Meierislaget 1933. Foto Dag Jenssen

En studie av fortiden

Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival (PIT) 2019, er en åpen og varmt inkluderende byfestival der de gamle er eldst.

Grenlands værguder har ikke vært barmhjertige. På åpningsdagen av årets festival, den 24. i rekken, høljet regnet ned. Hundrevis av publikummere troppet likevel forventningsfulle opp på Rådhusplassen for det årlige Brusteinsballet som, tradisjonen tro, markerer åpningen av festivalen med musikk, dans og akrobatikk, og toppes med et fyrverkeri i særklasse, ledet av pyroteknikker Olav Hanto. Rett før fyrverkeriet opptrådte spansk-argentinske Grupo Puja, med den luftige og akrobatiske forestillingen K@osmos.

“Hele byen – en scene” er festivalens slagord. Åpningen setter tonen for gateprogrammet, som er et gratis supplement til festivalens hovedprogram. Her underholdes den tilfeldig forbipasserende, og kanskje hun eller han med dette lokkes inn (eller ut) til de andre scenene. Her finnes klovn, figur, og underholdning for alle aldre, men den mest sentrale målgruppa er barna. Det er to forestillinger å finne for barn i hovedprogrammet også, Garage av Cirka teater og Bikuben av Teater Avvik. Utover publikummerne på disse to forestillingene er PITs hovedprogram preget av høy gjennomsnittsalder både blant publikum og på aktørene på scenen.

Garage av Cirka Teater. Foto: Lars Opstad

Gammel årgang
Studier av fortiden har dessuten en markant plass i forestillingene i festivalens hovedprogram i år, og det er slående at tre forestillinger har et historisk årstall i tittelen: Meierislaget 1933, 1917 – När klockorna sannade, og 1980 – Aker Brygge. Festivalens åpningsforestilling er av god gammel årgang: Markens Grøde av Juni Dahrs Visjoner Teater, hadde sin premiere for hele 14 år siden, men dette er er ikke et retrospektiv, for forestillingen har spilt jevnt siden da. De andre forestillingene i hovedprogrammet er kun ett eller to år gamle, og Bikuben har premiere.

Anette Röde Hagnell og Trond Hannemyr, programmerne for henholdsvis gateprogrammet og hovedprogramet, er en del av Grenland Friteater, som arrangerer Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival. De er et kunstnerkollektiv av individualister som startet på 1970-tallet og holder koken fremdeles. De startet som en fri og radikal gruppe som fant mye av sin inspirasjon i det fysiske teatret i arven etter Grotowski, og nå 40 år etter oppstarten har de blitt en teaterinstitusjon med faste bevilgninger, et eget teaterhus og to årlige festivaler: I tillegg til PIT i juni arrangeres Vinterscenen i februar.

Blant mange bragder har Grenland Friteater greid å komme seg inn på statsbudsjettet og får faste bevilgninger av Kulturdepartementet. Ordet institusjon kommer av det latinske institutum som betyr innretning eller sedvande. Grenland Friteater har vært betydningsfulle for utviklingen av det frie feltet i Norge, og er fremdeles opptatt av frifeltspolitikk, men de har blitt en teaterinstitusjon som nå er sedvanlige i kunstnerisk smak og programmering. Etter å ha sett en håndfull forestillinger på festivalen og studert programmet nøye vil jeg påstå at de gamle raddisene – som de kaller seg selv – i Grenland Friteater, verken har valgt eller laget forestillinger til årets program som er nevneverdig banebrytende, eller nyskapende i dag. Det betyr ikke at Grenland Friteater er uviktige. Tvert i mot. Nå er de levende teaterhistorie. Med vegger dekorerte av foto fra tidligere forestillinger, og ikke minst gjennom møtene med menneskene bak kunsten, gir et besøk på Grenland Friteater et innblikk i nyere norsk teaterhistorie.

Teater Albatross: 1917 När klockorna stannade. Foto: Teater Albatross

Folketeatret og den allmenne mannen
Under årets festival ble det holdt en konferanse med tittelen “Folketeatret er dødt! Leve folketeatret!” initiert av Grenland Friteaters regissør Tor Arne Ursin. Innledningsvis uttrykker han at folketeatertanken i mange land utgjør en levende tradisjon, mens den har hatt dårlige kår i Norge, og at det på konferansen skal handle om historien.

Først ut på scenen på Kafé K er Barbro Rønning, dosent i dramaturgi ved NTNU. Hun gir oss en lynrask historisk innføring i hva folketeater kan sies å ha vært fra slutten av 1800-tallet og opp gjennom 1900-tallets vestlige Europa. Hun viser at definisjonen er bred og at folketeater kan romme mange ulike sjangre, men at en felles betegnelse kan være teater for, med og av folk som ikke har naturlig tilhørighet til teatret. Hun åpner opp, og er spent på hva framtida er for folketeaterbegrepet.

Neste kvinne på scenen er Sissel Marie Nilsen, skuespiller og foredragsholder. Hun har skrevet bok om sin far Hans Jacob Nilsen, som var sjef for Folketeateret i Oslo (1933–1934 og 1946–1950). En scene hun sier at dessverre ikke lyktes særlig godt med sitt prosjekt, men i Bergen lyktes derimot Nilsen med å få arbeiderne til å gå på teater på Den Nationale Scene.

Ideen om å inkludere arbeiderne i teatret, både i historiefortellingen fra scenen og blant publikum synes å være viktig for Ursin. I et intervju Rønning gjør med Ursin som en del av konferansen, forteller han om sin interesse for å lage teater med lokal forankring, og i Porsgrunn – som den industribyen den er – vil naturligvis mange historiske hendelser handle om arbeiderne. Disse har vært sentrale i flere av Ursins tidligere forestillinger, som Smuglerne og Fyr og Flamme, samt i aktuelle Meierislaget 1933.

Neste innleggsholder er Kristin Lyhmann, magister i teatervitenskap, forteller om norrøne kvad. Hun peker på at det fantes et førkristent teater i Norge som var for folket. I paneldebatten mot slutten av dagen kommer Lyhmann med et essensielt spørsmål: Hvem er arbeiderklassen nå i dag? Hun mener at brorparten er tilreisende fra utlandet som kommer til Norge for å arbeide hardt i perioder, og jeg tenker i mitt stille sinn at de ikke er å se i salene til PIT.

Svein Gundersen, som er regissør og professor i drama og teater ved OsloMet, tar over på scenen og forteller mye om egen karriere, og avvslutter med å si at for ham ligger det å kjempe de marginaliserte gruppers sak i folketeatertanken. Panelet synes å være enige om at det er viktig å fortelle lokal og nasjonal historie. Jeg spør meg hvem som forteller disse historiene? Hvilke perspektiver legges til grunn? Ta for eksempel forestillingen 1980 – Aker Brygge av Statsteatret med Gard Eidsvold i spissen, som er en del av en forestillingsrekke som det på teatrets egne nettside står følgende om: “De ønsker med sitt prosjekt «Norge 1066-2066» å «skrive» fortellingen om Norge på nytt og bringe den ut i by og bygd for et stort publikum. Vi skal frem til viktige knutepunkt i vår historie og, forhåpentligvis, finne svar på hvem vi er og hvorfor vi har blitt sånn.” Vi’et her er fem hvite, voksne menn, ingen spesielt marginalisert gruppe, rent historisk sett.

Mange menn
Også Taha som er en fortellerteaterforestilling av og med Amer Hlehel om den palestinske poeten Taha Muhammed Ali, er dypt preget av patriarkatet, uten at det problematiseres. Det fortelles om Taha som ble lovet kusinens hånd som fireåring, og som var hoppende glad fordi han endelig eide noe(n). I forestillingen har skuespilleren Hlehel en sterk tilstedeværelse, og maner fram fargerike og levende bilder hos publikum. Jeg sitter dog igjen med en besk bismak. Jeg tror det er fordi krigen i Palestina ligger som et “eksotisk” bakteppe for en konvensjonell coming of age historie.

Den tredje forestillingen med årstall i tittelen er 1917 – När klocarna stannade, et one man show av svenske Robert Jakobsson. Han har så mye på hjertet om den russiske revolusjonen, og sin egen ungdomstid i Gøteborg på 1960- og -70-tallet, at forestillingen for meg fremstår kaotisk i sin overdådighet av visuelle, figurative og tekstlige virkemidler. At den eneste setningen i stykket som har med en kvinne å gjøre lyder: “Der kommer sekretæren min med en kopp te, kanskje jeg kan ligge med henne senere”, gjør ikke at jeg stiller meg mer vennlig til forestillingen som helhet.

Total mannsdominans i historiefortellingen er det heldigvis ikke på PIT i år. Det skal sies at Meierislaget 1933, byr på mange sentrale karakterer på scenen som er kvinner, noe som var lettende og oppløftende å se. De som var pådriverne til streiken forestillingen sentreres rundt var kvinner. Meierislaget har svært godt regisserte massescener, vellykket og effektfull publikumsinvolvering og mange gode, dog noe karikerte skuespillerprestasjoner. I både Markens Grøde og Utsikt av One Trick Pony møter publikum heterofile par, altså både kvinner og menn, og på festivalplakaten står også forestillingen Aluminiumssongar av og med Grenland Fritetaters skuespiller og regissør Geddy Aniksdal, samt Chambre noire av Yngvild Aspelis Plexus Polaire. Sistnevnte er en figurteknisk sett briljerende om feministen og forfatteren Valerie Solanas, en forestilling jeg så i Tromsø i 2018. Her savnet jeg dessverre også et tydeligere nåtidig perspektiv.

Asfaltpuls. Foto: Mine Nilay. Fra da forestillingen ble spilt i Oslo

Ungdom
Det var bred enighet i panelet om at det å formidle historie; Norges historie og lokalhistorie er betydningsfullt. Av noen ble det utvist en bekymring over at dagens unge er uinteresserte. Regissør Mine Nilay Yalcin, som deltok på festivalen med forestillingen Asfaltpuls, ble invitert med i panelet på slutten av dagen og kom med viktige innspill fra en yngre generasjon. Hun gjorde oppmerksom på at den ungdommen hun kjenner er svært opptatt av samfunnet rundt seg, men de er nok mer framoverrettede enn tilbakeskuende. Noe forestillingen, basert på tekster av M.H.Hallum bærer preg av. Den er en rå og energifull, kort i varighet, men fulladet med relevant tekst om ungdoms paranoia i livet her og nå.

Asfaltpuls er, såvidt jeg har forstått det, festivalens eneste forestilling for ungdom og unge voksne. I et lite mørkt hjørne av festivalen finnes det likevel plass til en gjeng unge scenekunstnere. Scene:Bluss er en eksperimentell tverrfaglig plattform, som ledes av de unge scenekunstnerne Alexandra Tveit og Marie Ursin. Tidligere år har de initiert korte prøveprosesser og langvarige forestillinger som har blitt vist under festivalen. I år har Scene:Bluss vært en arena for utforskning og fordypning med det feministiske gruppa POSSE i spissen. Via Instagram har omverdenen fått sniktittet på deres virksomheter: Hesteviskekurs, lesing, growling, og karaoke-sessions. Fredag i festivaluka kunne publikum få bli med på karaoke og DJ´set.

Det er ingen tvil om at PIT er betydningsfull festival for lokalsamfunnet, en festival som gjør byen levende og leken, og engasjerer hele aldersspekteret i lokalbefolkningen i frivillighets- og arrangørstaben, men dersom PIT skal tiltrekke seg ungdom og unge voksne til mer enn matbodene og fyrverkeriet på Brusteinsballet, må denne store målgruppa vektlegges i programmet de kommende åra. Og dersom man skal fortsette å gå den oppgåtte stien av historiske studier, bør det gjøres med nye perspektiver. En kan for eksempel slutte å fremstille det mannlige som det allmenne.

Uttrykket de gamle er eldst brukes hyppig når eldre klarer å beseire yngre konkurrenter. Dersom PIT skal beholde sin status som publikumsfestival må de yngre sterke på banen, ellers står festivalen i fare for å rett og slett død ut.

KOMMENTAR
  • Kristin Lyhmann :

    Så bare tre forestillinger og kan ikke uttale noe generelt om festivalen. Men jeg tenker at det faktisk aldri kan bli galt å fokusere fortidens hendelser. Historien blir som kjent alltid ny, sett fra en ny generasjon. Meierislaget 1933 hadde f eks en scene der statspolitiet drev oss alle, skuespillere og publikum nådeløst inn i en snare, som om vi var reinsdyr eller kveg som ble drevet inn i kveet. I teaterstykket var dette en illustrasjon av det statspolitiet som opptrådte i Porsgrunn i 33 og to år tidligere på Menstad. Men for oss, dagens publikum, var vi “inni” et av de TV-bildene vi ser altfor mange av fra land der streik er forbudt også i dag.
    Historisk tema – ja, ok. Og enda bedre: En regi som aktiviserer hele sanseapparatet fordi en vet at akkurat dette kan jeg se på TV i morgen, om jeg bryr meg med verdensnyhetene.
    Og det midt i et folkelig, dels informativt, dels naivistisk by-“spel”! Ikke verst!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER