Foto: Dag Jenssen, fra forestillingen Fire begravelser og ett bryllup. Scenograf: Hans Georg Andersen

En teatersjef i startgropa

– Tre jobbtilbud på under en time – jeg trodde nesten det var en practical joke, sier Morten Joachim om begynnelsen av regikarrieren sin. Og nå også teatersjef for Haugesund Teater, hvor han har tiltrådt ett år og to måneder før tiden, noe han selv tenker preger måten han tenker på – at han fortsatt er i ferd med å sette ord på tankene og visjonene.

La oss begynne med deg som kunstner og teaterperson først. Du er både dramatiker, regissør og i Fire begravelser og ett bryllup er du vel også utøver? Når var det du bestemte deg for å jobbe med teater?

– Veien inn i teatret har vært en glidende overgang som begynte med at jeg var sufflør på Nationaltheatret i fire år (1998-2002). Det er egentlig en forferdelig jobb for en fyr som ganske tidlig skjønte at han ville lage teater selv. Men jeg fikk jobbe med folk som er forbilder for meg i dag, som Runar Hodne, Alexander Mørk-Eidem, Ole Anders Tandberg og Marit Moum Aune. Jeg har ingen formell utdannelse innenfor teater, men jeg var heldig med hvem jeg fikk jobbe med som sufflør og så ble det en slags utdannelse. Deretter brukte jeg ti år på å etablere meg som instruktør, jeg har vært mye blakk for å si det sånn.

– Jeg har ingen ambisjoner om å være skuespiller, men jeg har hatt stor glede av å stå på scenen under Fire begravelser. At det er jeg som har skrevet teksten, om mitt liv, og så framfører den tror jeg gir en reell kontakt mellom sal og scene. Det var psykisk utfordrende å spille den rollen, men veldig lærerikt. Jeg har jobbet med den teksten i ti år, og hadde egentlig ikke planer om å sette den opp før Thomas Bye foreslo det. I utgangspunktet leverte jeg den til ham fordi jeg ville ha en annen dramatikerjobb ved Teater Ibsen, men Bye ville sette opp Fire begravelser i stedet.

Hva er viktig for deg når du skriver eller velger tekster du skal jobbe med på scenen?

– Teksten begynner med en kunstnerisk overordnet oppgave. Siden jeg har etablert meg på den måten jeg har gjort, så har skriveoppgavene mine vært preget av oppdrag. Mye tematiske oppdrag. Det første jeg da gjør er å benytte grunnleggende Stanislavskij-verktøy: gå til den som har skapt overordnet oppgave, se på hvordan vedkommende gjør det innenfor sitt område og forsøke å sette det i en slags samtidskontekst. Se på hva det kan si oss i dag. Via refleksjon og fantasi prøver jeg deretter å lage en fortellerflate som kan kommunisere til publikum på en spennende måte.

Kan du komme med et konkret eksempel?

– Når det gjaldt forestillingen Diktatoren så var det viktigste for meg å få fram Charlie Chaplins unike posisjon i sin samtid. Jeg ville fange entertaineren og det politiske arbeidet. I Fire Begravelser ville jeg forsøke å fange et refleksivt aksiom for å kunne tenke seg frem til et bedre selvbilde. At man kunne reflektere seg vekk fra fortiden, og slik skape seg oversikt over hva som skaper et bedre bilde av en selv. Teksten handler tilfeldigvis om meg, men jeg vil at den skal handle om andre også; at alle er redd for ikke å bli elsket. Det var et kjærkomment prosjekt fordi jeg frem til da nesten utelukkende hadde gjort dramatiseringer på oppdrag, mens jeg her kunne bruke og utforske eget språk.

Du har hatt mye oppdrag, hvordan begynte det?

– I 2006 startet jeg Prøysenspelet, sammen med Cecilie Lundsholt og Ane Skumsvoll, og i 2007 startet jeg barneteatret Soria under Moria. Disse to prosjektene brukte jeg som en brekkstang inn i bransjen. Arbeidet med Prøysen ga meg et oppdrag for Teater Innlandet, og omtrent samtidig laget jeg en avtale med Riksteatret om å dramatisere og regissere Doktor Proktors Prumpepulver. Jeg innså at ingen hadde gjort den på teater, og sammen med Ane Skumsvoll og skuespilleren Ivar Nergaard reiste jeg til Schauspielhaus am Wien for å møte scenografen Stephan Weber. Vi brukte så midler på at han lagde en scenografi-modell, før vi pitchet det for Riksteatret – som sa ja. Dette oppdraget og andre heldige omstendigheter førte til at noen teatersjefer begynte å snakke sammen, og jeg fikk tre helt konkrete hovedsceneoppdrag på under én time. Arne Nøst ringe om La den rette komme inn på Rogaland Teater, så ringte Kristian Seltun et kvarter etterpå om jeg ville ta over en jobb etter Erlend Samnøen, Puppan te pappa, og så ringte Agnete Haaland om en jobb jeg ikke kunne ta, fordi den overlappet. Tre jobbtilbud på under en time – jeg trodde nesten det var en practical joke, selve Riksteatret-jobben lå lengre fram i tid og jeg var jo fortsatt i etableringsfasen.

Deretter har du altså hatt en rekke dramatiserings- og regioppdrag, og nå tiltrer du som teatersjef ved Haugesund Teater. Men teatersjefrollen har du vel også hatt tidligere, om enn i en litt annen rolle, i Soria under Moria. Når bestemte du deg for å bli teatersjef?

– Jeg har over tid tenkt på hvordan et repertoar skal se ut, og det interessante for meg ved jobben er det å tenke langsiktig og skape rammer. Det har jeg hatt lyst til så lenge jeg kan huske. Da utlysningen kom så hadde jeg egentlig ikke tid til å gjøre ordentlig søknadsskriving, men jeg ble oppfordret av venner til å gjøre det. Det er ikke egentlig så overraskende at jeg søkte, jeg har lenge brent for å sette sammen et bredt program.

Hvordan ser et bra program ut?

– Innmari godt spørsmål, som ikke har noe fasitsvar. Men Haugesund Teater (HT) er et lite teater, med lavt budsjett, men vi har absolutt midler til å lage god kunst. Et teater i vår størrelse tror jeg gjør lurt i ikke å dyrke klassisk en suite hovedscenemodeller, som skal imponere med sitt massive utseende, da svir vi av alle pengene på kortvarig moro. Et godt program for HT vil være å skape scenekunstoppleveler som gjør at de beste scenekunstnerne i Norge lyst til å være her i en gitt periode. Og at de som bor her tenker at det de ser på HT har høy kvalitet og er relevant. Det tror jeg er mulig å få til her i Haugesund også.

Hvordan skal scenekunstnere få lyst til å være her?
– Det er litt som å bygge en karriere. Først må vi finne folk som stoler på hverandre og så bygge derfra. Finne gode regissører og skuespillere. At det de lager blir bra, men at det også får synlighet nasjonalt. Da må vi være temmelig selektive med hvem vi jobber med. Jeg tror det er viktig å bruke ressurser digitalt, men også å sende produksjoner til Oslo. Hvis vi blir kjent som et teater som trekker til seg spennende kunstnere, så skaper det stolthet og en selvfølgelighet rundt det at teater skal være spennende – og det tror jeg er viktig fra et Haugesund-perspektiv også.

Hvordan vil du gjøre dette, har du noen eksempler?

–I 2020 vil jeg sette sammen et lite ensemble eller en gruppe, og gi dem tilbud om å jobbe her i halvannet år. Jeg ønsker at de skal jobbe litt etter Torshovteatret-modell med instruktør, scenograf og skuespillere som jobber sammen over en periode og dyrker fram et eget uttrykk, sammen med meg. Slik vil jeg få opp kvalitet og produksjon. Jeg tror det vil være spennende å jobbe over tid, uten å være forpliktet til å jobbe her i mange år.

Kunstnerne skal da altså komme hit, med livet sitt i ett år, det fordrer vel en viss fleksibilitet fra dem?

– Ja, men setter vi sammen riktig gruppe så blir det en fristende og spennende måte å jobbe på som ikke bare strekker seg fra stykke til stykke. Det er noe annet å bo et sted, ikke bo på hotell, men samtidig være prosjektorientert fra år til år. Jeg vet at Teater Ibsen og Torshovteatret jobber på denne måten, og jeg er særlig interessert i å utforske dette med husscenograf og husregissør.

Rollene som husregissør og husdramatiker er allerede godt etablert innenfor norsk scenekunst, men scenografen er mindre etablert her, det er spennende.

– Ofte er det strukturert sånn at husregissørene setter opp noen stykker over en periode, men her er tanken at vi sammen skal utvikle et kunstnerisk uttrykk over en periode. Vi skal sette opp i flere sjangre og la det transcendere programmet. Det tror jeg kan gi mer synlighet.

Vil det denne gruppa produserer utgjøre hele programmet?

 – Tanken er at gruppa skal fylle produksjonene det året. Vi må sikkert også få inn andre folk fra sidelinja om vi trenger, men gruppa skal fylle programmet fra august til mai.

Haugesund Teater er et relativt lite teater, med en fast stab på fem personer, men jeg har lest at teatret engasjerer bortimot 150 personer i året. På teatrets nettsider står det at dere har et nedslagsfelt på 100.000 mennesker, hvordan virker dette inn på din programmering – hvordan tenker du publikum inn?

 – Jeg tror ikke det er en motsetning mellom å jobbe med målgrupper og det at det er en gruppe som dyrker ett uttrykk eller noen metoder.

Du har jo erfaring med målgruppetenkning, særlig barn, hvordan tenker du målgruppe som teatersjef?

– Jeg vil lage inspirerende forestillinger for unge voksne, for barn og for eldre. Det viktigste er at vi finner et uttrykk som appellerer til mange. Men siden vi er så små, jeg tror vi er Norges minste institusjonsteater, så kan vi bruke det som mulighet til å lage en gruppe som lager helstøpt program til alle målgrupper: Voksne, utdannede, folkelig, barn etc.

Kanskje du kan si noe konkret om planene fremover?

– 2019 er mitt overgangsår, og vi starter året med å dramatisere Agnes Ravatns Værda er ei skandale, med Siren Jørgensen og Toril Solvang. Jeg snuser også på Jon Fosse, med Pål Jackman på regi, samt en samproduksjon med Riksteatret. Høsten 2019 blir det Shakespeare med et internasjonalt orkester som spiller forbudt ølhusmusikk, med Erlend Samnøen og Bjarte Eike. Jeg er interessert i å være med på å utvikle et pulserende miljø for scenekunst her i byen. Hvis vi får et miljø så vil det skape mer synlighet også utad. Bedre produksjoner vil få flere av dere (kritikere, red.anm) til å komme for å skrive om det.

Samnøen er jo en kunstner som vel kom inn på Haugesund Teater under den forrige teatersjefen, Erik Schøyen, hvilke endringer og likheter vil publikum se med teatersjefskiftet?

– Jeg tror ikke at Haugesund Teater har noe igjen for å sette opp store musikaler, så det kommer jeg ikke til å gjøre – noe som sikkert kommer til å straffe seg for meg publikumsmessig på kort sikt. Men mange av de store musikalene er i mine øyne som sukker og narkotika: det er gøy der og da, men man blir feit og lat av det. Jeg tror vi må tenke kommersielt på en annen måte. Å sette opp Diktatoren i Stavanger var også kommersielt, men mye gøyere. Jeg tror det ligger forventinger i publikum som de ikke vet om selv, som de kan finne i populærkultur etc. Jeg brenner for det med å lete etter overraskende titler. Diktatoren var en god ide, og med den fikk vi drøftet noe politisk i tillegg. Den første boka om Doktor Proktor synes jeg også hadde noe for seg på en kunstnerisk måte. En annen god tittel er Knut Nærums Korps. Det er et kjempesmart prosjekt som på intelligent måte har klart å skildre frivillighetsnorge. Jeg tror vi kan komme langt i Haugesund ved å tenke utenfor boksen.

– Jeg er også av den oppfatning at man skal være forsiktig med å anta hva folk anser som smalt. Med Doktor Proktor jobbet vi med den sveitsiske scenografen Stephan Weber. Han jobber vanligvis i et intellektuelt tyskspåklig segment, og kom her inn i barneteatret. Han laget et pappunivers ble god tatt imot og som selger som hakka møkk over hele Norge. Jeg tror at hvis man vil nå fram til målgrupper så er det viktig å holde på med noe man vil noe med. Hvis man har respekt for målgruppa, for de man lager teater for, da er det ikke noe fasitsvar for hva folk vil se.

Hvordan tenker du på forholdet mellom fri scenekunst i Haugesund og Haugesund Teater?

– Slik jeg kjenner det er det allerede gode samarbeid, blant annet med Dans Kompani Haugesund og Scenekraft. Jeg kjenner ikke miljøet så godt ennå, men tror det vil komme tydeligere til syne når vi kommer i gang med ulike treffpunkt som temakveld og lignende.

Hvis du skulle gjort noen endringer i norsk scenekunst, hva ville det vært?

– Jeg synes det er på riktig vei nå, på sett og vis, men vil gjerne at det fortsetter å være nysgjerrighet for ulik scenekunst. Det er viktig at veien er kort fra fri scenekunst til institusjon.

Hvordan kan det gjøres?

– Jeg er usikker, men jeg tror det er viktig med ledere som ikke vil dyrke hierarkisk innafor/utenfor-mentalitet. At man da gjerne blir forsvarer av domenet sitt og sementerer grensene til omverdenen. Institusjonsteatrene i Norge er det knyttet så mye status til. Det som har slått meg med dem, ikke alle, men mange, er at de har så enormt statusjag. Det at man liksom vinner når man jobber innenfor institusjonene har stått som en kontrast for meg til arbeidet på scenen hvor vi skal jobbe med refleksjon og skape bedre liv for menneskeheten. Hele prosessen med å skaffe jobb på institusjon blir en så stor del av miljøet vårt, jeg vet ikke hvordan det skal løses, men med vennlighet og nysgjerrighet, kanskje.

Kan du si noe konkret om planer fremover – både i 2018 og i 2020?

– 2020 er fortsatt bare idéer, de er ikke konkrete ennå. Pilaren i en sånn gruppetenkning er å finne repertoaret sammen, selv om jeg som sjef har beslutningsdyktighet. Jeg lar meg inspirere av overskriftstankegangen, at man sammen kan finne fram til et stort tema eller begrep som definerer en høst- og/eller vårsesong. For eksempel politisk teater på høsten, til alle, men kjærlighetshistorier i vårsesongen. Det passer god til vår størrelse. Vi kan lage 7-8 produksjoner i året, som er masse for et såpass lite teater. Her kan vi bruke teatrets størrelse til vår fordel. Ane Skumsvoll skal være her i to år, som en partner in crime.

Helt til slutt, 2018 er ikke ditt program, men kan du likevel si noe om det?

– Vi har lite spillerom til høsten, men vi skal ha en liten Aslak Moe-monologfestival med tre monologer av Aslak Moe. Ane Skumsvoll kommer hit med DNS sin produksjon Der går grensen, samt at vi skal en lanseringshelg hvor vi viser fram deler av Erlend Samnøen og Bjarte Eikes univers i 2019, med konsert blant annet.

– Når man arver et repertoar så kan man være heldig og uheldig, og jeg føler meg heldig som har arvet Claire de Wangen. Hun er en kunstner som vil noe, og hun omfavner rom som jeg selv ikke hadde tenkt man kunne spille teater i. Det er lærerikt for meg som teatersjef å være vitne til arbeidet hennes.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER