En sanselig opplevelse

Det sies at å bli frarøvet synet skjerper de gjenværende sansene. Trondheim Kammermusikkfestival reklamerte med at The Blind var opera slik vi aldri hadde opplevd opera før, og regissør John La Bouchardière hadde satt mye inn på å gjøre forestillingen til noe utenom det vanlige. Med tette bind for øynene ble publikum ført inn i en kjølig sal. I løpet av den neste timen skulle den kjennes iskald. Vindlyder, lukt av jord, tær og brent løv hensatte oss til øya der forestillingens handling foregikk. Vi begynte med å vente. Lenge. Plutselig lener en person seg over skulden min og hvisker meg i øret: – The age of the elders is coming to an end. Noen berører meg på armen. Er det sidemannen, eller en i ensemblet? Festivalkomponist Lera Auerbachs The Blind er ikke en opera. Det er en sanselig opplevelse.

Mens vi venter The Blind bygger på et skuespill fra 1890 av den belgiske symbolisten Maurice Maeterlinck. Venting og forvirring er viktige elementer i dette symboltunge stykket, som blir betraktet som en forløper til Becketts Mens vi venter på Godot. Seks menn og seks kvinner, alle blinde, sitter ute på et øde og kaldt sted. De har blitt ledet ut i skogen av en prest, som også er en slags farsfigur på asylet der de bor. Presten er fortsatt midt i blant dem, men sitter som forstenet. Han skuer inn i det hinsidige og registrerer ikke noe det som skjer rundt ham. Mennene snakker forstyrret sammen. Hvor er presten? Hvorfor har han forlatt dem? Stemningen endrer seg gradvis fra forvirring til frykt. Betyr dette at de skal dø? Finnes det ingen mulighet til å komme seg tilbake til asylet? Frykten blir mer intens da de plutselig oppdager at presten er der, ubevegelig stiv som han var død. Og verre skal det bli. En person eller kraft kommer gående, og står plutselig midt blant dem. Et barn, den eneste blant dem som ikke er blind, skriker desperat. Og så er stykket plutselig over.

Opplevelsesteater Auerbach har holdt seg svært tett opp til Maeterlincks drama. Så å si alt i librettoen tar utgangspunkt i skuespillets replikker, og verkets oppbygging følger dramaets nesten til minste detalj. Hele stykket blir sunget a cappella, med unntak av enkelte illustrerende lydeffekter; raslende løv, vind, sjø og fugler som letter fra trærne. Rommet blir brukt aktivt. Sangerne går rundt oss, og vi blir stadig forvirret av stemmenes plassering, slik karakterene i stykket er forvirrede og ikke vet hvor de andre er. Tonespråket er modernistisk, men ikke utpreget utfordrende.

Ensemblet er svært godt, og det er i seg selv en bragd å holde en times musikk oppe med kun stemmer. Men det slår meg at siden vi har bind for øynene, blir vi frarøvet muligheten til å fullt ut erfare hvor gode de er. På en tradisjonell operascene ser vi sangernes personligheter. I The Blind får ikke sangerne anledning til å framstå som individer. På samme måte som karakterene i Maeterlincks skuespill ikke har navn, bare betegnelser som “en blind mann” eller “en blind kvinne,” blir sangerne her anonyme manns- eller kvinnestemmer.

Stor fallhøyde På mange måter ligger The Blind nærmere musikkdramaet enn operaen. Musikkens hovedanliggende er å bygge opp under stykkets handling. Enkelte ganger overskygget kanskje dramaet det musikalske. I ettertid husker jeg godt de intense stemningene og sanseinntrykkene, men jeg husker ikke så godt musikken. Likevel føltes resultatet helstøpt. Fallhøyden er stor når man lager opplevelsesteater, og kanskje var det dramaets kvaliteter som reddet oppsetningen fra å bli tomme effekter. Uten denne solide forankringen kunne det blitt for mye med den patosfylte sangen, de nesten filmatiske lydeffektene, og det sansemessige bombardementet som nådeløst trakk oss inn i de blindes forvirring og frykt.

Det skjultes fetisj Det er noe forløsende over å få oppleve noe som har vært holdt skjult. Vi vet ikke hvordan scenerommet ser ut før stykket er over. Vi vet lite om hva vi skal få oppleve. Til og med rollelisten får vi ikke i hende før etterpå. Stykket tematiserer på denne måten noe vi mangler i vår overopplyste og samtidig forvirrede tid. Vi møter sjelden mystikk, og blir sjelden ledet inn i noe som ikke er lagt ut foran oss i klartekst. The Blind rører derfor ved noe som har blitt slags en fetisj – vi pirres ekstra av å ikke vite.

Min viktigste opplevelse av å være blindet, om enn bare for en time, er at vi som publikum blir mer til stede i oss selv. Vi lytter intenst, men forblir alene med våre opplevelser. Vi blir også frarøvet muligheten til å være en sosial enhet som publikum. Når operaen er over vet vi nesten ikke hva vi skal gjøre. Skal vi applaudere? Er stykket egentlig slutt? Etter nesten to minutters stillhet begynner applausen. Den varer lenge. Med god grunn.

Ola Nordal er stipendiat i musikkvitenskap ved NTNU i Trondheim.