Du kan ikke tjene både mammon og gud

Denne teksten ble først publisert hos Adresseavisen Midtnorsk debatt, der Azra Halilović er fast spaltist.

I desember i fjor våknet trønderne til nyheten om at Ole Robert Reitan skal realisere sin drøm! Og spente leste vi flere artikler i Adresseavisen om at det skal skapes et kunstmuseum og et nytt teaterhus i Trondheims gamle hovedpostkontor. Dere vet, gamle posten? Tilfeldigvis rett overfor Reitan seniors hotell Britannia. To bedrifter som på denne måten forsterker hverandres potensial. Og alle jubler. Ikke minst Adressas kommentator Ole Jacob Hoel, som var så over seg at han skrev: « … “akkurat nå er det vanskelig å være annet enn svært begeistret. Her fikk jeg en plutselig trang til å virkelig sløse med utropstegnene, så jeg gjentar: Svært begeistret!!!!”»

Ukritisk begeistring får jeg en dårlig smak i munnen av, spesielt når det handler om pengemakt, kommersialisme og kunst. Forholdet mellom fri kunst som jobber på kunstens premisser og markedets lover om tilbud og etterspørsel, er problematisk. Så jeg er kritisk, og jeg sløser med utropstegn!!!!

Ole Robert Reitan forteller at han skal gjøre Trondheim til en enda mer spennende by ved å investere i kunst- og kulturopplevelser, det skal ligne West End og Broadway. Med seg har han Mads Bones som skal være teatersjef for teaterdelen «“Nye Hjorten”» og Tone Hansen som arbeidende styreleder med det kunstfaglige ansvaret for museet.

Det er vanskelig for meg å ikke se på dette som et rent kommersielt prosjekt. Bare beliggenheten Britannia Hotell og det nye oppleveeskunsthuset er god forretning. Apropos god forretning, et raskt Google-søk viser at seks av sju av de sentrale i prosjektet tjener rundt en million og oppover i året. Og nå tenker du at det er uting å nevne hvor mye folk tjener. Og nå tenker du at det er uting å nevne hvor mye folk tjener og at folk må no få lov te å tjæn pæng for schvarte!? Joda, men det er disse som har tatt på seg ansvaret å representere det som de sier skal være kunst og kultur for «folket».

I denne sammenhengen er det vanskelig å se bort fra klasseperspektivet. For hvem er egentlig folket? Det kan se ut som om de med folket mener middelklassen. De som har referansen til West End og Broadway, de som ønsker å bli underholdt, de som har råd til å ta seg en middag og legge igjen penger på Britannia før de spankulerer lett et par skritt over gaten for å oppleve kunst og kultur. Reitan nevner blant annet at folk helt fra Tokyo skal fly til Trondheim, for en overnatting eller to, for denne opplevelsen. Folket, trondheimere flest?

“Kunsten bidrar, etter mitt skjønn, til et rikere samfunn» sier Ole Robert Reitan til Kunstavisen. Rikere for hvem og hvordan? Konkret, hvilke verdier skal dette nye kunst- og kulturprosjektet utvikle i samfunnet vårt? For kunsten sin rolle er blant annet å utvikle kvaliteten og verdier i samfunnet. Kan det hende at dette nye kunst- og kulturhuset med sitt virke kommer til å forsterke ulikheter som allerede finnes i stedet for å virke samlende?

Dette fører meg naturlig videre til spørsmålet om mangfold og representasjon. Til nå leser jeg om sju menn og to kvinner involvert i dette prosjektet. At alle er etnisk norske, hvite nordmenn representerer ikke det mangfoldige og flerkulturelle samfunnet vi lever i. Dette i seg selv er et problem som fortjener egen spalteplass, men kort sagt stiller jeg spørsmål ved hvordan man skal klare å speile og engasjere den mangfoldige byen og kunst- og kulturmiljøet vi lever i? Vi er forbi tiden der vi tror at en homogen gruppe kan representere et mangfoldig fellesskap. Det trengs kompetanse og ressurser, og det bør være på plass allerede i styrer og ledende posisjoner og i formål og vedtekter.

Kunsten har i alle tider gitt menneskeheten en grunnleggende næring. Gitt oss kunnskap og innsikt, transformert oss følelsesmessig og bidratt til endring. Ære være Ole Robert Reitan som realiserer sin drøm om å berike byen vår med kunst og kultur og som åpner pengesekken sin for kunstnere som en slags mesén. Men hvem tjener han? Eller er spørsmålet: hvem tjener han på? Ja til en spennende Trondheim by, fylt med verdifull og relevant kunst og kultur, og ikke glem at vi allerede er en spennende by fylt med kunstnere og kulturarbeidere. Dersom en har kapital til å investere i kunst og kultur, bør en se de som allerede er her! “Nye Hjorten” finnes allerede, og at navnet blir tatt av Bones og Reitan er et eksempel på hvordan et mindre, og godt etablert teater blir overkjørt. At de velger det navnet, vel vitende om at teatret allerede finnes, er umusikalsk og ikke akkurat en sympatisk oppstart som inviterer til samarbeid. Men når kunst og kultur overlates til markedskreftene og fokuset er lønnsomhet forsvinner mange verdier. Du kan ikke tjene både mammon og gud.