Finurlig finstemt musikalsk humor

Forestillingsnavn: Ikke bare rør

Spillested: Barnekunstfestivalen, Teaterhuset Avant Garden

Konsept, musikk, instrumenter og utøvere: Truls Lorentzen og Audun Eriksen

«Takk for oss,» sier duoen Truls Lorentzen og Audun Eriksen og bukker, før de forsvinner bak scenetepppet. Slik starter konsertforestillingen Ikke bare rør. Tonen er satt og forsiktig latter brer seg blant publikum. Fra bak sceneteppet siver skranglete toner ut, og når utøverne kommer ruslende inn igjen, henholdsvis spillende med nesa på to blokkfløyter og med beina på et slags vandrende og høyst hjemmesnekret tramporgel, skjønner vi at den musikalske reisen vil stå i humorens tegn.

Forestillingens introduksjon av ulike instrumenter fungerer som framdrift og motor.Hvert instrument ledsages av små historier og anekdoter, i tillegg til musikk og spilling, og sekvensene veves inn i hverandre. Ikke bare rør når en formtopp når de to utøverne slår seg opp som rockegitarister, Truls Lorentzen med sin stillegående elgitar og Audun Eriksen med sin bråkete lekegitar i plast. Da svinger det fra kjapp rock’n roll til rolige balleder som «So ro lille barn».

Spiller på scenografien

Scenografien er ytterst enkel: et bakteppe, et bord fylt med instrumentaktige innretninger, to stoler å sitte på samt slanger, plastrør og diverse spillbare remedier på gulvet. Utøverne beveger seg forsiktig, nesten litt snublende og uten altfor store gester, rundt om i scenografien som har én stor hovedfunksjon: At den kan spilles på.

«Jeg må bare kle av meg instrumentet før vi starter på ordentlig», sier Eriksen og vikler seg ut av «salmesykkelen» bestående av slanger og belger. Konsertforestillingen vandrer fra instrument til instrument som alle er kreativt og sjarmerende hjemmelaget. Plastrør er blitt til både fløyter og didgeridoo, mens plastrør med sko på lager langsomt hoppende «månelyder» som vekker assosiasjoner til fordums barne-tvs «Romlingane». De to lar myke plastrør spinne over hodene i større og større tempo, mens de langsomt reiser seg fra sittende stilling til stående og videre til hoppende. Når det suser og hviner i de hurtig spinnende plastrørene, tar ungene kjapt tegningen: «De lager helikopter!» ropes det.

Upretensiøs profesjonalitet

Kommunikasjonen mellom scene og sal er dynamisk og god. Ungene ler og er lydhøre til både musikk og kommentarer. Humoren er tilbakelent, uhøytidelig og spiller opp til artige situasjoner og assosiasjoner som kiler magen både til små og store. Denne balansegangen mellom voksenhumor og barnehumor fungerer helt utmerket, og det er fint å kunne le sammen.

Duoen tilfører performancen en fin og upretensiøs dimensjon, uten at konsertforestillingen blir useriøs av den grunn. For selv om musikken synes slentrende og nesten tilfeldig, ligger det en profesjonell musikkforståelse i bunn hos dem. De formidler en herlig og leken spilleglede til ungene.

Audun Eriksen har en fin fortellersekvens med en australsk haikehistorie, hvor all formidling foregår gjennom en gedigen plastdidgeridoo som barna på første rad får nærkontakt med: Store lastebiler suser fordi en liten norsk haikende mann på endeløse australske highways. Noen tuter, alle kjører forbi og Eriksen kjefter inn i plastrøret, før endelig en lastebil bremser opp og plukker opp en fornøyd haiker. Slik skaper de små musikalske historier med visuelle bilder som integreres i lydbildet.

Å spille på barn

Overraskelsesmomentet er vesentlig i forestillingen. Særlig når det gjelder utvalget instrumenter, som eksempel boksen som begynner å gi lyd fra seg når musikergutta nærmer seg. Eriksen vifter litt med rumpa foran boksen og framkaller dermed langtrukne ul. «Du spiller jo uten å røre instrumentet… Kanskje det er slags rompet?» undrer Lorentzen. «Jeg har ikke tenkt å bli kjent som rompetist altså», repliserer Eriksen lakonisk.

Lorentzen bedyrer dermed at nå vil de i stedet prøve å spille på barn – men når de vil låne seg et barn, blir det plutselig litt skummelt å komme ut på scenen. Duoen får låne en voksen i stedet, og sannelig får de masse musikk ut av henne. På forunderlig vis, med en av sine hjemmesnekrende lydinnretninger. Akkurat hvordan det skjer, framstår som ganske mystisk og magisk, og det gjør det hele ekstra spennende.

Svartlamo-miljøet

The Four springer ut fra det alternative og skapende miljøet på Svartlamoen i Trondheim og har eksistert siden 1996 da de satte opp sin første performance. Siden har de laget flere stunt og forestillinger. Ikke bare rør er laget av og spilles av halvparten av The Four og har vært vist i flere sammenhenger. Grunnstammen i forestillingen er hele tiden den samme, men det dukker gjerne opp nye elementer og innslag hver gang. Lorentzen og Eriksen gir hverandre behagelig rom for improvisasjon.

Når duoen erklærer at de har prøvd alle instrumentene de har med seg, drar Audun Eriksen fram en elektrisk boremaskin, en gulrot og en kålrot: «Skal vi lage flere instrumenter?» «Ja!» «Tror dere det går an å lage instrumenter av dette da?» «Ja!!» Den yngre del av forsamlingen er nå overbevist om at det går an å spille på bortimot det meste. Og det gjør det i The Fours verden.

Les Idun Haugans første anmeldelse fra Barnekunstfestivalen her!