NSFs stand på Arendalsuka 2015. Foto: Ida Willassen

Et evig unntak?

INNLEGG: Kunstnere som har sin inntekt fra en kombinasjon av lønn og oppdragsinntekt i og utenfor næring, får mindre igjen fra velferdssystemet enn de fleste andre yrkesgrupper, skriver Knut Alfsen, leder i Norsk Skuespillerforbund.

Skuespillere og andre kunstnere har mange roller – mange av dem ble diskutert i debattene under Arendalsuka, der Norsk Skuespillerforbund og mange av de andre organisasjonene deltok for første gang i år:

– Entreprenører har vi alltid vært. Vi skaper nye ting. Mange av oss skaper også betalt arbeid for andre. Men vi blir ikke entreprenører av å fakturere når vi egentlig skulle ha mottatt lønn. Da blir vi ofre for sosial dumping.

 

– Talenter finnes i massevis blant kunstnere. Men hva er egentlig et talent? Må man være ung for å være et talent? Hva trenger et talent for å utvikle seg? Noen kan kanskje trenge et godt musikkinstrument, andre kan trenge motspillere, men felles for de fleste er at de trenger ro til å jobbe med å videreutvikle talentet sitt. Det heter tross alt at talent er 10% de resterende 90% består av hardt arbeid. Jo mer kunstnere må bekymre seg over hvor de skal få inntekter fra i morgen, jo mer tas fokus bort fra å videreutvikle talentet.

 

– Kunstnere er fortolkere av samtiden og ytringsfrihetens frontsoldater.  Å sette et kritisk søkelys på etablerte sannheter i vår egen andedam, er kanskje det aller viktigste vi kan gjøre for å forsvare ytringsfriheten. 

 

– Kunstnere er leverandører av livsinnhold. Vi skaper soundtracket til din første forelskelse, og filmen som definerer din generasjon.

 

– Mange kunstnere er kulturarbeidere, lønnstakere – arbeidsfolk.

 

Kunstnere skal også ha lov til å inneha helt andre roller:

Vi skal ha mulighet til å være gode ektefeller og foreldre. Vi skal ha arbeidstid som er forutsigbar nok til at vi kan love jentungen å bli med på fotballkamp. Vi skal ha mulighet til å ta opp boliglån. Vi skal kunne ta oss av gamle, syke foreldre, og stille opp for en god venn som får kreftdiagnose. 

Derfor trenger kunstnere samfunnets velferdstilbud like sterkt som alle andre.

Våre mange roller og stadig større krav til fleksibilitet og midlertidighet fører imidlertid til at noen av disse rollene er vanskelig å fylle. De fleste av oss har nemlig mange arbeidsgivere og oppdragsgivere. Vi kombinerer lønnsinntekt, oppdrag utenfor næring og oppdrag innenfor næring. Dette er ikke noe vi velger selv – sånn må det bare bli.

Frilans kunstnere – som har sin inntekt fra en kombinasjon av lønn, oppdragsinntekt i og utenfor næring, samt fra vederlag for opphavsretter – faller dermed mellom alle stoler. Vi har ingen hovedarbeidsgiver, bare mange små. Det vi tjener i næring er vanligvis så lite at de færreste har råd til å kjøpe private forsikringer beregnet på næringsdrivende. Konsekvensen blir at kunstnere får mindre igjen fra det norske velferdssystemet enn de fleste andre grupper:

– Vi får mindre sykepenger når vi blir syke.

– Vi får mindre dagpenger (det gis ikke dagpenger til næringsdrivende)

– Oppdragstakere får ikke dekning fra lønnsgarantifondet om oppdragsgiveren går konkurs (noe som dessverre ikke er et sjeldent fenomen for skuespillere)

– Arbeidsmiljøloven gjelder ikke for oppdragstakere

– Lønnstakere i kortvarige arbeidsforhold og oppdragstakere opparbeider seg ikke rettigheter til tjenestepensjon

Kunstnerorganisasjonene som har gått sammen i Kunstnernettverket, kjemper for at kunstnere skal få det samme sikkerhetsnettet som alle andre har i den norske velferdsstaten. Når vi har henvendt oss til Arbeidsdepartementet om disse problemene, har vi fått til svar at det ikke kan gjøres unntak og lages særlige regler for kunstnere. Det er å snu saken på hodet. Dagens regelverk fører til at det i praksis blir unntak for kunstnere.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER