Naboen. Foto: Oda Aunan

Et vi med skylapper

Prosjektet Naboen inviterer til en guidet tur i Gamlebyen i Oslo. Men iscenesettelsen av en bydel, eller vårt blikk på bydelen, avdekker også prosjektets skylapper.

Er dette egentlig en teaterforestilling eller utstilling? Det undret jeg meg over tidlig i min vandring gjennom Naboen. Det er mulig jeg ankom litt uforberedt. Jeg hadde lest raskt gjennom en invitasjonsepost og et facebookevent, og var forberedt på at jeg skulle ankomme en slags vandreteaterhendelse. Jeg hadde med egne høretelefoner, hadde iført meg nok ull til å tusle ute i halvannen time, og var for en gangs skyld også tidlig ute. Men idét jeg leverte fra meg mp3-spilleren var jeg fortsatt litt usikker på hva Naboen skulle være. Det kan jo være en positiv ting, en lek med sjangre og dertilhørende utvidelser av disse, men i dette tilfellet mestret ikke prosjektet sjangerleken godt nok og da opplevdes det mer innsnevrende enn sjangerutvidende.

Audioguide
Vi var en liten gruppe på seks-syv personer som fikk utdelt hver vår mp3-spiller, instruksjoner for hvordan vi skulle bruke denne, bedt om å trykke play (synkront) og sendt av gårde med vår audioguide. Ikke helt ulikt slike man kan benytte på museer, hvor en stemme guider en rundt og forteller om det man ser. I Naboens tilfelle er det et lite utsnitt av bydelen gamlebyen i Oslo som fungerer som utstilling, og instruksjonene guiden vår kom med inviterte også oss til å utgjøre en slags liten performance i denne utstillingen.

Den gamle middelalderparken, nærmere bestemt; minneparken, var vandringens utgangspunkt. En stemme i høretelefonene våre geleidet oss rundt i området, og introduserte oss for installasjoner. Først en kirkegård; de tidligere naboene, så å si. Deretter ble vi sittende inntil en husvegg for å lytte til installasjon to, som var en kvinne som fortalte om det å bo alene etter et brudd, om forsøk på å ‘koseliggjøre’ leiligheten og hvor ensom hun er i Oslo. Deretter bar det videre, med låten Neighbours (kjenningsmelodi til australsk tv-serie fra 1980-tallet) som bakgrunnsteppe – til neste installasjon: et trikkestopp utenfor en pizzasjappe. Ulike stemmer blandet seg inn i lydsporet, som om vi kunne overhøre tankene til menneskene som passerte oss.

Vi guides videre – til gamle Sky Grill bar som har vært åsted for et stort oppgjør mellom pønkere og nynazister. Deretter lenger opp i Schweigaardsgate, stående under noen trær, får vi høre om Euronymus som likte å tenne på kirker, og om kjelleren hvor han samlet sine åndsfrender – et sted folk fortsatt valfarter til fra hele verden for å se. Hvor denne kjelleren ligger sies det derimot ingenting om, og akkurat den kjelleren der kjenner jeg godt, ettersom jeg hadde kontorplass i galleriet som holdt til i nettopp de lokalene for noen år siden. Hvorfor vet jeg mer enn guiden, tenker jeg. Hvorfor ber hun oss se på pizzarestauranten Roald & Umberto, men ikke gamle Helvete (som lokalene har vært kalt, etter platebutikken som Øystein Aarseth, som Euronymus egentlig het, drev der på 1990-tallet)?

Gjenoppdage et nabolag
Kanskje er det fordi Naboen ønsker å peke på alle de tingene i dette området som alle tar for gitt, som ingen legger merke til. Prosjektet ser ut til å ønske å henlede oppmerksomheten mot alle de små nyansene og detaljene i området, og i vår omgang med dem. På ett plan er Naboen slik radioteater, med et på forhånd innspilt lydspor, hvor en fiktiv guide introduserer oss for ulike personer i nabolaget. Etter hvert bryter en annen fiksjon inn i fiksjonen – andre stemmer begynner å dirigere oss rundt og fortelle oss om nabolaget vi spaserer i. Prosjektet er stedsspesifikt og interaktivt ved at lyttingen er avhengig av at man følger instruksjonene og veianvisningene fra audioguiden. Men innimellom instruksjoner om å krysse gata eller stoppe opp under trær, blander det seg også inn andre typer instruksjoner. «Sett deg ned», sier stemmen: «hopp!» og «løp på jordhaugene slik barna gjør», oppfordrer den.

Nå er jeg i utgangspunktet temmelig motvillig til å følge instrukser fra scenen. Jeg blir ekstremt selvbevisst av det, og har i tillegg en sterk motvilje mot å utføre instrukser jeg ikke ser mening i eller som jeg tenker at jeg ikke kan stå inne for. Jeg er med andre ord ikke Naboens drømmedeltaker. Jeg nekter å vinke mot alle eller ingen, eller hoppe, kun fordi en stemme på et på forhånd innspilt lydspor ber meg om det. Unntaket kommer avslutningsvis, når Naboen byr på noe av det jeg gjennom hele vandringen har ønsket meg – en kropp som tilhører stemmen jeg hører. Og når vedkommende vinker mot meg, vinker jeg selvsagt tilbake.

Skylapper
Men jeg opplever heller ikke at Naboen har anstrengt seg tilstrekkelig. Stemmene jeg hørte i høretelefonene virket sjelden synkronisert med bevegelser i rommet rundt oss, det var få kropper man kunne knytte stemmene til. Ingen pussige hendelser, slik scenekunstnere som Claire de Wangen eksempelvis har laget i sine forestillinger. Det var ingen koreografi av objekter, for eksempel åpning eller lukking av vinduer, eller lys som slukkes i bygninger. Kan hende er poenget at man skal kunne gjennomføre en slik vandring, akkurat slik man gjør på museer, når som helst. Men hva er det i så fall jeg skal lære noe om, hva skal jeg oppdage?

Her er vi nemlig ved Naboens største svakhet: Den virker ikke selv tilstrekkelig nysgjerrig på omgivelsene sine. For hvis det er sånn at Naboen forsøker å henlede oppmerksomheten vår til alt det vi overser når vi trasker rundt i Oslo, og dette området mer bestemt – hvorfor rettes ikke da blikket mot områdets kanskje mest oversette (og til dels forhatte) beboere, nemlig langerne og tiggerne? Halvt sittende og halvt liggende, inntil en klynge med busker, var de det som møtte blikket mitt først da jeg ankom Minneparken. Det var to av dem som satt i en skråning ved siden av trærne hvor vi ble bedt om å løpe som barn, og det var flere av dem som passerte meg mens jeg trasket rundt – de på utkikk etter tomme flasker, jeg på utkikk etter husfasader og treklynger. Det er som om Naboen utforsker området med et allerede bestemt formål, en på forhånd avgjort vinkling. Det er stedets forhistorie, eller; deler av den, som man skal innføres i, og det er måten Oslo ikke inkluderer folk på, vi skal gjøres oppmerksom på. Da blir det ekstra synd når prosjektet selv ikke inkluderer de mest fremtredende naboene.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER