- Effekten av en slik avtale er større enn hva vi ser nå

Den kulturelle skolesekken er en av de viktigste arbeidsplassene for norske frilanskunstnere i dag, og er en av scenene som når ut til flest publikummere.

I disse dager fremforhandler forhandlingsutvalgene for kunstnerne og for fylkeskommunene en avtale for prinsipper for avlønning innenfor den Kulturelle Skolesekken. De viktigste punktene er honorarstørrelse og definisjon av en arbeidsdag innebærer i DKS. 4. mai møtes partene igjen, og da håper de å kunne enes om et rammeverk.

– Akkurat nå er jeg optimistisk. Blir vi enige, har vi tatt et langs skritt videre. Men det er fortsatt mange skjær i sjøen, sier Knut Alfsen, som er leder i forhandlingsutvalget på kunstnersiden.

– Vi vet ikke hvor vi havner, men vi håper på en felles avtale, som kan fungere som en videre standard. Å få en felles forståelse av omfang av en arbeidsdag og honorarstørrelser er alfa-omega, sier Knut Sether, som er en av de som representerer fylkeskommunene.

Partene har hatt to møter siden nyttår, og tonen har vært fin, til tross for uenighet på noen punkter. Partene håper å kunne enes om rammeverket når de møtes igjen 4. mai.

– Som arbeidsgiver er jeg glad for at arbeidet er i gang, og jeg håper kunsterorganisasjonene ser at dette er bra, selv om det, når ulike grupper skal inngå felles avtale, kan medføre at noen tjener mindre enn før. Nå kan det i hvert fall bli rettferdig – nå blir statsmidlene likt fordelt, sier Sether til Scenekunst.no.

Nybrottsarbeid Frem til nå har det ikke vært noen klare rammer for honorarer i DKS: Siden det er mange kunstneriske uttrykk og flere forskjellige organisasjoner og fylkeskommuner involvert, har det ikke vært ett avlønningssystem, men flere ulike. Det har av samme grunn heller ikke vært mulig å ha to parter som har kunnet fremforhandle noen avtale. For noen kunstnergrupper har det eksistert avtaler, riktignok ikke inngått med fylkeskommunene, mens mange andre har vært henvist til å forhandle fram individuelle avtaler for hver enkelt turne.

I fjor samlet fylkeskommunene seg og lanserte et forslag til en mal for avbetalingsavtaler innenfor Den kulturelle skolesekken. Forslaget ble presentert på et dialogmøte i september i fjor, men utkastet møtte kritikk fra kunstnersiden. Dermed samlet kunstnerorganisasjonene i et samarbeidsorgan, Norsk kunstnernettverk.

– Det var derfor naturlig at dette nettverket satte ned et forhandlingsutvalg for kunstnerne, sier utvalgsleder Alfsen, som også er nestleder i Norsk Skuespilleforbund.

Hva kjøpes? Ifølge Alfsen har det har vært en viss uenighet om hva det er fylkeskommunene "kjøper" og betaler for.

– Opprinnelig ønsket fylkeskommunene bare å betale lønn for den arbeidstiden kunstnerne brukte i skolen. Vårt argument i mot har vært at de kjøper mye mer enn det. De kjøper rettigheter til et kunstverk. Ofte er det helt andre rettighetshavere enn bare de som kommer til skolen. For scenekunstfeltet kan det for eksempel være snakk om rettigheter til bruk av tekst, komposisjon eller til musikkopptak. Dette er ting vi mener må inn inngå i prisen for det man kjøper. Det er urimelig at kunstnere skal betale for rettigheter av sin lønn, sier Alfsen, og legger til:

– Et kunstverk kan være produsert med det mål for øyet at det skal brukes i skolesekken, og da må selve produksjonen finansieres. Man må betale for prøvetid, prøvelokale, scenografi og mye annet. Selv om kunstnere kan motta produksjonstilskudd fra Norsk Kulturråd og andre fond, går de fleste produksjoner med underskudd – og hvordan skal det dekkes inn? Det er ikke rimelig at en kunstner på turne skal betale dette av egen lomme. Gjennom forhandlingene har vi funnet forslag til løsninger rundt avtalesystemer for underskudd og produksjonskostnader til turnering, sier han.

Sether hos Fylkeskommunene ser det annerledes:

– Vi skiller mellom produksjonsutgifter og arbeid på veien. Det er tydeliggjort at innen lønn til turne og formidling, ligger ikke dekking av underskudd. Rettigheter, ifølge Åndsverksloven, ligger også utenfor honoraret, det ivaretas av organisasjoner som Tono og Bono, sier Sether.

Viktige prinsipper Nå gjenstår tekniske detaljer og konkrete formuleringer. Avtaleutkastet forankres i disse dager hos både kunstnerorganisasjonene og fylkeskommunene. De vil komme med sine innspill til avtalen som forhandlingsutvalgene må bringe til bordet når partene møtes 4. mai.

– Med noen forbehold har kunstnerne gitt sin tilslutning til forslaget. Avtalen blir toneangivende, og derfor er vi opptatt av å få en god avtale. Det viktigste er at vi får prinsippene på pass, så lenge vi blir enige om å forhandle om lønnssatser en gang i året. Vi synes også det er sentralt å få inn prinsippet om at man må ha systemer som tar høyde for at det er ulike typer kunst som presenteres, sier Alfsen.

Hvis man ikke skulle kunne komme til enighet, og ikke finne grunnlag for å fortsette forhandlingene, kan Fylkeskommunene i prinsippet fortsatt implementere sitt førsteutkast til mal for avlønning.

– Ja, hvis vi ikke får en avtale, kan Fylkeskommunene tilby jobb innenfor de rammene vi først trakk opp. Men det er ønskelig at kunstnerorganisasjonene nå er med å danner en avtale, som kan reguleres underveis. Det er vinn-vinn for alle parter. Jeg er optimistisk. For egen del kan jeg si at jeg opplever at samarbeidsklimaet og samtalene er konstruktive, så jeg tror på resultater, sier Sether.

Veiskille – Vårt felles mål er at barna skal få oppleve stadig bedre kunst. Vi mener det er et viktig bidrag til å nå dette målet å gi kunstnerne gode arbeidsvilkår og trygge rammer, sier Knut Alfsen. Sether som representerer fylkeskommunene mener de står ved et veiskille:

– Effekten av en slik avtale er større enn hva vi ser akkurat nå. Det er en stor kunst- og kultursatsning på barn og unge, som får en annen ballast. Derfor er det viktig å sikre at ordningen får sine tydelige arbeidsgiver- og arbeidstakerside, sier Sether.

Bildet i brødteksten er av Knut Alfsen, som forhandler på vegne av kunstnere i DKS.