Festival i egen stue

«Digital scenekunstfestival 2.mai», står det på Vårscenefests nettsider – for øyeblikket omdøpt til «Vårskjermfest». Vi er 53 stykker som sitter og ser på at tiden telles ned, klokka 9.58 lørdag morgen. Det er ett minutt og tretten sekunder før festivalens første programpost starter: Morgenrave med Charlotte Bendiks og Nasra. Mellom 9.59 og 10.00 kom det tjue tilskuere til før festen åpner med en videostrøm fra et digitalt styremøte. Bildet hakker litt, og det er ekko på stemmene. Klokka er nå 10.03, styret takker kunstnere som har kastet seg rundt for å tilpasse seg det digitale formatet, og vi er nå 120 personer som følger strømmen. Ekko og lydforstyrrelser gjør at jeg allerede klokka 10.05 har lyst til å skru av. I stedet laster jeg inn siden på nytt, og lyden endrer seg til det bedre. Det settes over til Vårskjermfestens programledere, skuespillerne Kristine Myhre Tunheim og Jonas Delerud, og det hele føles stadig mer som en mer eller mindre ordinær fjernsynssending. Lineærtid. Sanntidssending. Programlederne leser fra kort, og ser rett inn i kamera, og jeg får assosiasjoner til tv fra min egen oppvekst, fra lineærfjernsynets gullalder: 1980- og -90-tallets julemorgen, tv-innsamling og Midt i Smørøyet.

At lokalene programlederne befinner seg i er holdt i sort, gult og oransje, forsterker denne 80-tallsfornemmelsen. Publikum oppfordres til å sende inn videoer av seg selv som danser, og programlederne holder opp håndskrevne lapper med emneknaggreferanser. Det som sannsynligvis ville fremstått søtt om det var fremført av noen stående et par meter foran meg, virker bare unødvendig klønete og uprofesjonelt på skjermen. Når man først flytter over i det digitale; hvorfor ikke også benytte seg av digitale hjelpemidler?

Fra scene til skjerm Mens dj Nasra spiller, stående til høyre på det jeg antar er en scene, drikker Charlotte Bendiks, iført stripete pyjamas, solbriller og slåbrok, kaffe med en pc på fanget. På en skjerm bak dem vises en eller annen aerobicsinstruktør fra 1980-tallet. Morgenrave virker veldig tydelig å være ment som et musikkinnslag hvor festivaldeltakerne selv bidrar med dansen, og som visuelt innslag er det heller statisk, så jeg kobler meg av skjermen for ikke å slite ut min digitale kondis med en spurt allerede i oppvarmingen. Jeg logger meg på innimellom, og ser at de to dj’ene etter hvert alternerer, og ettersom publikum blir varme i trøya, vises det innsendte dansevideoer.

Skjermfestivalen har hele sytten programpunkter, hvor omtrent halvparten av dem introduseres med og/eller etterfølges av samtaler med kunstnerne bak innslaget. De to programlederne fungerer også som moderatorer, og mens de intervjuer scenekunstnere og leser opp introduksjoner før videostrømmer, så får jeg mer og mer fornemmelsen av å se på NRKs Kvelden før kvelden eller TV2s God morgen, Norge. At programmet også inneholder små innslag hvor kunstnere presenterer forestillinger som skulle vært vist på Scenefesten, samt at programråd, styret og ordfører holder taler, forsterker dette ytterligere. Skjermfestivalen bærer preg av at alle nok har kastet seg rundt og produsert denne festivaldagen på rekordkort tid, men det svekker også kvaliteten på det som ikke oppleves som en festival, men en produksjon.

Scenekunst, radioteater, dansefilm og fjernsyn Ettersom programmet strekker seg over tolv timer, og jeg de siste ukene har erfart at min egen maksgrense ligger på omtrent seks timer med skjermkonsum på en dag, så går jeg litt inn og ut av skjermfestivalen. Jeg hadde håpet å kunne delta auditivt på deler av programmet, men når det ikke fungerer så går jeg glipp av en større bolk midt på dagen enn planlagt. Blant annet får jeg med meg koreograf Silje Solheim Johnsens dansefilm Bobleplastbarna, regissør Nina Ossavys hørespill Døden kommer ikke med ljå, Klaas Boelens dokumentar om scenekunstkompaniet fieldworks Fieldworks portrait og dramatiker Tale Næss’ interaktive hørespill City Dwellers #8. Fellestrekket til flere av disse programpostene er at de er ment presentert digitalt.

Dansefilmen Bobleplastbarna består av fire scener som består av duetter mellom tre mødre og deres respektive døtre. De danser i eller utenfor det jeg antar er hjemmene deres. Koreografien veksler mellom omfavnelser og tablåer og en mer parkour-aktig utforsking av stuemøbler, akkompagnert av pianomusikk. Det er en latent latter og humor i disse tre duettene som filmen med fordel kunne dratt mer veksel på, og humoren kunne vært benyttet mer som kontrast til det grasiøse som musikken peker mot.

På festivalens nettside står det at festivalen skal presentere to filmer om og av scenekunstkompaniet Fieldworks (som ledes av koreografene Heine Avdal og Yukiko Shinozaki). I henhold til programmet skal Fieldworks egen film Yet we still rise vises som en del av strømmeprogrammet, mens dokumentaren Fieldworks portrait ligger tilgjengelig på festivalens nettside. Så vidt jeg kan se er det imidlertid sistnevnte film som både ble vist 2.mai og som fortsatt ligger på festivalens nettside.

Snublekvalitet Gjennom den brede utprøvingen av hva scenekunst kan være i digitale rom, feiler Vårskjermfest kanskje mer enn den treffer. Men det er også gjennom snubling at snubletråden blir synlig. Å utsette seg for denne risikoen er Vårscenefests virkelig store bragd. Festivalen har vært planlagt som ordinær scenekunstfestival i omtrent ett år, mens den digitale skjermvarianten har hatt en drøy måned til å planlegge og omlegge. Jeg mener derfor at det er nærmest forutbestemt at store deler av festivalprogrammet vil komme til kort og at de digitale utprøvingene vil synliggjøre mangler fremfor styrker.

Vårskjermfesten har valgt å holde på noen av Vårscenefestens parametre. Scenefesten skulle opprinnelig funnet sted i Tromsø 30.april til 3.mai (denne informasjonen finner jeg ikke lenger på festivalens nettsider, men det er disse datoene jeg opprinnelig hadde notert i min kalender). Scenen er beholdt i Rådstua i Tromsø mens festivalpublikum opplever den gjennom nettstedet varscenefest.org. Tidsmessig er festivalen kortet ned til én dag, og skjermfesten utspiller seg fra 10 om morgenen til 22 på kvelden 2.mai. Det er gjerne slik en festivaldramaturgi er bygget opp; gjennom strukturering av tid. Utfordringen med å insistere på en slik dramaturgi også i det digitale er at den ikke tar høyde for verken hva en dramaturgi for en digital festival kan være eller for hvert enkelt innslag. Kanskje ville lineærtiden fungert bedre hvis festivalen hadde vært delt inn i tydeligere tematikker eller formater. Hvis det eksempelvis hadde vært flere etterfølgende dansefilmer, eller generelt flere dansefilmer, slik programmet har flere hørespill. Et annet alternativ kunne vært en skjermfestival som opprettholdt den opprinnelige festivaltiden, men lot publikum selv bevege seg inne på festivalplattformen, velge hvilke programposter man ville se eller høre, hvordan og når. Dette er delvis gjennomført her ettersom store deler av programmet fortsatt finnes tilgjengelig på nettsidene. Ved å bytte ut scenen med en skjerm blir formater som hørespill ikke tilgjengelig der de vanligvis er å finne: som podcast eller andre lydsporformater.

Samvær For å skape litt mer festivalstemning tilbragte jeg siste halvdel av skjermfestivalen hos ei venninne med projektor. Sittende der i sofaen, med god avstand til hverandre og pizza på bordet, så ble også opplevelsen av skjermfestivalen som fjernsynssending forsterket. «Som barne-tv hvor man blir holdt i hånda hele tiden», som min venninne kommenterte.

Kanskje skyldes insisteringen på tradisjonell scenekunstfestivaltid også at festivalen ønsket opplevelsen av å samle publikum, altså et slags samvær. Men det går på bekostning av presentasjonskvaliteten til flere av verkene, og dramaturgisk blir det hele en veldig ujevn opplevelse. Jeg er ingen ekspert på digitalisering av kunst, og etter alt å dømme er jeg i godt selskap her innenfor scenekunstfeltet. Men ettersom dette tross alt er fagfeltet til noen andre så håper jeg at vi i feltet i større grad kan hente ekspertise utenfra mens vi fortsetter å famle for å finne digitale rom for scenekunsten.