Dealing with Helen, Verk Produksjoner, 2006. Skrevet av Finn Iunker.

Folk vil ha underholdning

KRITIKK: Finn Iunkers Arbeider for scenen (2015) forener det beste fra teater og litteratur – og fungerer både som strandlektyre og fordypning, mener Anette Therese Pettersen.

Finn Iunker er én av fire nyopptatte stipendiater til Kunsthøgskolen i Oslos program for kunstnerisk utviklingsarbeid (avdeling Teaterhøgskolen), og i tillegg er han én av åtte nye husdramatikere i Dramatikkens Hus’ toårige program. Det er ikke helt uproblematisk at én person tildeles to slike stipend samtidig, men i lesningen av Kolon Forlags samling Arbeider for scenen 1993 – 2015 ble det likevel en ekstra glede å vite at Iunkers scenetekstpraksis skal fortsette gjennom disse kunstneriske programmene.

Arbeider for scenen 1993 – 2015 inneholder, som tittelen mer enn antyder, Iunkers tekster for scenen fra nevnte periode. I tillegg inneholder den noen performative tekster, og alle tekstene er etterfulgt av en produksjonsnote eller kortfattet anmerkning. Produksjonsnotene inneholder oversikter over hvor, og av hvem, tekstene har vært iscenesatt. Tidvis er produksjonsnotene også mer forklarende tekster om skuespillene.

Verk Produksjoner har tidligere iscenesatt hele fire av Iunkers tekster, og jeg er nok ikke den eneste som knytter deres estetikk til Iunkers tekster. Men bokomslaget til Arbeider for scenen har et helt annet uttrykk. Initialene ’fi’ er skrevet i mørkeblått mot en lys blågrå bakgrunn (med et svakt omriss av et bladløst tre) på bokas øvre halvdel, mens den nedre halvdelen er holdt i samme mørkeblå nyanse som initialene – hvor Iunkers navn og bokas tittel er skrevet i lyserosa. Bruken av årstall i kombinasjon med initialer mot en slags skumringsfarget bakgrunn gir kirkegårdsassosiasjoner, hvor initialene nærmest stiger opp fra dødsriket. Selv om omslaget kanskje er litt i overkant dystert, så er assosiasjonen til en kirkegård på et vis likevel passende. Iunkers tekster (for scenen) tar som regel utgangspunkt i et historisk materiale, som på en eller annen måte er velkjent for oss, og som Iunker så kan forme videre på, omdreie blikket vårt på – og underholde oss med.



Bokomslag: Terje Langeggen / Kolon Forlag
 

Performative tekster
Ett eksempel på dette er stykket Ifigeneia, som ble skrevet som en undersøkelse av Euripides’ Ifigeneia i Aulis. I en produksjonsnote til sin tekst skriver Iunker at hans stykke ”tar det for gitt at en oppsetning av det ikke er en negativ prosess der teksten liksom må destrueres for at et drama skal kunne finne sted på en scene – et stykke er snarere et stykke litteratur som kan leses av alle, også teaterfolk.” (s.133) Boka inneholder også et brev som Iunker i sin tid skrev til Vagant i 2007, hvor han skriver at han gikk til dramatikken ”fordi den var et marginalt fenomen. Den som mener at lyrikken er en smal genre, må gjerne komme på besøk en dag.” (s.305). Slike notater, kommentarer og brev lager et rammeverk for de sceniske tekstene – men også for Iunkers forfatterskap mer generelt. Her diskuteres ikke bare det enkelte verket, men også teatret og dramatikken i mer utvidet forstand.

Brevformatet har Iunker benyttet relativt ofte, og blant annet publiserte han i 2003 et brev til Mathijs Scheepers (fra kompaniet SKaGen) i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift. Brevet omhandler både skrive- og iscenesettelsesprosess, og universitetslektor Siren Leirvåg  bruker dette brevet som en referanse i en artikkel om performative scenetekster, om prosessen ”der impulsene til meningsdannelse går frem og tilbake, som i en samtale.”[i] Leirvåg bruker Iunkers The Answering Machine som et eksempel på en performativ tekst, hvor det blant annet ikke er noe i den grafiske fremstillingen som avslører at teksten er skrevet for teater, og videre hvordan Iunkers tekst både gjør som den sier, og sier det den gjør – altså at den er en handlende tekst.

Tjene flere herrer
Selv skriver Iunker følgende i teksten It was twenty years ago in May (2014):

”The Answering Machine” var mitt første stykke, men det var ikke første gang jeg skrev for teater. I 1992 og 1993 lagde jeg flere mindre forestillinger, som oftest sammen med andre og alltid i en setting der tekst bare var ett av flere sceniske elementer i en ellers likestilt dramaturgi – begrepet var den gang på alles lepper. Det er viktig å huske dette utgangspunktet, for da Hans-Thies Lehmann lanserte sin idé om et "postdramatisk teater" i 1999, befant jeg meg et helt annet sted, og jeg hadde vært der lenge. Hovederfaringen fra tiden før 1994 var at den dramatiske teksten måtte være robust nok til å tåle møtet med teatrets maskineri, men den virkelige innsikten ligger i at den, med et lån fra Goldoni, er en tjener for to herrer, teatret og litteraturen. William hadde aldri blitt Shakespeare hvis han bare hadde tjent én av dem. (s.359)

Og det er altså dette tjenerskapet ovenfor to herrer som etter min oppfatning gjør at de mer konvensjonelt ansette teatertekstene til Iunker (altså, de med replikker og sceneanvisninger) viser seg som god litteratur. Dette kan ha med teatraliteten i tekstene å gjøre – at man fornemmer en kropp bak ordene, uten at denne beskrives. Men man kan også si at det er en tredje herre inne i bildet: resepsjonen. Gjennom kommentarer, brev og produksjonsnoter foregriper Iunker resepsjonen av sine egne tekster, og melder seg som en dialogpartner i lesningen.

Scenisk bevissthet
Noen av Iunkers kommentarer, både i og om tekstene, kan minne om den scenebevisstheten man finner hos dramatikere som Arne Lygre. Men Iunker lar fiksjonen være innforstått, og leker i stedet med vårt forhold til begreper, historie og institusjoner som vi omgir oss med til daglig.

I Dealing with Helen (som er skrevet som en respon til Ifigeneia) er det kidnappingen av Helena som er den dramatiske drivkraften, men stykket latterliggjør sin egen konflikt og flytter i stedet fokuset over på detaljene rundt. Som når Helena sier følgende:

Det er vanskelig for en kvinne av i dag å innrømme at hun har gjort en alvorlig feil, og én feil fører andre med seg. Jeg stakk av fra min mann og kastet meg inn i en ukjent verden. Bare fordi jeg ville oppleve noe interessant. Jeg glemte å tenke på hvor høyt min mann elsker meg. Jeg forstod ikke hvor dypt alle greske menn elsker meg, at de er villige til å dra helt til Asia for å redde meg, at de er villige til å dø for meg. Pause. Ekteskapet har utallige gleder, men også noen forpliktelser. Vi kan ikke stikke av hver gang vi kjeder oss! (s.173)

Som sitatet illustrerer, er replikkene gjerne syrlige kommentarer, og sjelden eller aldri lokker de leseren til å føle med karakterene. Iunker har da også skrevet en doktorgradsavhandling om Bertolt Brecht, og selv om han ikke kopierer sin læremester, så viser Iunker at han har tatt Brechts oppfordring om å skape avstand mellom tilskueren og det som skjer på scenen, på alvor. Men Iunker gjør det med ironi og enorme mengder tørr, tørr humor.



Verk Produksjoner: "Ifigeneia"

Klartenkt
Iunker har en evne til å tenke usedvanlig klart. Han skreller bort eventuelle emosjonelle lag, og får saker til å fremstå i et klart, og tidvis grelt lys. Det skjendige drapet i Skippergata ble skrevet i 2006, og omhandler drapet på en seksten år gammel jente som Fredrik Fasting Torgersen angivelig skal ha begått i 1957. Og med Torgersens nylige bortgang er teksten igjen aktuell. Iunker er ikke alene om å skrevet dramatikk basert på dette dokumentariske materialet, senest i 2013 skrev Thomas Bye monologen 0 + 0 = 4 om samme tematikk – mens Jens Bjørneboes Tilfellet Torgersen fra 1973 kanskje er den allment mest kjente. Hos Iunker er det ikke skyldspørsmålet som er det sentrale (slik vi ser hos Bye, blant annet), men snarere at noe har skjedd. Uavhengig av hvem som drepte Rigmor Johnsen, så ble hun drept. Her går Iunker på sett og vis motstrøms mot kriminalfortellingen. Han løfter ikke bevisene frem, lar oss ikke komme inn i et etterforskningslaboratorium hvor vi ser ting i fornyet lys – snarere tvert i mot. Her er det de motstridende uttalelsene, de klønete juridiske formuleringene og en engasjert offentlighet som bokstavlig talt iscenesettes.

I produksjonsnoten til Det skjendige drapet i Skippergata skriver Iunker at teksten ”ligger i genre nærmere et spilleopplegg enn et litterært drama. Selv om jeg siden sommeren 2006 aldri har tvilt på at dommen mot Fredrik Fasting Torgersen er riktig, var stykket i starten tenkt å omhandle et justismord, og jeg fant og finner det vanskelig å la mine egne oppfatninger bli dominante i et stykke skrevet for norsk ungdom av i dag.” (s.289). På noen få linjer etableres slik tekst, forfatter og kontekst – samt forholdene dem imellom.

Iscenesettelsen av selvet
Både Det skjendige drapet og monologen The Answering Machine er mye omtalt i flere av publikasjonens øvrige tekster. I skuespillet Orkhons død (som opprinnelig ble skrevet etter et initiativ fra DUS- Den unge scenen i 2004) spiller både Iunker selv og teksten The Answering Machine sentrale roller. Handlingen utspiller seg i Ulan Bator, Mongolia, hvor noen ungdommer bor nede i byens kloakkanlegg. De livnærer seg av å tigge og rane turister, og det er her Iunker og hans tidligere skuespill etter hvert spiller en betydelig rolle i dramaet.

Iunkers tekster (gjerne sammen med nyutgivelsen av novellesamlingen Fortellinger, samme forlag) er både morsomme og lette nok til å fungere som strand- eller svaberglektyre, og samtidig så tettpakket med teori og referanser at man kan fordype seg med dem i skyggen. For å sitere en av karakterene fra Orkhons død: ”Folk vil ha underholdning. Leter du etter en dypere mening, er det på eget ansvar.”

 



[i] Leirvåg, Siren: ”Den performative teksten i kontekst”, i Tendensar i moderne norsk dramatikk (Drude von der Fehr/Jorunn Hareide, red.), Samlaget, Oslo, 2004, s.307

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER