Dramatikkfestivalen 2011: "Hjem TM"

Tekst: Eline Arbo Foto: Dramatikkens hus

På en leken og humoristisk måte griper forestillingen fatt i et svært viktig tema; hva vil konsekvensen av dagens massekonsum bli? Vil det på et tidspunkt ta slutt, eller vil menneskene gå enda lengre i målet om egen tilfredsstillelse?

Dessverre beveger aldri “Hjem” seg langt nok inn i de politiske temaene, noe som hindrer forestillingens samfunnskritiske potensial.

Handlingen utspiller seg i en ikkedefinert fremtid hvor de fleste mennesker blir født og lever sine liv i bo- og nytelsessentre. Gjennom datamaskiner definerer brukerne sine aktuelle behov, og får så disse umiddelbart mettet. På hvert rom i senteret bor det fire mennesker – det optimale antallet i en sosial gruppe – uavhengig av eventuelle familiemedlemmer eller venner. Sosiale bånd og medmenneskelighet er i denne verdenen byttet ut med den evige tilfredsstillelsen av personlige behov.

“Hjem TM” er navnet på senteret hvor vi møter tre brukere som nettopp har oppdaget det utenkelige – den fjerde brukeren har forsvunnet. De tre uttrykker savn og sorg etter forsvinningen, uten helt å forstå hva de føler eller hvorfor.

Samtidig dras de regelmessig tilbake til sin daglige tilfredsstillelse av behov, og tomrommet etter fjerdemannen glemmes. Gjennom denne vekslingen ser vi kampen mellom empati og egosentrisme – mellom det som gjør oss til mennesker og det som reduserer oss til dyr. Hvilken kraft er sterkest i mennesket? Om vi hadde muligheten til å leve kun for vår egen nytelse – hadde vi gjort det?

Forestillingens svar er dystopisk; søken etter den forsvunne romkamerat svinner hen, og de tre brukerne ender opp i sin sedvanlige tilfredsstillelse. Brukernes moralske redning ligger allikevel i introduksjonen av hjernen bak senteret, en eksentrisk leder som forsøker å dysse ned forsvinningen ved å gi brukerne bedre måter å tilfredstille behovene sine på. Denne ”Big Brother”-figuren viser at det ikke nødvendigvis er menneskets selvopptatthet som er problemet, men snarere menneskets trang til konformitet.

Kanskje ikke svakheten ligger i menneskets behovstyrte natur, men i dets mangel på selvstendig tenkning? Samtidig blir oppfølgningsspørsmålet det samme; reduserer ikke dette oss allikevel til dyr? Fornuften er en av menneskenes viktigste egenskaper, og uten den vil motstanden mot konformiteten være sjanseløs.

Hjem er en forestilling som tar opp eksistensialistiske problemstillinger. Muligheten til å ta det opp på et politisk nivå ligger latent, men det lykkes aldri forestillingen å komme helt hit.

Dette blir tydelig i valget av å hente opp en ”tilskuer” på scenen. I mangelen på en fjerde bruker blir det foreslått at det skal taes inn en villmann; en person som bor utenfor et bo- og nytelsessenter. Denne karakteren blir hentet fra publikum, og blir bedt om å kle på seg kostyme. Det viser seg etter hvert at ”tilskueren” er skuespiller, og går inn i rollen som den fjerde bruker.

Det problematiske med dette grepet er at ved å hente en av ”oss” blir vi som publikum representanter for den frie gruppen mennesker, altså de som tydeligvis lever et ekte liv på utsiden. Men er det ikke snarere slik at vi som publikum er potensielle brukere i et senter gjennom måten vi lever på i dagens forbrukersamfunn?

Jeg opplever at dette fører til at kritikken av massekonsumet faller bort; vi skal ikke trenge å identifisere oss med deres forkastelige behov for tilfredsstillelse, vi tilhører nemlig de på utsiden. Mot slutten viser det seg at den nyinnflyttede ikke forstår hvordan han skal leve som de andre brukerne, og søker en medmenneskelig kontakt. Det er en velkjent sak at det ofte er de som står på utsiden som initierer forandring, men dette strider med det kritiske potensialet i stykket. Vi står nemlig i aller høyeste grad på innsiden og det er herfra eventuelle forandringer må komme.

Til tross for enkelte uklare grep tar “Hjem TM” opp et tankevekkende scenario, og gir utgangspunkt for diskusjoner rundt konsekvensen av måten vi lever livene våre på i dag. Tematisk treffer stykket godt, men jeg skulle ønske forestillingen hadde våget å utnytte det samfunnskritiske potensialet i større grad.