Foto: Thor Brødreskift

Etterlengtet, men skuffende operaopplevelse

Opera Bergens versjon av Verdis I Vespri Siciliani var dessverre en jevnt over ujevn produksjon

Det er ikke lett å sette opp store operaforestillinger for tiden. Opera Bergen har måttet flytte på denne produksjonen tre ganger, og de har hatt mye strev med innreisesøknader for de utenlandske solistene.

Forrige gang jeg så opera i Grieghallen, var for et par måneder siden. Da var det Bergen Nasjonale Operas oppsetning av Mozarts La Clemenza di Tito, der Romas innbyggere manes til å storme kongressen og gjennomføre et attentat mot keiseren. Også i Verdis I Vespri Siciliani føles historien skremmende aktuell, med tanke på den nylige utviklingen i Midtøsten. Handlingen er satt til Sicilia, der den franske okkupasjonsmaktens fryktede guvernør Monforte etter hvert får vite at han er far til opprøreren Arrigo, som nylig er sluppet ut av fengsel. Arrigo og hans kjæreste Elena slutter seg til planene om et angrep på Monforte, men når Arrigo får vite om slektsbåndet, vegrer han seg. Etter en del om og men og tilgivelsesscener mellom både venner, kjærester og far og sønn, skal Elena og Arrigo gifte seg. Kirkeklokkene er imidlertid det hemmelige tegnet til at opprøret skal starte, og ikke før er giftermålet gjennomført, så er massakren et faktum.

Manglende overskudd
Til tross for at tematikken føles både universell og aktuell, er det noe ved denne oppsetningen som gjør at historien ikke berører meg så mye som den kunne gjort. Det er som om produksjonen mangler overskudd og dermed ikke når frem med et større budskap. Slik historien fortelles, skapes det ikke nok spenning til å gi meg den ubehagelige følelsen av at det lurer en katastrofe under overflaten.

Musikken kunne bidratt til dette, men her er det foretatt musikalske valg som gjør at også det lydlige føles stillestående. Jeg savner for eksempel skarptrommen, som i innspillinger jeg har hørt på forhånd bidrar til å skape krigersk stemning allerede i ouverturen. I orkestergraven denne kvelden er det ikke funnet plass til den. Gjennom hele kvelden er det en ubalanse i klangen. Treblåserne blir for dominerende, pikkolofløyten nærmest skrikende. Det mest forstyrrende ved de musikalske valgene er imidlertid mangelen på flyt. Anne Randine Øverbys måte å dirigere på fremstår for meg som tung og satt. Denne på-slaget-direksjonen fører til at helheten blir oppstykket og upresis, slik at musiseringen føles seig i de langsomme partiene og tung i de raskere.

Korona-kroppsspråk?
Når musikken i slik grad mangler fremdrift, smitter det over på sangernes skuespill, og både solistene og koret får et unødvendig keitete og vagt kroppsspråk. Iano Tamar er imidlertid i en egen klasse som Elena. Spesielt i ariene i siste akt synger hun med en letthet og klarhet som gjør at hun utmerker seg. Michal Lehotsky glimter til med godt spill innimellom, men er for sanglig ujevn som Arrigo og har ikke den kraften i høyden som forventes av en heltetenor. Monforte synges av Carlos Almaguer, som har utfordringer både med diksjon og intonasjon.

Solistenes spill er gjennomgående tilbakeholdent. I begynnelsen lurer jeg på om regien er koronatilpasset, slik den var i La Clemenza di Tito, der alle aktørene på scenen holdt to meters avstand til enhver tid. Der ble smittevernet rett og slett gjort til et regigrep som var svært virkningsfullt. Etter hvert berører imidlertid flere av solistene hverandre, og det virker som om kompaniet opererer med regelen om at dette er lov i en kunstnerisk sammenheng. I så fall bidrar ikke regien akkurat til å få frem verken Monfortes farskjærlighet eller romantikken mellom Elena og Arrigo, all den tid jeg har sittet og vært usikker på om mangelen på lidenskap kom av koronahensyn.

De gangene regissør Daniel Bohr prøver seg på mindre vage løsninger og tilsynelatende vil utfordre oss med sprekere grep, fungerer det dessverre heller ikke særlig godt. Når de kvinnelige koristene vandrer rundt orkestergraven og tett innpå publikum, går sopranene først og deretter altene, istedenfor at stemmegruppene blandes slik at klangen får en god helhet. På et tidspunkt kan det virke som om de kvinnelige koristene har fått instruksjon om å være sensuelle i bevegelsene. Mens en del av dem er tilbakeholdne og stive, overspiller andre så mye at det nærmest blir porno.

Scenografien er sparsommelig og fungerer greit gjennom alle akter, med nakne trestammer stående spredt på scenen. Rekvisitter som karnevalsmasker og fredsduer bidrar godt til å skape stemning i de største korscenene. Kostymene fremstår imidlertid som inkonsekvente: De franske soldatenes uniformer og den sicilianske lokalbefolkningens drakter og hatter ser ut som et forsøk på å skape tidskoloritt, mens solistene og de lokale kvinnene i karnevalsscenen fremstår moderne. Mennene har dress og slips, kvinnene er kledd i stiletthæler og tidvis korte kjoler, uten at det virker som om denne kontrasten skal fortelle oss noe.

Problemer med tekstingen gjør det dessuten vanskelig å følge handlingen. Tidvis blir den hengende så mye etter at det er forstyrrende, og det oppstår uklarhet om hvilke karakterer som ytrer hva.

Vurderingsdilemma
Gjennom hele forestillingen sitter jeg og kjenner på forvirring og utilfredshet over manglende fremdrift og inkonsekvente løsninger. Når jeg skal skrive vurderende om opplevelsen, kjenner jeg samtidig på et dilemma. Når en vurderer Opera Bergens produksjoner, er det nemlig viktig å ha i mente at de har helt andre budsjettrammer enn statsfinansierte Bergen Nasjonale Opera, og at institusjonen er fullstendig avhengig av frivillig innsats fra mange ildsjeler. Likevel må det kunne stilles krav om profesjonalitet til et kompani som setter opp forestillinger i Grieghallen med billettpriser opp imot 700 kroner.

Den kvelden jeg ser forestillingen, har enkelte av koristene med seg hefter med noter eller tekst på scenen, mens de fleste andre synger utenat. Dette gir igjen et inkonsekvent og uheldig inntrykk. Når det samlet sett finnes for mange slike faktorer i en oppsetning, blir det vanskelig å vurdere Opera Bergens arbeid utfra samme kriterier som andre aktører i Grieghallen. Til det fremstår ikke forestillingen som tilstrekkelig profesjonell.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER