Per Boye Hansen leder Festspillene i Bergen for siste gang i 2012 før han setter kursen for Oslo for å være operasjef.
Festspillprogram som skaper forventninger
Publisert
8. desember 2011
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av
Festspillene ble arrangert første gang i 1953.
Modellen var Festspillene i Salzburg, og initiativet kom blant annet fra operasangerinnen Fanny Elstad.
De første festspillene hadde Kirsten Flagstad på programmet.
Per Boye Hansen er den 14. festspilldirektøren, og har ledet festivalen siden 2005.
Gunnar Arne Jensen var den direktøren som satt lengst, fra 1957 til 1966.
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/festspillprogram-som-skaper-forventninger/
Med programmet for de 60. Festspillene setter Per Boye Hansens et verdig punktum for sine syv år som sjef.
Her er tyngde, bredde og en fin kombinasjon av ungt og gammelt. Og med det beste norske i en topp internasjonal sammenheng. Klassisk opera i fullformat og stor symfonisk satsing viser at i jubileumsåret spares det ikke.
Festspillene skal vise det beste av det utenlandske og det beste vi selv har å by på. Knapt noen gang er vel denne ambisjonen blitt bedre ivaretatt enn i årets program. For her har Per Boye Hansen hentet hjem et knippe av våre fremste, internasjonale kulturambassadører, og med seg har de sine utenlandske samarbeidspartnere. Derfor kommer Leif Ove Andsnes med Mahler Chamber Orchestra, som han skal gjennomføre sitt store Beethoven-prosjekt sammen med. Stordabuen Eivind Gullberg har med seg NDR Radiophilharmonie i Hamburg, som han er sjefdirigent for.
På teaterfronten bidrar regissøren Ole Anders Tandberg med en Jeppe-versjon fra Stockholm Stadsteater, mens operaregissør Stefan Herheim viser sin versjon av Händels med solister og ensemble fra Komische Oper Berlin.
Og de dansk-norske festspillutstillerne fra 2005, Elmgreen & Dragset, stiller med en rykende fersk teaterperformance de nettopp har hatt urpremiere på i New York, som også sto på programmet i Festspillenes første år, er nærmest blitt en signatur for Boye Hansen. Den satsingen har gitt fin avkastning, rent kunstnerisk, og det er grunn til å tro at Rogaland Teaters ungdommelige marerittversjon av denne klassikeren skal gjøre det samme. Festspilldirektøren tok for noen år siden initiativet til et samarbeid mellom Jon Fosse og stjerneregissøren Robert Wilson, men sistnevnte har ikke levert.
Til gjengjeld får vi et originalt møte mellom Fosse og cubansk teater når de presenterer tre av hans stykker samlet som og gjør det i privathjemmet Skanselien 6. Originalt, men kan det ikke tenkes at tre unge, cubanske regissørers møte med sentrale Fosse-tekster hadde fortjent et spillested med plass til flere?
I tillegg kommer de to tidligere omtalte DNS-oppsetningene. Så blir det spennende å se hva Tore Vagn Lid får ut av det voluminøse teaterfragmentet Bertolt Brecht aldri maktet å korte ned til et scenedrama, om egoisten Fatzer.
Disse og andre programposter gjør at scenetilbudet, i vid forstand, tegner til virkelig å kunne berike oss med fine opplevelser – med og uten musikk. Så får vi Bryn Terfel med BFO i det «musikalske eventyret» som en slags dessert på den 15. og avsluttende dagen.
Bredden i både det symfoniske og det kammermusikalske konserttilbudet spenner fra et stort Tsjajkovskij-program med NDR Radiophilharmonie og Truls Mørk til «hemmelige» huskonserter hos kjente bergenskunstnere. Og, ikke å forglemme: Årets festspill var innledningen til et langsiktig samarbeid med Caracas Symphony Youth Orchestra. Neste år er de tilbake i Orchestra Nove, 160 musikere fra Norge og Venezuela i symfonisk samspill. Dette ligger det fremtid i. Også Griegs a-moll er tilbake, med Christian Ihle Hadland ved klaveret.
Festspilldirektøren har valgt å holde fast ved Torgallmenningen som arena for åpningsseremonien. Bra! Nettopp i et jubileumsår ville det være helt feil å lukke seg inne i Grieghallen igjen, uansett vær.
Denne teksten står på trykk i dagens Bergens Tidende.
