Sirkuslandsbyen ble etablert for syv år siden. Det produserende scenekunstkompaniet Cirkus Xanti med kunstnerisk leder Sverre Waage står bak. Cirkus Xanti har som mål å fremme sirkus som scenekunst og vil utvide den tradisjonelle norske sirkustradisjonen med en forståelse av at samtidssirkus er en fullverdig scenekunstopplevelse også for voksne.
Med støtte fra Norsk kulturråd har Sirkuslandsbyen anskaffet seks spesialdesignede sirkustelt, hvorav fire er fullriggede visnings- og produksjonsarenaer for samtidssirkus. i disse teltene produserer Sirkuslandsbyen samtidsirkus over hele Norge og internasjonalt.
Etter årets festivaler i Torshovparken og i Sandvika drar Cirkus Xanti til Madagaskar og Sør-Afrika, hvor de skal spille forestillinger og lage sirkusforestillinger med gatebarn i Soweto.
Sirkuslandsbyen stod i Torshovparken fra 14. til 23. august.
Sirkuslandsbyen i Sandvika er åpen fra 29. august til 1. september.
To av aktørene i Red Fever Tree. Foto fra Sirkuslandsbyens facebookside
– Sirkuset har tradisjonelt satset på ”det folk vil ha” og slik sett gjort seg selv til ren underholdning, sier Sverre Waage. Nysirkus har et annet fokus. Anna Valberg har vært i Sirkuslandsbyen i Torshovparken.
For sjuende gang har Sverre Waage og hans Cirkus Xanti arrangert sirkuslandsby i Torshovparken.
– Ordet Sirkus, som betyr sirkel, refererer innen scenekunst både til et sirkulært scenerom og til selve forestillingen. Alt som fremvises i et sirkulært scenerom med publikum rundt, kan kalles sirkus," forteller Waage.
I motsetning til land som Canada og Frankrike og våre naboland Sverige, Danmark og Finland, har ikke Norge høyskoleutdanning i sirkus eller et eget sirkusakademi. Men det finnes likevel levende miljøer. Ett av dem er Cirkus Xanti. Andre er det fysiske teatret hos Grenland Friteater, gjøglerne i Stella Polaris og Bifrost Hølen regnbueteater. Det finnes også grupper som vokste fra sirkustradisjonen og fant sine helt egne former, som Verdensteatret. Gruppa består av medlemmer som har sin bakgrunn fra mange ulike kunstfelt, og har et eget distinkt uttrykk, som blant annet særpreges av at de utforsker ny teknologi i møte med historiefortelling.
Nysirkus oppstod på 1970-tallet og er i kontinuerlig utvikling. – Sirkus utvikler seg hele tiden – det er fullt av innovasjon, uttalte Kajsa Balkfors fra Cirkus Cirkör i Sverige i et podcastintervju i forbindelse med Venture Cup. Hun forklarte videre hvordan nysirkuset sprang ut av at det tradisjonelle sirkuset fikk behov for å bli noe mer enn akter.
I Sirkuslandsbyen på Torshov slipper ingen dyr inn – her er ingen elefanter eller hester. – Det moderne sirkuset ble skapt som en følge av den industrielle revolusjonen på 1700-tallet og formet til en fast konvensjon utover 1800-tallet. Den gang var hesten en del av hverdagen til folk, og hest og ville dyr ble sentrale og aktuelle elementer i sirkusforestillingen. I samtidens sirkus er ikke dyr mer relevant enn dyr er relevant i dag for dans eller teater, sier Waage. – Samtidens sirkus skiller seg ikke noe fra den scenekunst som skapes innen samtidsdans og -teater, foruten bruken av ekstreme fysiske ferdigheter som et grunnleggende virkemiddel hos utøverne.
Sverre Waage. Foto fra sirkuslandsbyen.no
I Sirkuslandsbyen er det plass til alle som definerer seg innen sirkusgenren eller ønsker å vise sine forestillinger i et sirkulært scenerom.
Sirkus har gjennom alle tider vært folkets scenekunst, og fra slutten av 1700-tallet til kinofilmen kom for rundt hundre år siden, var sirkus en underholdningsindustri startet og utviklet av rike forretningsmenn som fikk bygget store sirkuspalasser i alle større byer i Europa. Oslo kom seint, men godt, i 1890 åpnet Cirkus Varieté, det mest moderne scenebygget i Europa i Tivolihaven der Klingenberg kino nå står, med over 2200 sitteplasser. Det var datidens Oslo Spektrum. – I februar 1896, et par måneder etter at den første offentlige fiilmvisningen fant sted i Paris, ble dette nye vidunderfenomenet vist nettopp i Cirkus Varieté, forteller Sverre Waage.
Det tradisjonelle sirkuset var ikke opprinnelig bare for barn, slik det i større grad ble da fjernsynet overtok som folkeunderholdning.
– Det var en arena der folk kunne komme og se nyvinninger – det være seg ingeniørkunst eller tidlig kino – det var de omreisende sirkusene som introduserte innovasjon til folk i Norge før kinoen tok over utover 1900-tallet, forklarer Waage. – Da kinoen og senere TVen gjorde sine inntog, tok disse den plassen som sirkuset tidligere hadde hatt.
Tett på
De fleste forestillingene man kunne se i sirkuslandsbyen, hadde et begrenset antall artister. Av de forestillingene jeg så, var det ingen som hadde mer enn tre aktører på scenen. Men det føltes som en landsby. Man kan gå fra telt til telt og hilse på forskjellige artister og kunstneriske disipliner. Fordi forestillingene gjerne er intime og uformelle, opplever en som publikummer å få lov til å komme tett på, og å få anledning til å utforske og fordype seg i hver enkelt ferdighet.
En utfordring for akrobatiske sirkusforestillinger er å sikre at forestillingen blir mer enn et show, mer enn en demonstrasjon av tekniske ferdigheter. Hva er det som opphøyer en ferdighet til kunst? Hvor er det opplevelsen gir en ekstra dimensjon som gjør at du kommer ut med mer enn du gikk inn med? Nysirkuset er mindre opptatt av det spektakulære og mer av å skape rom som gir nye blikk på sirkusets form og innhold.
Både Sirkus Xantis egen nye forestilling Red fever tree, forestillingen Bastard og klovneforestillingen Fou Cheval av det franske kompaniet Cahin-Caha gir utvilsomt tilskueren noe å ta med seg. Førstnevnte er en forestilling om et ambivalent forhold til treet – fra det norrøne Yggdrasil, kunnskapens tre som strakte seg ut over hele verden og himmelen, til en legende om et kjøttetende tre på Madagaskar der en kvinne blir ofret til et tre. I en forestilling som spenner fra det poetiske til det energiske, fra det tekstlige til det rytmiske, danser og klatrer de tre artistene seg inn i hjertet mitt med sin intensitet og sitt nærvær.
Handa i jorda, hodet i skyene
En av reip-artistene, luftakrobat Karoline Aamås, presenterer også sin soloforestilling Bastard, som passer for barn i alle aldre. I verdens minste sirkustelt får unger mellom 3 og 6 år og deres foreldre en intim, organisk og jordnær opplevelse. Det er nydelig gjort. Filosofiske grublerier rundt kropp og nærnatur kombinert med vakker luftakrobatikk som ikke gjøres for å briljere. I begge forestillingene bruker regissør Sverre Waage akrobatikken som verktøy for å utvide historiefortellingen.
I Fou Cheval får vi se en klovneakt som blir noe langt mer enn underholdning – snarere en verdig kommentar til alle som sliter med dårlig selvbilde. Vi møter den triste klovnen i hans angst for ensomhet, flukt fra selvforakt og jakt på kjærlighet. Han framstår først som en litt ekkel lassis-type med et sjuskete ytre, med gryntende mumling, et vilt, sorgfullt blikk og tunga som stadig stikker ut. Gjennom forestillingen arbeider han seg fra nevrotisk avsky til anerkjennelse av og kjærlighet til seg selv. Det er sårt og vakkert, men også veldig morsomt. Det alvorlige temaet står ikke i veien for klovneriene – eller omvendt.
Kler av seg selv og andre
En annen klovneforestilling – Star man – gjør et nummer ut av våre forventninger, reaksjoner og fordommer som publikum. – Har dere hørt om Cirque du Soleil? Ja? Dette er altså det stikk motsatte, formaner artisten, som fortsetter med å gjøre narr av foreldre som stadig sier ”Se der!” og ”Wow!” for å engasjere barna sine. Stikkene er berettiget og morsomme. I en ekstremt uformell og enkel stil tegner stjernemannen et portrett av klovneyrket som en slags prostitusjon, der han motvillig gjør entre etter å ha mislyktes på andre arenaer. Det er litt på kanten av Sirkuslandsbyen å si at dette er ”en forestilling for alle” all den tid artisten konstant banner, rølper og stikker sverd gjennom søte valpebamser. Men 8-åringen på første rad med gode engelskferdigheter fryder seg, det framgår klart i ordskiftet mellom scene og sal.
Klovnen kan også klatre i tau. Han er ikke det minste elegant, og taukunstene er mer komiske enn blendende. Når han avslutter som levende diskokule, fortsetter han å harselere over seg selv så vel som over paljettkledde, klassiske akrobater.
– Den tradisjonelle moderne sirkusforestillingen startet og sluttet som et forretningsforetak som satset på ”det folk vil ha". Det fasttømret sirkusbegrepet til ren underholdning, sier Waage.
Men parallelt har det hele tiden eksistert sirkusartister og sirkusprosjekter som har orientert seg mot moderne dans og moderne teater.
– Det kan se ut som dette er skrevet ut av den generelle kunst- og kulturhistorien, og man kan spørre seg hvorfor, avslutter Waage.
Scenekunst.no A/S
Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.
Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.
