S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Hild Borchgrevink, redaktør – 24. september 2012

En kunnskapsbasert kulturpolitikk

Kunnskap


Publisert
24. september 2012
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Debatt

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/en-kunnskapsbasert-kulturpolitikk/
Facebook

KOMMENTAR: Både i avisene og i kommentarfelt her på Scenekunst.no diskuteres det om den nye kulturministeren kan nok om kultur. Akkurat kunnskap er noe av det første hun bør ta tak i. Og å informere henne er også vårt ansvar.

Hvilke konkrete spørsmål venter på Hadia Tajik på scenekunstfeltet?

Hvordan evaluere? – Operaen ønsker en kvalitativ vurdering av sitt arbeid velkommen, sa operadirektør Tom Remlov i en debatt i Oslo i august.

Kulturrådets årskonferanse i november skal handle om kvalitet og kunstnerisk skjønn. Når kulturfeltet får mer penger, øker behovet for kunnskap om hvordan pengene blir brukt.

Prosjekter som får støtte fra Kulturrådets ordninger, får en faglig vurdering før de blir realisert. Men vurderingen i etterkant baserer seg primært på kunstnernes egen rapportering. Vurderingen av større institusjoner og tiltak gjøres av Kulturdepartementet selv, som også deler ut pengene.

– Hvorfor kom det ingen kritikere på forestillingen vår, spurte forfatter og dramatiker Øyvind Berg i Aftenposten og i Dagsnytt 18 nylig.

Det vil alltid være flere gode forestillinger enn det er plass til anmeldelser i en papiravis. Men Dagbladets teaterkritiker svarte at Dagbladet må prioritere kunstuttrykk som når mange mennesker. Dagbladet har inntjeningskrav og må selge aviser. Men jo mindre ressurser det er til uavhengig kunstkritikk i dagspressen, jo mindre rekkevidde får samtalen om kunsten.

God scenekunst er ofte god fordi den forteller at virkeligheten er sammensatt. Da tjener vi også på at flere uavhengige stemmer får diskutere den, så vurderingene ikke blir tilfeldige.

Hvordan evaluere i utlandet? Sammen med UD har Kulturdepartementet varslet en stortingsmelding om musikkeksport. Den kommer i forlengelse av den nye organisasjonen Music Norway, som ble etablert i sommer ved å slå sammen to eksisterende organisasjoner med nasjonalt og internasjonalt formidlingsansvar.

Ideen om å se utøvende kunst i Norge og utlandet i sammenheng, er god. Men samtidig ønsket departementet å skille ut en egen støtteordning for musikkeksport, og foreslo at Norsk kulturråd skulle slutte med å støtte musikeres virksomhet i utlandet. I praksis ville det bety at musikerne måtte lage fiktive skiller i virksomheten sin for å kunne søke penger til den. Er det effektivt?

Gode scenekunstere får ta med seg kulturrådsfinansieringen sin til utlandet. Vegard Vinge og Ida Müller har for tiden basisfinansiering og utvikler nye produksjoner, som også skal spilles i Norge, i en flerårig residens på et teaterhus i Berlin. Burde ikke musikere kunne gjøre det samme?

Hvis man slår sammen på organisasjonsnivå, men splitter opp på tildelingsnivå, kan det hende vi er like langt. Kanskje er det mer interessant å finne ut hvordan man kan kartlegge aktiviteten som faktisk foregår i utlandet.

Nye samarbeidsformer Dansefeltet er allerede godt etablert i utlandet. De fleste jobbene for profesjonelle norske dansekompanier finnes internasjonalt, så Danseinformasjonen har nylig etterlyst infrastruktur for å kunne turnere mer i Norge.

På musikkfeltet er nasjonale turnéordninger nylig avviklet. Siden Rikskonsertene og Riksteatret ble opprettet, har landskapet rundt dem forandret seg. Politikerne har finansiert store kulturhus og konserthus i de fleste større byene, som bør få programmere det de synes er relevant for sitt område.

Men hvem har ansvar for å dekke områdene mellom byene? Og hvis produksjoner skal få reise på turné, må flere arrangører samarbeide. Hvordan kan staten bidra til at lokale arrangører enkelt kan samarbeide, uten at alle får ett sentralstyrt kunstnerisk program tredd ned over hodet? Det er en spennende utfordring.

– I et land som Norge, med få og spredte byer, er det viktig å finne måter å dyrke ulikhet på, sa teaterregissør Tore Vagn Lid nylig her på Scenekunst.no, og oppfordret til å ta vare på særegenhet.

Hvordan henger børs og katedral sammen? Kanskje vi må innse at å dele verden inn i en kommersiell og en ikke-kommersiell del, slik den sittende regjeringen forsøker å gjøre et på eksportfeltet, er for enkelt og plakataktig.

Nicolai Strøm-Olsen legger samme todeling til grunn når han i et innlegg i Aftenposten Aften tok til orde for å selge Oslo Nye Teater fordi det driver for kommersielt.

Oslo kommune krever at Oslo Nye skal ha egeninntekter. Teatersjef Catrine Telle svarte Strøm-Olsen blant annet med å minne om at teaterdrift krever infrastruktur, og at å ødelegge en fungerende infrastruktur med et pennestrøk, er å skyte seg selv i foten.

Hus og eksport Det siste kan sikkert det nasjonale dansekompaniet Carte Blanche og teaterhuset BIT Teatergarasjen underskrive på. For tiden må de bruke mye av pengene som skulle gå til å produsere kunst og formidle den til oss, til å betale folk for å bære, flytte og transportere utstyr og scenografi rundt i Bergen, fordi de mangler hus. Historien er sammensatt, men noe av saken ligger nå på nasjonalt nivå, på Riksantikvarens bord.

Og hus henger sammen med eksport. BIT Teatergarasjen har kanskje landets største internasjonale nettverk på scenekunstfeltet. Når de ikke har teaterrom som kan ta imot utenlandske produksjoner, forsvinner også muligheter for at norske produksjoner kan få reise ut.

I Oslo diskuteres det også teaterhus. Skuespillerforbundet advarte nylig om at Oslo Nye frykter budsjettkutt og i så fall kanskje må avslutte leieavtalen for Centralteatret. Uten scenen på Centralteatret kan skuespillerne få mindre å gjøre, og dermed kan arbeidsplasser være truet.

Dette argumentet kan virke mot sin hensikt. Hvis det er fullt på scenene og man har ledige menneskelige ressurser, burde menneskene brukes et annet sted. Kanskje særlig for et byteater som Oslo Nye er det mulig å sende ansatte ut av huset og samtidig holde seg innenfor oppdraget. Hvis en friguppe hadde fått full lønn uten å produsere noe, ville pengene deres blitt inndratt.

Men å lukke en scene bidrar uansett ikke til bedre teater.

Kunnskap og ytringsfrihet

Noe av det første Hadia Tajik sa som kulturminister, handlet om ytringsfrihet. Det er betryggende, for det henger sammen med alt som har vært nevnt ovenfor. 25. og 26. oktober arrangeres en verdenskonferanse om kunstnerisk ytringsfrihet i Oslo, i operahuset i Bjørvika. Der bør både politikere og norske debattanter være.

På kunstfeltet som på alle andre fagområder henger offentlig og kommersiell virksomhet sammen. Det er viktig at vi forstår hvordan. Da trenger vi relevant kunnskap, fora å diskutere i og informerte debattanter som har tid til å sette seg inn i sakene.

En av grunnene til å ha tro på Hadia Tajik som kulturminister, er at det virker som om hun forstår dette og liker å sette seg grundig inn i ting.

Hun kan bruke posisjonen hun har nå til å legge grunnlag for en kunnskapsbasert kulturpolitikk og en åpen debatt.

Og hele tiden er det også scenekunstfeltets oppgave å informere henne.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no