En revolusjonær scenekunstner

Helt siden den dansk-islandske skuespilleren, regissøren og performeren Kristján Ingimarsson i 1998 debuterte med sin fysisk krevende soloforestilling Mike Attack, har han i gjennomsnitt laget én ny forestilling hvert år. Ingimarssons varemerke er en grensesprengende idérikdom og dristige, fysiske konsepter. Forestillingen BLAM er den siste i rekken og gjestet for kort tid siden Festspillene i Bergen og Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival.

Den dagen jeg møtte ham på bryggekaféen Café K i Porsgrunn, var Ingimarsson spent på kveldens utdeling av den største teaterprisen på Island, hvor BLAM var nominert i fem kategorier. Forestillingen skulle vise seg å stikke av med prisen for Årets Sprungli (årets mest nyskapende). Før det har BLAM vært nominert til Reumert-pris (Danmarks svar på Hedda-prisen), der den vant Årets Særpris.

BLAM. Foto: Søren Meisner

Blamming BLAM er beskrevet som et møte mellom "Die Hard" og "The Office". Publikum møter tre undertrykte kontorarbeidere som kaster bort livene sine i tidenes tristeste kontormiljø, under konstant oppsyn av sin border-sosiopatiske sjef. Som en flukt fra dette hverdagshelvetet lar de tre fantasien ta overhånd hver gang sjefen ser en annen vei, ved å blamme, det vi si å spille ut scener fra sine favorittactionfilmer. En dag blir de tatt på fersken av sjefen, som overraskende nok viser seg å være litt av en blammer selv. Problemet er bare at han begynner å bryte reglene, og blammingen kommer helt ut av kontroll.

Hva ville du utforske i BLAM?

– BLAM er en hyllest til alt som er lekent og modig, forteller Ingimarsson med et bredt smil.

– Idéen til BLAM kom på et tidspunkt da jeg virkelig hadde behov for å lage noe som var lett og morsomt. Jeg lette etter noe som passet godt til et fysisk formspråk, men allikevel var veldig forståelig og underholdende. Og så ramlet det plutselig inn: Film! Fordi jeg selv ofte blir trigget av actionfilmer, tenkte jeg: Hvorfor ikke forsøke å flytte filmen inn i teateret? Teaterspråket jeg bruker ligger allerede tett opp mot film. Jeg bruker fysiske virkemidler som zoom, slow motion, fast forward og rewind, koreograferte hverdagshandlinger, elementer fra tegneseriemime og et maksimalistisk uttrykk. Og det har jo vist seg å være et scenespråk folk i dag forstår. Det vi opplever med BLAM, er at ikke kun det faste teaterpublikummet kommer for å se forestillingen, BLAM trekker veldig mange unge mennesker til teateret. Vanlige fedre tar med sønnene sine for å se forestillingen! Det er vel ikke så vanlig, smiler Ingimarsson.

Et iboende opprør Du utformer selv de ulike konseptene for dine forestillinger og er i tillegg som oftest både regissør og hovedrolleinnehaver. Kan du fortelle om den kreative prosessen, hvordan får du idéer til nye forestillingskonsepter?

– Ideene kommer løpende. For eksempel kan jeg bare plutselig se for meg en gigantisk reol med en masse skuffer, hvor skuffene skyter lynraskt inn og ut av seg selv og utgjør trappetrinn som noen kan hoppe rundt på og springe opp og ned. Eller, plutselig begynner jeg å lure på hvordan man kan bruke en dreiescene i arbeidet med en fysisk forestilling. Starten på en forestilling er ofte et konkret visuelt bilde. Jeg ser for meg fysiske utfoldelser i tilknytning til en eller annen form for scenografi. Når idéen først har slått ned og jeg ikke får den ut av hodet, er det bare én ting å gjøre. Jeg er nødt til å få konstruksjonen bygget og begynne å prøve den ut! Og da banker virkeligheten på, for fra det punktet må man jobbe knallhardt. Men samtidig må man være åpen i den kreative prosessen. Målet er å få utnyttet det maksimale i grunnidéen, å tøye den så langt den kan nå. Det er da man får laget virkelig godt materiale. Bak de visuelle bildene jeg ser for meg, ligger alltid et tema, noe jeg ønsker å undersøke, enten det er religiøst, psykologisk eller politisk. Jeg er på utkikk etter en ramme å uttrykke temaet gjennom, et miljø slik at idéen blir forsterket.

På samme måte arbeider jeg med de enkelte scenene. Jeg har en veldig utprøvende tilnærming. Når jeg jobber "på gulvet" tar jeg utgangspunkt i fragmenter, kanskje jobber jeg med to scener parallelt som ikke henger sammen, men jeg stoler på at det gjennom improvisasjon og utprøving dukker opp en tredje scene, en som får tingene på plass. Og det gjør det! Det er alltid en grunn til at man får en idé! Jeg spør meg ofte hvorfor jeg får en bestemt idé. Hva er det jeg vil si?! Eller er det bare fordi jeg er i et eller annet opprør, som jeg ofte er?

Men det vet du ikke helt svaret på?

– Jo… Idéene kommer nok fra en iboende drive, et opprør som har vært en del av meg helt siden jeg som liten stadig fikk høre faren min gjenta: "Livet er ikke en lek, det er hardt arbeid!" Kanskje det jeg prøver å si er, jo, for svarte, det er akkurat det det er! Jeg har et sånt brennende ønske om å skape opprør! Jeg betrakter ofte samfunnsstrukturen utenfra, prøver å se samfunnet fra ulike vinkler; hva ser vi på som normalt og unormalt? Alle normene vi har i samfunnet vårt, hvorfor er de slik? På en scene kan menneskets atferd stilles opp foran publikum og få dem til å se seg selv med et friskt og nytt blikk, fra en annen vinkel.

All verdens fjols, foren eder! Mens vi først er inne på opprør: For noen år siden startet du et performanceprosjekt som het Fools of the World Unite. Kan du fortelle litt om det?

fra Fools of the world unite-markering i Akureyri, Island. Foto: foolsoftheworldunite.com

– Jeg skal prøve, men jeg vet ikke helt om jeg kan forklare det! Noen ganger skal man sette i gang med et prosjekt selv om man er på utrygg grunn. Ofte føles det som et krav fra publikum, teatre og anmeldere at man alltid skal kunne forklare og begrunne verbalt hver eneste kunstneriske impuls man får. Men jeg mener at noe av kunstnere og skuespilleres styrke er selve viljen til å trå ut i ukjent terreng, uten at man alltid skal behøve å intellektualisere det man gjør. For det er jo en virketrang som ligger til grunn, et eller annet behov for å uttrykke seg nettopp kunstnerisk, det er ikke mulig å hele tiden sette nøyaktig ord på hvorfor, hva og hvordan.

Men dette revolusjonsprosjektet begynte på Island i 2007. Da flyttet jeg fra Danmark til min hjemby Akureyri sammen med familien, fordi jeg savnet landet og ville gi barna mine muligheten til å oppleve det. Men det var som å komme hjem til et samfunn som var kjørt fullstendig av skaftet. Folk var kun opptatt av penger.

En dag jeg satt på kontoret, fikk jeg plutselig fullstendig nok av at samfunnet vårt er så opptatt av ting. Man kjøper, bruker og kaster, og sånn går det. Plutselig begynte jeg bare å tape ting fast til meg selv. Jeg satte på et kamera, og tapet en lampe og flere og flere ting fast rundt på kroppen. Hvorfor gjorde jeg det, en voksen mann på over førti år? Tja. For å si noe. Med andre virkemidler enn ord. En dag jeg var hjemme, fikk jeg lyst til å velte en bokreol over meg selv. Kanskje ikke så smart. Men jeg ville bruke tingene på en ny måte. Det er jo bare ting!

K. Ingmarsson: Extraordinary foolish act: Tape yourself to what's at hand

Med Fools of the World Unite satte jeg meg selv på spill som en total idiot. Hvorfor kan man jo lure på, det gjør jeg selv også. Men det kom nok av at jeg hadde sett meg grundig lei på at folk tar så mye for gitt. Folk tar den politiske diskusjonen for gitt. De deltar ikke. Vanlige mennesker tør ikke å uttale seg, fordi det alltid finnes en eller annen spesialist som kan uttrykke seg bedre. Folk føler seg underlegne og dumme, og derfor trekker de seg ut av samfunnsdebatten helt og holdent. De sier fra seg muligheten til å gå inn i den politiske kampen, fordi de opplever at de ikke kan komme med kloke nok innlegg eller forklare seg til bunns, at det alltid finnes en eller annen økonom-idiot som kan vise til den-og-den forskningen. Folk må ta tilbake retten til å bryte gjennom! Så Fools of the World Unite var et desperat forsøk på å vekke folk til live. Først og fremst må folk tørre å drite seg ut. Det var trinn én i prosjektet. Og folk kastet seg på, merkelig nok!

En dag fikk jeg et innfall: Hvorfor ikke gå inn i et supermarked og bruke handlekurven som en hest?! Jeg fikk masse mennesker med i et løp hvor de sparket seg bortover en gate, alle med ett ben i hver sin handlekurv. Men jeg kan jo ikke begrunne intellektuelt hvorfor jeg responderer på strukturer i samfunnet ved å få en haug av folk til å ri rundt på handlekurver. Jeg bare må sette tingene ut i livet!

Ingimarsson har fått vann på mølla, og eksemplene kommer på løpende bånd. Han forteller ivrig:

– I Akureyri laget jeg en massiv åpningsforestilling hvor jeg fikk printet store revolusjonsflagg med tre hestehover på rød bakgrunn. På islandsk betyr nemlig "bylting fíflanna" både "hestehovenes revolusjon" og "fjolsenes revolusjon". Og siden hestehoven virkelig er en revolusjonær blomst, som til og med kan trenge gjennom asfalt, hvilket symbol kunne passet revolusjonen bedre? Hestehoven er en revolusjonær helt! Så vi hengte opp flagg over hele byen, og tok fullstendig over! Selv gikk jeg inn i rollen som revolusjonsleder. Det ble en kjempesuksess! Men det er hardt arbeid å være revolusjonær leder, det kan jeg love deg.

Revolutionary foolish act: Kingimars peptalking the President

– Etter at jeg flyttet tilbake til Danmark og krakket kom, ble jeg kontaktet av folk som hadde begynt å kjempe mot regjeringen på Island og som ville bruke flagget på nytt. Og det fikk de selvsagt lov til! Så da regjeringen ble avsatt, hang flagget mitt rundt om. Teaterprosjektet hadde fått en helt annen dimensjon. Det var en fantastisk opplevelse at flagget ble symbol på noe reelt.

Og med BLAM, hvor går reisen videre nå?

– Vi spiller 26 forestillinger i Edinburgh i august, så er det tilbake på Danmarksturné, før vi reiser til London og Peacock Theatre i oktober/november. Deretter står Italia for tur.

Jeg tror BLAM som turnéforestilling er blitt laget på et veldig riktig tidspunkt. Med den økonomiske situasjonen vi har i Europa nå, tror jeg ikke folk har behov for å se tungt og dystopisk teater, de har behov for noe lett. De har behov for å gå i teatret, le seg skakke sammen og bli løftet opp. Nå gleder jeg meg til å turnere i utlandet, og til neste prosjekt, som blir en co-produksjon mellom Borgarleikhusid (Reykjavik Teater) på Island og Republique i København.