Forord til vårprogram, Trondheim kunstmuseum 2014

Hva er forventet levetid for et land? Kan det gå ut på dato?

«Landet ditt eksisterer ikke», bedyrer store bokstaver i neonlys fra fasaden på et museum. Fasaden tilhører Islands nasjonalgalleri, og er et kunstverk av kunstnerparet Libia Castro og Ólafur Ólafsson. Island eksisterer selvsagt, selv om landet var truet av konkurs noen år tilbake. Men hva om det opphørte å eksistere, om det på en eller annen måte ble forvandlet til en annen type stat, enhet, eller konstruksjon? Hva om behovet for et land forsvant? Vi vet at imperier kommer og går, og vi vet at en nasjon er en historisk konstruksjon – de fleste av nyere dato. Det er ikke noe ved en nasjon som er evig og uforanderlig. En gang i tiden fantes de ikke, og det vil komme en dag der vi ikke trenger dem. Bare vent.

Norge eksisterer. Det er en relativt gammel nasjon sammenlignet med Island, og sammenlignet med alle de nye nasjonene som ble opprettet i Europa etter østblokkens fall, de fleste land i Afrika og andre verdenshjørner som tidligere var kolonisert. Imidlertid forklarer nordmenn sin sterke nasjonalfølelse med at den skyldes at Norge er en ung nasjon. Hvor lenge kan man fortsette å hevde at det er et ungt land når de fleste andre land i verden faktisk er yngre?

Det globale oppsvinget i nasjonalisme i dag er sjokkerende. Det er nasjonalisme på sitt aller verste – av typen som hevder at man er overlegen andre, som hevder: «Vi er bedre, fordi vi er rikere/eldre/yngre/demokratiske/en republikk/et kongedømme/har en rikere kultur/har flere våpen/har vakrere natur og flottere landskap/er en bedre rase.» Nasjonalisme handler ikke kun om en selvsikkerhet eller stolthet rundt hvem man er, eller hva man har utrettet, eller å like et sted fordi det er et bra sted å være. Innen nasjonalismens rammer formes disse følelsene til en ideologi som kort sagt hevder: «Vi er bedre.» Sånn sett er ikke norsk nasjonalisme noe bedre enn andre lands nasjonalismer. Den har samme utgangspunkt, arter seg som hvilken som helst annen nasjonalisme, og innebærer samme form for ekskludering. Nasjonalistpartier – som FrP – er farlige; de bagatelliserer begreper som menneskelig fellesfølelse, menneskerettigheter og likhet. Som en syre etser de bort vår sjel og vår respekt for andre – dersom disse «andre» tilfeldigvis skulle trå på samme mark som oss. Dette er vårt land, ikke deres. Vi er dette landets stolte eiere, og det er ikke de. Vi har rettigheter, det har ikke de.

Trondheim kunstmuseum feirer Grunnlovsjubileet med å vise et verk av Libia Castro og Ólafur Ólafsson på fasaden til TKM Bispegata og den store lydskulpturen Dalvedh av Sissel M Bergh i TKM Gråmølna. Dalvedh utforsker den samiske minoritetens stemmer fra samtiden og fortiden. En vis man sa en gang at hvis du vil vite hvordan det står til med et land skal du spørre dets minoriteter. På en måte er det dét Sissel M Bergh har gjort, selv om svaret er mangefasettert.

2014 blir et ambisiøst år for Trondheim kunstmuseum. I vår byr vi på et fyrverkeri av flotte utstillinger: Derek Jarmans Black Paintings, Adrian Pacis The Column – et verk som er en samproduksjon med museet, den fabelaktige maleren Andreas Eriksson, den angolansk-britiske kunstneren Alida Rodrigues og britiske Sara MacKillop er bare begynnelsen. Ane Mette Hol, i disse dager en av de internasjonalt mest anerkjente Trondheimskunstnerne, stiller ut med utgangspunkt i våre samlinger. På TKM Gråmølna viser vi Art, Anarchy and Apostasy, en utstilling som rekonstruerer aktiviteten i og rundt butikken Better Books i London tidlig på 60-tallet, i regi av Rozemi Keshvani. I kjølvannet følger Meta.Morf, biennalen for kunst og teknologi, som vi er stolte av å være vertskap for nok en gang.

For meg markerer året imidlertid slutten på min tid i Norge, og begynnelsen på noe nytt. Jeg ønsker å uttrykke min takknemlighet til de ansatte, kunstnerne og publikum for den fantastiske støtten i en periode der vi har foretatt store endringer på museet. Det har vært litt av en reise.

PONTUS KYANDER Direktør, Trondheim kunstmuseum