The Big Dream. Foto: Hampus Berndtson. Scenografi og lys: Jakob Oredsson

Drømmen om en silkeglatt bevegelse

The Big Dream flyter et sted mellom drømmene og brevene. Tekstmaterialet rammer inn forestillingen på en tydeligere og sterkere måte enn tidligere.

I møte med Verk produksjoners forestillinger blir jeg alltid imponert av deres overskudd og styrke i sin bruk av teatrets virkemidler. Gjennom bruk av masker, lyd og lys, planter og glitter har både monotonitet og monumentalitet gjort seg til kjenne i en og samme bevegelse. Dette har jeg tenkt på helt siden jeg i 2011 flyttet tilbake til Oslo og så Build Me A Mountain. Scenografiens totalitet og fremmedgjorte kropper spiller pingpong mellom egne referanser og det som foregår på scenen

I Verk sitt arbeid kan det virke som om det ene ikke nødvendigvis er direkte koblet til det andre. En bevegelse med en arm peker ikke nødvendigvis på setningen som kommer ut av munnen. Samtidig jobber begge nivåene samtidig. Denne måten å jobbe med symbolikk på slik Verk gjør det, gjør at alt i scenebildet hele tiden peker innover på seg selv og alltid utover mot noe annet. Gester og bevegelse, avleveringen av en replikk, og ikke minst evnen til å peke på et rom utenfor rommet er en sentral del av formspråket. Enten teksten handler om noe der ute, en klovnenese gjør seg gjeldende, eller en hodeskalle som hviler mot en blodrød bakgrunn, eller den faktiske gravide magen til Saila i Eviga Leendet fra 2010. Det er kanskje det tegnet og det rommet som peker mest tilbake på seg selv og som har slått meg mest effektivt i bakken av deres forestillinger.

Den gravide magen er et godt eksempel fordi den sier noe om poetikken til Verk. På den ene siden er den gravide magen bare er en praktisk konsekvens av levd liv og verdens mest selvfølgelige handling, men på den andre siden virker det også som et tilsiktet (om det kan påstås i en slik sammenheng) og sterkt virkemiddel i en forestilling som utelukkende handler om død og jakten på Gud. Det er mulig at denne magen hadde flaksen med seg, men det enorme overskuddet som kommer til syne gjennom slik bruk av symboler, gjennom Signe Beckers scenografi og Per Platous enorme lydlandskap har alltid vært et takknemlig møte.

Ideen om at levd liv er viktig, også i fiksjonsrommet, gjør at kunst og virkelighet blør over i hverandre og samtidig virker helt fremmedgjorte for seg selv. Ser man på forestillingenes tekstgrunnlag, som ofte henter virkeligheten inn på scenen, blir dette enda tydeligere. Enten det er det kunstneriske manifestet, eksiltilværelsen til Bertholt Brecht, transkriberte samtaler med venner, et klassisk stykke dramatikk av Finn Iunker, en kultfilm, eller som i dette tilfellet den dokumentariske behandlingen av brevvekslingen mellom to av kompaniets eldste medlemmer Saila og Anders, befinner vi oss i en fiksjon som er løsrevet fra tid, sted og rom. Et sted jeg ikke visste fantes. Et sted jeg bare kunne drømme om.

The Big Dream
Jeg har ikke vært med på hele Verks 20 år lange virke, men jeg har fulgt reisen siden 2010, og årets jubileumsforestillingen The Big Dream kan nesten leses som en slags tilbaketrekning med tanke på Verks tradisjonelle estetiske ramme. Det kommer til utrykk på flere måter. Som for eksempel der publikum tidligere ofte har delt samme flate som utøverne, er publikum nå plassert lenger unna enn vanlig, oppe i amfiet for seg selv. Store scene på Black Box teater er strippet ned til det minste minimum. Tidligere har hele kompaniet inngått som en sentral del scenebildet, og scenograf, lys- og lydmann utgjør da en viktig del av narrativet, men nå et det utelukkende Solveig Laland Mohn vi får se. Hun står alene foran en stor firkantet portal, hun har en stubbe, en øks og en platinablond parykk.

Overdådigheten og overfloden i farger og detaljer er borte, fargene er som sugd ut av universet, det er ingen tvil, vi befinner oss i en «black box». I et tomt svart rom. Dette nakne scenebildet gjør at avstanden til Laland Mohn oppleves som enda mer voldsom enn tidligere. De nakne betongveggene virker så uendelig nakne med sine utilslørte veggstillas, ledninger og stikkontakter. Solveig Laland Mohn svever med sin egen stemme midt i mørket, tyngden er en annen enn tidligere. Det er skuespilleren og vårt møte med henne som danner kontrakten for de neste nitti minuttene. Fokuset ligger på de ferske brevene som er sendt mellom Oslo og København fra november 2018 til mai 2019.

Solveig Laland Mohn står på scenen med blå øyenskygge malt opp til øyebrynene, hun har en tettsittende leopardmønstret drakt med lange ermer og hansker hel ut til tuppen av fingeren. Hun har et hvitt tau rundt magen, med dusker på sidene. Hun er påkoblet mikrofon, men den er uten lyd. Lyset ligger fortsatt over publikum, det er stemmen hennes som må bære det. Hun starter med noen anekdoter fra sitt eget liv der hun blant annet forteller om sitt første møte med teater som trettenåring og sitt første møte med det fysiske teatret som tjueåring. Der kursets karismatiske leder kunne spotte sjelesmerter og fysiske blokkeringer på en mils avstand. Det muntlige preget over disse episodene er et avvæpnende grep. Det skapes en form for intimitet der det går an å le, en intimitet som pendler mellom rolle, person og mellomrommet der imellom. Klisjeene tegnes opp, metagrepet er effektivt og Verks selvreferensielle strategi lyser i mørket.

Hun peker både på seg selv og på Artaud, Grotowski og Barba i en og samme bevegelse. Tradisjonen stråler som selvlysende skygger i det fjerne. Publikum som vi må regne med har god kjennskap til det fysiske teatret, inkluderes i en personlig historie fra Lalands Mohns liv, de skjønner referansene, men er det nå fiksjonen begynner eller befinner vi oss faktisk utenfor selve handlingen, straks på vei inn, straks på vei videre. er dette improvisert frem? Innenfor og utenfor på samme tid, hva peker Solveig egentlig på? Hva er det hun forteller oss? Hva er sannhetsgehalten her? Hva er den store drømmen? Har den noen gang eksistert? Forestillingen er seg selv helt bevisst hvilken tradisjon den står i, både den fysiske og den postdramatiske. Liv og virke blir lett ironisert over, før forestillingen peiler seg inn på det helt konkrete, på brevene som Saila og Anders skrev til hverandre fra november 2018 til mai 2019, lyset dempes, mikrofonen skrus på og vi er i gang. Solveig står alene og utrykket er strippet ned til beinet.

Brevveksling
12.november 2018 – startskuddet går fra Saila i Oslo: ”Hvorfor tviholder vi på å arbeide sammen?” Anders svarer: ”Jeg husker første gangen jeg traff deg, gjør du?” Men Saila svarer aldri. Det blir åpenbart at forhandlingen om hva som betyr hva også gjør seg gjeldende i brevene. Et tilbakevendende tema for brevvekslingen er Sailas angst og depresjon. Vi får høre om hennes alkoholiserte far som ikke har ullsokker når han senkes i grava, en spåkone i Finland som spår henne leste henne i hånden da hun var tjue og spådde at hun skulle få tre barn og et av dem ville dø. Spådamen fikk rett. Et barn døde. Eller da Saila drepte en spinnekjerring i sandkassa og i samme øyeblikk kom moren og fortalte at hunden deres var blitt påkjørt og drept – det kunne ikke være tilfeldig: ”Tror du på skjebnen Anders? Hvordan var din helg?” På et tidspunkt erkjenner Saila: ”Våre handlinger blir våre liv.” En erkjennelse så selvsagt at det vipper over i det banale, men Solveigs gjengivelse av brevene forsterker den eksistensielle tvilen ethvert menneske må kjenne på i en triviell hverdag og løfter det opp i lyset.

Alt er en like stor størrelse som ingenting, om alt er banalt, er også ingenting det. Den evige pendlingen mellom drøm og virkelighet, hvordan skal livet passe inn der med sine kriser og idiotiske nevroser? Drømmens iboende natur kan på mange måter ses som at den eksisterer i det ufullendte. Den tar ikke stilling til livets konkrete og praktiske tiltak, den peker på noe som kunne ha vært, på sin egen utopi, på alle mulige alternative virkeligheter. Den kan knuses eller vokse, men den er alltid i transit, alltid på vei videre, alltid utenfor rekkevidde, og det er her Solveig Laland Mohn briljerer. Hva skjer med et symbol som alltid endrer form? De usynlige brevskriverne møter hverandre nettopp i drømmens melankolske og lengselsfulle natur: ”Har du noen fantasier som du skammer deg over?”

Form og innhold går hånd i hånd og inne den firkanta portalen ser man etter hvert et rom som nesten svever fra bakken med strobelys og svarte fløyelsgardiner – et slags tåkeland av Twin Peaks – en skyggesøster, et svart diskotek av sørgelige bevegelser. Et diskotek av ingenting. Disse dansesekvensene er noe av det vakreste jeg har sett, og gjør at dobbelheten og det fremmede er fortsatt er i spill, at drømmen ligger der og peker både utover og innover, på alt som kunne ha vært og på alt som fortsetter å være. Og det er bare å håpe at Verk fortsetter å forvalte sine symboler med like stor omhu som Solveig Laland Mohn avleverer replikker, at Saila og Anders tviholder på samarbeidet, at det finnes både forvirring og famling og rom nok til å la den spille seg ut, for da vil det til slutt ikke være noen tvil, det vil være mulig å oppnå ny erkjennelse i teateret, selv etter 20 år med prøving. Noe vil rett og slett sveve helt av seg selv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER