Et brutalt rivningsforslag

Etter at teatervirksomheten flyttet til nye Kilden, ønsker kommunen å rive Agder teater. Bygningen er et klassisk eksempel på norsk etterkrigsmodernisme midt i Kristiansands bybilde, med sin fasade preget av et 340 kvadratmeter stort veggrelieff av Henrik Finne. Et flertall av politikerne, med ordfører Arvid Grundekjøn i spissen, argumenterer likevel for verdiene som kan realiseres i tomten.

Det vil være en tragedie om verdifull offentlig tilgjengelig kunst og arkitektur erstattes av McDonalds og H&M med kommunens velsignelse. I spørsmål om riving er det byantikvaren som har delegert kommunal myndighet og ansvar til å sikre at kulturminnefaglige hensyn tas. På tross av gjentatte oppfordringer nekter imidlertid både nåværende byantikvar Helge Solli og byantikvar da beslutningen ble tatt, Arne Bulie, å uttale seg. Det er bekymringsverdig.

Det er synd hvis byantikvaren lar kommunen rive et kulturminne bare for å unngå å tråkke på sin forgjengers tær. Saken er nå til ny høring på grunn av innsigelser i fylkestinget. Alle skal høres. Vi oppfordrer særlig til at de som har kompetanse til å se, uttaler seg.

Både Agder teater og bygningene i regjeringskvartalet i Oslo er gode og unike eksempler på norsk etterkrigsmodernisme. De representerer byggingen av landet etter krigen og forteller viktige kapitler i vår historie. De gir byen historisk dybde. De er bygget med høy kvalitet, bidrar til gode og meningsfylte byrom og kan tilpasses ny bruk. Om man bestemmer seg for å bevare bygningen, kan kommunen invitere til en ide- og tilbudskonkurranse hvor Kristiansands innbyggere kan foreslå hva bygningen kan brukes til og hvordan bygningen kan fylles med et godt innhold for byen. Kan gamle Agder teater for eksempel bli et studentersamfunn for Kristiansand?

Også andre steder i Norge står brutalismens bygninger for fall. Akkurat nå avgjør kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner skjebnen til Høyblokka og Y-blokka. Det er dessverre ikke sikkert disse bygningene bevares, men det er sikkert at Riksantikvaren, som har ansvaret for statlig eide bygninger har gjort jobben sin. De har sjelden vært tydeligere i sine vurderinger enn når de nå redegjør for bevaringsverdien til Regjeringsbygningene. Det gir i alle fall håp.

Brutalismen er lite verdsatt som arkitektonisk stilretning i Norge. Kanskje skyldes det at den ennå er for ung til at folk flest ser verdien i bygningene fra denne perioden. På Norsk design- og arkitektursenter har vi nylig forsøkt å endre det med utstillingen BRUTALT? Det 20. århundrets arkitektur dokumentert av Teigens Fotoatelier. Teigens vakre bilder får oss til å stoppe opp og legge merke til de fine bygningene som fins rundt oss. Alle kvaliteter i byrommet er ikke umiddelbart tilgjengelige; vi trenger noen som får øye på dem, peker på dem og får oss til å heve blikket når vi går forbi. Mange har kommet ut av utstillingen med en aha-opplevelse.

Staten har ikke brukt 384 mill. kr på å rehabilitere Eidsvollsbygningen for å ta vare på en panelt tømmerbygning i to etasjer med forseggjort interiør og valmtak. Det handler om å ta vare på det fysiske uttrykket for vår historie og nasjonsbygging. Arkitektur er mer enn form, og bygg er mer enn bygninger. De er meningsfylte uttrykk for vårt samfunn og vår kultur som har stor betydning i folks liv. Derfor må man i rivingsspørsmål ta hensyn til mer enn kroner og øre. Man må tenke på bymiljø, nasjonal og internasjonal betydning og man må evne å tenke lenger fram og tilbake enn her og nå.

Bak utviklingen av offentlige bygg ligger ofte nøye vurderinger av samfunnsmessige hensyn og ambisjoner. Arkitekturen er et utrykk for tiden bygningene blir reist i, og de beste eksemplene gir gode bilder på samfunnets tilstand og ambisjoner. Eller som Louis Becker fra Henning Larsens tegnestue i Danmark nylig uttalte: «Arkitektur er å bygge samfunnets ambisjoner i fysisk form.»

Det tar tid før en bygning blir omfattet av formelt vern, og med dagens byvekst og utbyggingspress er arkitekturarven fra vår nære fortid spesielt utsatt. Det er ikke alltid lett å se verdien av bygninger, og i noen sammenhenger må vi prioritere kulturminnet fremfor utviklingspotensial og eiendomsverdi. Derfor må vi ha tillit til at det fins kulturminnefaglig kompetanse som kan se disse verdiene for oss. Det gjelder også for Kristiansand kommune.

Det er et paradoks at politikerne nå ønsker å rive Agder teater med bakgrunn i investeringer gjort i et nybygg hvor man nettopp har argumentert for å prioritere høy arkitektonisk kvalitet. Kommer noen til å se verdien av Opera-bygget i Oslo eller Kilden om 60 år? Det er ikke garantert. Men det blir mer sannsynlig om kommune og stat sikrer at kulturminnefaglige vurderinger ivaretas i politiske beslutninger om riving eller bevaring.

Samfunnsverdier måles ikke i kroner alene.