You’re welcome. Tale Dolven & Gabel Eiben, Black Box Teater 2014

Endimensjonalt om danserens hverdag

KRITIKK: I møte med teatermannen Gabel Eiben og dansekunstner Taka Shamoto har Tale Dolven vendt blikket innover i den kunstneriske prosessen i søken etter inspirasjon. Trioens fellesskapstanke virker derimot mer hemmende enn fremmende for utøvernes kreative utfoldelse, skriver Hanne Frostad Håkonsen om You're welcome.

Kan daglige arbeidsoppgaver, arbeidsmoral og miljøet på arbeidsplassen være selve inspirasjonskilden i et verk? Dette spørsmålet stiller dansekunstner Tale Dolven og skuespiller Gabel Eiben seg i stykket You’re welcome på Black Box Teater i helgen. Forestillingen reflekterer deres kunstneriske prosess i dansestudioet og vil vise det hverdagslige og lekne i all sin enkelhet. De tar oss med inn i et endimensjonalt spillunivers, der koreografien mangler spontanitet og overraskelser. Stykket fremstår som et hult skall og vitner om hva som kan mistes i overføringen fra dansestudioet til scenen.

Kritt, klapp og klem
"You’re welcome,"står det skrevet med store krittbokstaver på veggen inn mot scenerommet. Jeg runder svingen opp mot publikumsamfiet og møter blikket til en glisende utøver på scenen. Det er Eiben som står i en opplyst black box og venter på at publikum skal finne seg til rette. Smilet bak det store skjegget hans får meg til å føle meg velkommen, samtidig som jeg lurer på om han vil avkreve noe mer enn min fulle oppmerksomhet fra publikumsstolen. Den første leken er i gang når Dolven kommer ut på scenen: hun håndhilser på sin medsammensvorne, vinker vennlig til publikum og gir Eiben et klapp på skulderen. Hilsningen repeteres i raskere tempo, og med noen variasjoner ender sekvensen til slutt i en stor klem. Neste lek begynner der den forrige sluttet, og slik fortsetter stykket.

Kunstnerisk identitet
Sist Tale Dolven gjestet Black Box Teater var med Fase, Four Movements to the Music of Steve Reich – et stykke av og med danselegenden Anne Teresa de Keersmaeker. Her viste den norske dansekunstneren en enorm presisjon og tilstedeværelse, og den intense innstuderingsperioden med Keersmaeker er et beundringsverdig arbeid i seg selv. I sitt eget verk Visible Invisible fra 2013 tok Dolven utgangspunkt i Danse Serpentine av Loie Fuller; den verdenskjente koreografien fra 1895 om damen i den store silkekjolen. Også her viste hun en nøyaktighet og kroppslig insistering som danser, samt en iver etter å innhente inspirasjon fra tidligere dansemateriale.

I møte med teatermannen Gabel Eiben og dansekunstner Taka Shamoto har Dolven vendt blikket innover i den kunstneriske prosessen i søken etter inspirasjon. You’re welcome gjenspeiler tre utøvere som generøst viser frem sin arbeidsprosess for et publikum, som et dokumentarisk tilbakeblikk på egen utforskning i studio. Uttrykket bærer preg av et slags inkluderingsprosjekt der alle stemmer er like viktige, og kompanistrukturen blir en motsats til hierarkiske danseregimer à la Keersmaekers. Trioens fellesskapstanke virker derimot mer hemmende enn fremmende for utøvernes kreative utfoldelse, hvor enkeltindividet ikke får nok plass. Dolvens særegne formidlingsevne og presisjon forsvinner i søken etter trioens stemme og identitet. Det faller ingen til gode.

Joggeskogummi og en gul buksedress
Shamoto kommer inn fra sidelinjen, og trioen blir stående frontalt på en rekke nært publikum. Nå er det assosiasjonslek med bilder og tablåer som står for tur. Utøverne beveger seg langsomt bakover i rommet med repetitive, gestikulerende bevegelser. Plutselig begynner Eiben å løpe rundt og rundt i sirkel på scenen, og lyden av joggeskogummi mot gulvet fyller rommet som ekko i en tom gymsal. Trioens naive fremtoning utgjør sammen med Dolvens gule buksedress en form for ufarliggjørende barnetv-underholdning fra 70-tallet. Utøverne beveger seg innom koordinasjonsoppgaver og gulvmønstre som minner om Nintendo-Marios underverden, men leken fremstår som entydig og uforløst. De tre danserne har forvillet seg inn i et endimensjonalt spill som aldri når siste “level”. Jeg kan ikke annet enn å vurdere min egen tilstedeværelse som voksen publikummer, når den lille gutten på bakerste rad er den som ler høyest av alle. Spilltematikken ligger kanskje hans målgruppe nærmest.

Om å gjenskape det øyeblikkelige
Det kan virke som om bevegelsesmaterialet er bundet opp i en koreografi noe distansert fra dets opprinnelige utspring og formål. Bevegelsesprinsippene presenteres uten iver og nysgjerrighet, og jeg lurer på om You’re welcome er en genuin representasjon av kompaniets samarbeid i studio eller en flat etterlikning. Er det i det hele tatt mulig å gjenskape opplevelsen av – og tilstedeværelsen til – en gruppe i kreativ flyt? Det umiddelbare aspektet i improvisasjonsøvelsene faller vekk når utøverne prøver å presentere noe som engang var fremfor å legge til rette for at det kan skje igjen – i det sceniske øyeblikket vi deler.

Et høflig velkommen: hit, dit og tilbake igjen
Bak de fargesprakende kostymene og de smilende ansiktene prøver jeg å lete frem sammenhengen mellom tekst, objekter, rom og bevegelse. “Why black holes?” spør Shamoto lurt. Hun har trukket på seg en shorts som minner om teaterkostymeringen på 1600-tallet, og går inn en fortellerolle som henvender seg direkte til publikum. Dolven og Eiben danser en duett i bakgrunnen som henviser til Shamotos ord om kvantemekanikk og gravitasjon. Svarte tepper henger fra taket, og med et fåtalls stjerner klistret på fremsiden samsvarer scenografien med historien om verdensrommets sorte hull. Stykket er en blanding av illusjonsteater og samtidsdans, der teksten kommenterer det abstrakte formspråket. Frukten som både triller og kostes over scenen er velkjente elementer fra Super Marios spillverden, men i motsetning til i det faktiske Nintendospillet har ikke fruktens tilstedeværelse på scenen noe å si for forløpets gang.

Etter applausen reiser publikum seg fra stolene og vandrer ut samme vei som vi kom. Den krittede teksten på veggen lyser igjen mot meg: "You’re welcome". I følge Cambridge Dictionary kan uttrykket defineres slik: “used as a polite answer when someone thanks you for doing something (…) a ritual reply to ‘thank you’ ”. Kompaniet ønsker oss velkommen inn i black box, på en reise gjennom et teatralt spill, og tilbake til omverdenen igjen. I lys av ordbokdefinisjonen kan takk sees som stadiet til den kunstneriske prosessen i dansestudioet – der forestillingen på black box blir dets værsågod. Om opplevelsen av det utforskende arbeidet hadde kommet tydeligere frem i forestillingen ville jeg muligens klappet av iver og lyst og ikke ren høflighet da utøverne bukket og takket for seg.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER