Teamet bak Ravnedans. F.v. Maren F. Bjørneseth, Julie Rasmussen, Tone M. Kittelsen og Irene V. Theisen. Foto: Alle foto: Maren Cecilie Hald Bjørgum

Ravnedans med mange ansikter

– Å få publikum både fra Oslo, fra utlandet og lokalt her i Kristiansand, er en drøm som har gått i oppfyllelse, sier Irene V. Theisen. På Sørlandet har fire dansekunstnere bygget opp en samtidsdansfestival som både et profesjonelt og et lokalt publikum strømmer til.

Det er midt i juli, og Kristiansands gågater myldrer av cruiseskipturister og ferierende nordmenn på jakt etter sol og sørlandsidyll. Å samle dansekunstnerne bak festivalen Ravnedans midt i festivaluka, var ingen enkel oppgave, men endelig sitter det travle firkløveret Irene Theisen, Tone Kittelsen, Maren Bjørneseth og Julie Rasmussen rundt ett og samme bord. Det serveres varm suppe, og de engasjerte Ravnedansdamene enes raskt om at årets festival har gått over all forventning:

– Det har gått utrolig bra! Vi har hatt fulle arrangementer, og da får man så mye energi og adrenalin. Vi kjenner ikke at vi er slitne, sier Kittelsen.

Fra Ravnedal til festival
Det hele begynte for syv år siden. Bjørneseth og Rasmussen satt på Lauras café i Kristiansand og snakket om at de ville få til noe i byen. Hva om de samlet et knippe lokale dansekunstnere og viste forestillinger i Ravnedalen? Theisen og Kittelsen ble med på laget, og et par kaffekopper senere kom de frem til at et gratis utendørsarrangement var en god idé. Sammen trykket de opp noen hjemmelagde programmer og spredte ordet i sosiale medier.

– Det kom så sykt mange folk, og det var rett og slett ikke plass til alle. Jeg husker jeg løp langs stien i parken og så på alle folka – det var som om det var 17. mai, forteller Kittelsen.

– Vi hadde undervurdert åpenheten og nysgjerrigheten til folk. Det er både interessen fra publikum og behovet vi opplevde hos andre kunstnere som har motivert oss, fortsetter Theisen.

Just a Stupid Piece, Girl on Fire. Ravnedans 2016.
Just a Stupid Piece, Girl on Fire i Ravnedalen 2016.

Etter rekordoppmøtet i Ravnedalen i 2009 har Ravnedans vokst til å bli en ukelang samtidsdansfestival. Årets program bestod av morgenklasser for profesjonelle kunstnere, workshops, lab og helaftens forestillinger fra inn- og utland – for å nevne noe. Festivalen har som mål å være inkluderende og åpen, og de unge dansekunstnerne påpeker at de ønsker en avslappet og uformell atmosfære. Det er tydelig at de alle er opptatt av det sosiale rundt festivalen, og etter hvert som caféen fylles opp av tilreisende kunstnere, familie og venner er det ingen tvil om at Ravnedans er til for både publikum, arrangører og utøverne som bidrar på festivalen.

– Folk blir kjent under festivalen og skaper nettverk. På den måten kan det komme nye prosjekter ut av å ha deltatt på festivalen også, både nasjonalt og internasjonalt, sier Rasmussen.

Arenavalg viktigere enn headliner
Utendørsprogrammet i Ravnedalen strekker seg over to dager, og programmeres ut fra en åpen utlysning hvor scenekunstnere kan søke med egne prosjekter. Deretter samles det kunstneriske styret og foreslår resten av programmet. De har ikke et uttalt tema for festivalen hvert år, men prioriterer et dynamisk festivalprogram med nasjonale og internasjonale aktører.

– Bakgrunnen for å bygge en slik arena har vært å skape muligheter for folk som er utøvere som oss selv, sier Theisen.

– Vi er ikke så opptatt av navn eller headlinere. Vi ønsker først og fremst å samle dansere og vise dans i Kristiansand. Dette har ikke endret seg, fortsetter Kittelsen.

Workshop for unge dansere med dansekunster Maja Roel, Ravnedans 2016.
Workshop for unge dansere med dansekunster Maja Roel, Ravnedans 2016.

I takt med at festivalen vokste, følte dansekunstnerne et behov for å profesjonalisere arbeidet og diskutere fremtiden.

– For noen år siden følte vi det som et problem at vi ikke hadde noen i en 100%-stilling som kunne reise rundt og se ulike verk. Men etter hvert fikk vi en annen innstilling som handlet om å frigjøre oss fra hva som er forventet programmering – f.eks én stor, hot scenekunstner. Programmet blir i stedet en kombinasjon av våre fire kunstneriske interesser, forståelse av arenaen vi har skapt, og publikum, sier Theisen.

Kittelsen forteller at hun ikke opplever å ha valgt en programmerende rolle, men at festivalen har ført dem dit. At de fire dansekunstnerne har utdanning ved ulike institusjoner i Norge og Europa, og på sett og vis tilhører forskjellige deler av dansefeltet, gjør programmeringsjobben interessant, legger Bjørneseth til.

– Plutselig har vi muligheten til å velge verk og presentere feltet, sier Kittelsen.

– Det er også viktig for oss å invitere folk vi ikke vet hvem er. Det er det som er så spennende med å ha en open call; at det dukker opp ting som ingen visste om, sier Rasmussen.

Kollektiv struktur
Bakerst i festivalprogrammet kan en se at både Theisen, Kittelsen, Rasmussen og Bjørneseth er oppført som likestilte kunstneriske ledere, styremedlemmer og produsenter. De jobber fremdeles med å finne en balanse i den kollektive formen, og ser det som en egenart at Ravnedans har et team der alle tar del i det kreative, kunstneriske og administrative arbeidet med festivalen.

– Det har vært en læringsprosess for oss. Da vi startet, var alle under utdanning, så ingen hadde erfaring som profesjonelle dansere eller visste hva det ville si å administrere. Vi har på mange måter gått vår egen skole hva gjelder avvikling av festivalen, men det har også tatt tid å forstå hva slags arena vi har skapt og hva vi kan bruke den til, sier Theisen.

– De siste årene har vi blitt mer voksne og funnet ut at vi ikke kan holde på som før. Vi må vokse fra oss uvanen med å alltid være tilgjengelige, og jobbe med Ravnedans til alle døgnets tider. Vi hadde et behov for å strukturere arbeidet, og selvom vi er ikke helt i mål, fungerer det mye bedre nå, fortsetter Kittelsen.

Ravnedansteamet lar produsenthatten gå på rundgang, men Kittelsen påpeker verdien av at alle er en del av et arbeidende, kunstnerisk styre.

– Det at vi jobber kollektivt gir mye til typen arena, og kampene som sparres mellom oss er viktige, sier hun.

Kulturrådets arrangørstøtte og lokal forankring
Det var først med søknaden om arrangørstøtte til Kulturrådet at Ravnedansteamet virkelig fikk diskutert fremtiden til festivalen. Rett før årets festivalavvikling kom beskjeden om at de fikk tilsagn på søknaden, og meldingen kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt, forteller de.

– Det var et skikkelig motivasjonsboost! utbryter Theisen, og de andre ler og nikker bekreftende.

– Nå som vi ikke starter på null, men har arrangørstøtten, får vi mulighet til å være kreative. Vi kan se mulighetene tidlig, og begynne å organisere tidlig. Så jeg tror det kan bli mye spennende program ut fra dette, sier Kittelsen.

– Så vil vi fortsette å prøve å utvikle nye scener, konsepter og arenaer. Bruke byen på nye måter, både ute og inne. Når vi setter sammen programmet er det en form for koreografi, og jeg innser at vi kan være koreografer i dette arbeidet også, sier Rasmussen.

Fire, kunstneriske ledere: f.v. Julie Rasmussen, Tone M. Kittelsen, Irene V. Theisen og Maren F. Bjørneseth.
Fire, kunstneriske ledere: f.v. Julie Rasmussen, Tone M. Kittelsen, Irene V. Theisen og Maren F. Bjørneseth. Foto: Hanne Frostad Håkonsen

Ravnedans vil ikke nødvendigvis øke i størrelse og mengde program med arrangørstøtten, men dansekunstnerne forteller at de vil jobbe målrettet blant annet med fokus på det lokale publikummet. Årets program strekker seg fra Kristiansands teater via Aladdin Scene, plassen utenfor Kilden Teater- og Konserthus til Ravnedalen, men det er fremdeles i parken hvor det hele startet, at lokalbefolkningen dukker opp.

– Vi har fremdeles en jobb å gjøre lokalt; vi må få frem at vi er på forskjellige steder. For å få med seg hele den lokale befolkningen, må man være tålmodig og si det mange ganger, forteller Theisen.

– Formatet i Ravnedalen tillater at man kan gå hvis man vil, eller man kan snakke med sidemannen underveis. Det er en annen publikumskontrakt enn når du setter deg i en mørk sal. Det er litt tryggere grunn, forteller Rasmussen.

Festivalteamet vil fortsette å jobbe med å utfordre publikum og innlemme dem i en fagdiskurs de selv ser som viktig for dansekunsten. Dessuten har tidligere års valg av såkalte “snille stykker” ikke nødvendigvis vært en publikumsfavoritt.

– I fjor hadde vi med et stykke fra Nederland, med eldre utøvere. Det var veldig vakkert, og ikke provoserende på noe vis, men alle danset i bar overkropp. I en liten by som Kristiansand, tenker jeg at det utfordrer noen å se gamle mennesker på scenen – hva er verdien i det? Vi prøver å vise at dans ikke bare handler om dem som har imponerende fysikk, eller at koreografien må være rask og spennende. Dette er enkle ting, men som man må ta stilling til om man vil bygge et publikum fra bunnen av, slik vi gjør, sier Theisen.

 Eivind Seljeseth er en av programmets lokale kunstnere. Her fra Av historisk grunn, av Seljeseth/ Helgebostad/ Berstad.

Eivind Seljeseth er en av programmets lokale kunstnere. Her fra forestillingen Av historisk grunn, av Seljeseth/ Helgebostad/ Berstad, Ravnedans 2016.

Inspirerer søsterfestivaler
Det har også vært et mål helt fra starten å ønske seg et profesjonelt publikum til festivalen.

– At vi får publikum både fra Oslo, fra utlandet og lokale her i Kristiansand, det er en drøm som har gått i oppfyllelse. Å klare å gjøre det såpass langt unna hovedstaden føles veldig viktig for lokalmiljøet her. Det bidrar til større informasjonsflyt mellom den mest aktive byen i Norge og en mindre by som nå for alvor har et frilansmiljø. Det igjen er med på å bygge opp felles referanser, sier Theisen.

– Etter hvert har vi også begynt å få flere søsterfestivaler. Folk som har vært her, og vært med, har begynt å lage egne festivaler i Norge og utlandet. Det er veldig, veldig gøy, sier Rasmussen.

De nevner Sånafest i Son, Nordlys i København, Maidans i Lørenskog og Festiborg i Sarpsborg som noen eksempler på dette. Alle festivalene likner litt i form, og flere av disse har i likhet med Ravnedans valgt å ikke fronte festivalen med én kunstnerisk leder.

– Hvis vi i tillegg har vært med på å bidra til at andre unge også har tenkt: “ja, vi kan også klare å avvikle noe i dette formatet”, så er det utrolig gøy. Det skaper muligheter for at flere får vist mer dansekunst, samtidig som det skaper flere samlingssteder, sier Theisen.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER