

Poenget med stipendiene er å bedrive forskning innenfor kunstfagene. De tre scenekunststipendiatene i Norge er nå foruten Per Roar, regissør Tyra Tønnessen, også på KhiO, og koreograf og multikunstner Amanda Steggell, tilknyttet Akademi for scenekunst ved Høyskolen i Østfold.

Kunstforskning

Hvordan forsker man så i kunstfag? I de akademiske fagene knyttet til universitet har man klare krav til å skrive en avhandling, til teori og metodebruk, forelesninger og disputas. I kunstfagene stilles ikke disse kravene. Her er det arbeidet med kunsten som er forskningen. Utfordringen for byråkratene med kunstfagforskningen er å finne målbare kriterier på et kunstnerisk utviklingsarbeid. Hvor mye skal kunstverket telle i forhold til publikasjoner og dokumentasjon? Svaret finnes ennå ikke.

Hva forskes det nå på innen scenekunst? De tre stipendiatene har vidt forskjellige prosjekter.

Per Roar arbeider som danser og koreograf og går med kunsten sin inn i rommet mellom liv og død. Dette gjør han med tre vidt forskjellige forestillinger, en der han selv danser alene, og kroppsliggjør eller danser sin relasjon og sorg til en barndomsvenn som på tragisk vis døde i en flyulykke i Asia. I den andre forestillingen utforsket han og andre dansere kroppens fysiske og konkrete død, og i den siste forestillingen “lytter han til ekkoet av menneskeskapt vold”, som det står i programmet. Den tar utgangspunkt i Srebrenica-massakren og spør, hva er likevekt og hva er balanse i slike kritiske tilstander av ubalanse. Den siste forestillingen vises nå for første gang i Norge, men hadde premiere i Bosnia i sommer.

Dansere tenker grafisk

-Jeg har med dette arbeidet oppdaget noe som har relevans for danseundervisningen vi bedriver. Dansere er opplært til å tenke grafisk, vi imiterer bevegelser, og så integrerer vi bevegelsen i kroppen. Dansere har lært dans gjennom spesifikke genre og stiler uten å være bevisst at dansekuknst er mer enn dette. Men mange dansere kan derfor være det jeg kaller “uintegrerte”, altså dansen er ikke dypt forankret i kroppen deres. De fremlegger en stilkunnskap, men har ikke utforsket dybden av bevegelsen. Her åpner det seg et kjemperom for å gå håndverksmessig mye dypere til verks, sier Per Roar.

Lukten av fargen rød

Amanda Steggells kunstfaglige prosjekt er å utforske synestesi som strategi for å lage kunst. Synestesi er såkalte doble sanseerfaringer, så som å høre farger, eller smake former. Og sanseopplevelsen kan også være trippel, eller firefoldig, sier Steggell. Hun vil gjerne stimulere med musikk, lukt, farger, former og gjennom huden (taktilt). Prosjektet kaller hun “Mind, the Gap”. -Jeg vil undersøke synestesi i såkalt liveart, altså kunstverk som blir laget mens de utøves, forteller hun, som er utdannet koreograf, men nå jobber multimedialt, og i samarbeid med andre. Hennes ønske om å gi flere sterke sanseopplevelser på en gang, har resultert i en maskin. Eller, hun kaller det et fantasi-instrument, som hun har gitt navnet “Følelsesorgelet” (The Emotion Organ). Et gammel pumpeorgel fra 1895 er blitt restaurert og bygget om, fylt med moderne teknologi slik at den kan produsere sin egen lyd, men også stimulere andre sanser enn hørselen. Og ja, sier hun, den ser ut som en retro-futiristisk science fiction-oppfinnelse. Man behøver ikke nødvendigvis være musiker for å spille på orgelet.

Å spille på sansene sine

-Følelsesorgelet er et instrument der spilleren kan utforske grensene mellom sine egne sanseerfaringer. Målet er å ha en to dagers event i Fredrikstad i januar, der det å spille på orgelet med publikum tilstede blir en performativ installasjon, sier hun. Etterpå tenker hun seg at orgelet kan bygges om, slik at det kan brukes i andre sansestimulerende settinger – som underholdning i Las Vegas eller som terapeutisk verktøy. Amanda Steggell ser allerede hvordan orgelet har en funksjon på Akademi for scenekunst i Fredrikstad, som er en multikulturell skole, hvor studentene har mange forskjellige morsmål. Orgelet virker over språk- og erfaringsgrenser, sier hun.

Tyra Tønnessen er regissør, kjent for forestillinger som Skråninga på Det Norske Teatret, Stiklestadspelet og En Bagatell på Torshov-teatret. Hennes prosjekt handler om improvisasjon for skuespillerne som del av forarbeidet til en ferdig forestilling. Hun kaller prosjektet sitt “planlagt intuisjon, bevisste veier til det ubevisste”.

Art by accident

-Jeg har overraskende gode erfaringer med improvisasjon i prøveprosessen, og samtidig har jeg opplevd at det er så tilfeldig når det virker bra og hva slags resultat det gir. Det blir en slags “art by accident”, om du skjønner. Jeg mener vi ikke vet og kan nok om hvordan vi skal aktivisere skuespillernes latente potensial, sier Tønnessen.

Hun er ute etter at skuespilleren, og hun som regissør, skal strekke seg til en dypere, mer personlig og dristig skapelsesprosess. Det ligger spesielle utfordringer her, fordi teatret er en kunstart som (som regel) lages av flere, sammen. Der for eksempel en maler har pensel og lerret å uttrykke seg gjennom, bruker skuespilleren seg selv, sine erfaringer og egen kropp, ikke alene, men sammen med andre. Tønnessen spør seg hvordan regissøren kan få tilgang på skuespillerens intuisjon. Gjennom bevisstheten klarer skuespilleren bare å reprodusere det som allerede er erkjent.

Intuisjon

En annen utfordring Tønnessen vil forske på er: Hvis skuespilleren på intuisjon viste noe verdifullt i en improvisasjon på en tidlig prøve, hvordan klarer regissøren å uttrykke akkurat hva ved det som var bra? Og hvis skuespilleren da var personlig original, og viste en kvalitet hun selv ikke var bevisst hun hadde, hvordan kan hun gjenskape og beholde akkurat dette?

Tyra Tønnessen skal gjennom sitt kunstfagstipend bruke egne oppsetninger som forskemateriale og dokumentasjon. På enkelte oppsetninger vil hun blant annet ha noe lenger prøvetid, for å få tid til å jobbe mer med improvisasjon enn det som er vanlig. Hun forventer å være ferdig med sitt forskningsarbeid om tre år.