- Eksponering virker

I stortingsmelding 10 (2011-2012) om kultur, inkludering og deltakelse skrives det at “Kulturlivet skal opplevast som ope og relevant for alle grupper. Det skal vere prega av gjensidig respekt og interesse for ulike menneske og kulturelle tradisjonar. Kulturlivet bør oppsøkje og sleppe til nye stemmer og det mangfaldet av historier, uttrykk og ressursar som finst i samfunnet vårt.”[1]

Meldingen påpeker at det er en utfordring at det likevel er “mange som ikkje har eit forhold til viktige arenaer for læring, kreativitet, oppleving, samvære og identitetsskaping”.

Derfor ble det satt av 1,5 millioner kroner over tre år på statsbudsjettet, øremerket en styrking av kunnskapsgrunnlaget for publikumsutvikling. Norsk Publikumsutvikling (NPU), med Norsk Teater- og Orkesterforening og Kulturrådet som støttespillere, fikk i oppgave å kartlegge hvem det er som ikke benytter seg av det offentlige scenekunsttilbudet og hvordan man kan nå ut til disse gruppene.

Med det var Performa-prosjektet født, og etter tre år med diverse publikumsundersøkelser i Oslo og Akershus, bransjeundersøkelser, og kunnskapsdeling på tvers av landegrenser, er det nå kun en ferdigskriving av rapporten til departementet som gjenstår.

46 prosent ikke-brukere – Ja, hva har vi funnet ut, ler direktør i NPU, Ingrid Handeland, når Scenekunst.nos utsendte stiller det opplagte spørsmålet. – Jeg har sikkert 6-700 sider med rapporter som jeg kan vise deg.

Det er Handeland som har hatt hovedansvaret for Performa, og hun kan i første omgang fortelle at det faktisk er overraskende mange som benytter seg av kulturtilbud i Norge.

– Hvis man skal inkludere alt fra bibliotek og kino til opera og samtidsdans, så er det kun én prosent av befolkningen som faller utenfor kulturmarkedet. Og det er utrolig bra sammenlignet med andre europeiske land, sier Handeland.

Likevel er det hele 46 prosent som defineres som ikke-brukere av den scenekunsten som mottar statsstøtte, som er det fokusområdet Performa har hatt. De har nemlig konsentrert undersøkelsen om Operaen, Nationaltheatret, Dansens Hus, Det Norske Teatret og Oslo-Filharmonien, som representative scenekunstinstitusjoner.

– Men det er faktisk få av disse ikke-brukerne som sier at de ikke kunne tenke seg å benytte seg av dette scenekunsttilbudet, informerer Handeland. – Direkte motstandere av scenekunsten finnes nesten ikke, tvert imot støtter de aller fleste denne formen for kunst og kultur.

En sosial opplevelse de ikke ønsker Så om de er positivt innstilt til den, hva er det da som hindrer disse 46 prosentene i å likevel oppsøke scenekunst? Hvilke barrierer er det som eventuelt må brytes ned?

Handeland forteller at en av de grunnleggende hypotesene i prosjektet var at prisen var en viktig årsak til at folk ikke går på for eksempel teater.

– Det vi oppdaget, var at selv om mange hadde fordommer mot at det er veldig dyrt å gå i teateret, så er prisen faktisk ikke den viktigste grunnen til at de velger bort scenekunsten. Det er heller mangel på kjennskap til verdien av kunstopplevelsen, så vel som fordommer om det eksisterende publikummet. Mange ser rett og slett på dette som en sosial opplevelse de ikke ønsker, sier Handeland.

Akkurat det at scenekunst anses som en sosial aktivitet, kan betegnes som nøkkelinformasjon når det kommer til å forstå hvorfor ikke-brukerne faktisk ikke bruker dette tilbudet. Går man nærmere inn på interesser, jobb og personlighet, ser man at det eksisterer noen stereotypier og fordommer om hvem scenekunstpublikummet er, og mange av ikke-brukerne identifiserer seg ikke med dette.

– Så her er det ikke bare å fjerne en barriere, men det er rett og slett mangel på motivasjon og relevans – og dette er noe som må bygges opp over tid, sier Handeland.

Uvanlig aktivitet Hun forteller at en del av prosjektet gikk ut på å sende ikke-brukere på forestilling (fordelt på Operaen, Nationaltheatret, Dansens Hus, Det Norske Teatret og Oslo-Filharmonien), for så å høre hvilket inntrykk de hadde av kulturinstitusjonen etterpå sammenlignet med før. Hver av kandidatene fikk to gratisbilletter, men fordi dette var en så uvanlig aktivitet i deres omgangskrets, så var det en del som slet med å finne noen som i det hele tatt ville være med.

– Det var en som sa at han ikke engang fikk moren sin med, ler Handeland.

– Andre igjen sa at de ikke kunne fortelle på jobben sin at de hadde vært på Nationaltheatret i helga – da ville de blitt sett på som helt ”nørd”.

Det handler dermed om å skape et miljø, en stemning og en merverdi utover selve forestillingen. Man må gjøre selve huset for kunsten til et sted folk identifiserer seg med og hvor de ønsker å tilbringe tid. Handeland bruker ordet ”ambience” – man må legge til rette slik at den type folk man ønsker å nå kan føle seg hjemme og komfortable.

Kulturenglene Handeland understreker at man ikke kan tiltrekke alle grupper av ikke-brukere – det sier litt seg selv at man kan ikke treffe alle. Publikumsutvikling handler om å endre publikumssammensetningen og nå ut til nye grupper. Det er derfor helt avgjørende å kjenne sitt eksisterende publikum, for så å bestemme seg for hvilke av de underrepresenterte gruppene man vil styrke kontakten med.

– Man må være bevisst på hvilken publikumsgruppe man ønsker å nå, og så gå i dialog med dem og forsøke å treffe dem der de er. Det er dette som ligger i det såkalte outreach-begrepet: Institusjonene må strekke seg utover sine egne sosiokulturelle sirkler og finne ikke-brukerne i de fellesskapene hvor de befinner seg. Det være seg fotballklubber, store bedrifter eller Kirkens Bymisjon. Uansett om det gjelder gamle eller unge, menn eller kvinner, rike eller fattige, så ligger nøkkelen og inngangen i den sosiale relasjonen, understreker Handeland.

Hun kan fortelle at de mest stereotype scenekunstbrukerne er kvinner i 40-50-årsalderen, som har store barn og høy utdanning, de er gjerne humanistisk engasjert og er opptatt av kunst som dannelse.

– Disse kjøper billetter og tar med seg familie og venner, sier Handeland.

– Og det som er spesielt interessant med disse, som jeg ikke visste tidligere, er at disse bruker ikke scenekunstinstitusjonene i stedet for andre aktiviteter, de gjør det i tillegg. De gjør mer av alt, og utgjør en slags altetende kulturell middelklasse. Mange kaller dem for kulturkjerringer, men jeg vil nesten kalle dem for kulturengler, for det er de som i stor grad bidrar til at ting går rundt.

Handeland ler, og forteller videre at den stereotypiske ikke-brukeren naturlig nok er motsatsen til disse kulturenglene.

– Det er unge ugifte menn, de bor gjerne utenfor bykjernen, og de er opptatt av musikk og lesning. I tillegg finner man en del eldre menn blant ikke-brukerne – så noen burde i grunn sette i gang det store mannsprosjektet.

Risiko er scenekunstens styrke En annen utfordring scenekunstinstitusjonene står overfor, er å få folk til å se på denne typen kultur som noe mer dagligdags.

– I den grad pris faktisk spiller en rolle, er det fordi folk gjør dette så sjelden at når de først gjør det, så skal de gjøre en helaften ut av det, forteller Handeland.

– Da skal de ha med hele familien, de skal ut og spise først, og så skal de betale for parkering, og så videre – og da koster det plutselig flere tusen kroner å komme seg på teater. Det er dermed viktig å forstå at når man er en lavfrekvent bruker, så er det ikke bare å gå på teater – det er en hel pakke. Så blir spørsmålet om institusjonene skal endre på forestillingen om pakken eller heller lage mer gunstige pakker.

Når Handeland kommer inn på hva potensielle løsninger for en utvidelse av scenekunstpublikummet kan være, presiserer hun at det er opp til institusjonene selv å finne de tiltakene som fungerer best for dem. Performa gikk ikke ut på å finne alle svarene, men heller kartlegge utfordringene. Likevel kan hun konkludere med to viktige punkter som kan være viktig å ta med seg i et videre arbeid.

– For det første, eksponering virker! Mange av ikke-brukerne som fikk se forestillinger ga uttrykk for å ha hatt sterke skjellsettende opplevelser, sier hun.

– For det andre, live- og risikofaktorene er scenekunstens største styrke. Folk liker at det skjer her og nå, at det er ferskvare og at det kan gå galt. Det er jo det som er urkvaliteten ved scenekunsten. Har man sett mye scenekunst så har man kanskje sluttet å tenke på det, men disse menneskene blir veldig imponert over alt arbeidet som legges ned, og for dem er det stort å oppleve at ”de gjør dette her og nå, sammen med meg”.

[1] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld-st-10-20112012/id666017/?ch=1&q=