Døve manusforfattere? Nei takk!

Jeg prøvde å holde kjeft! Men jeg klarte ikke – jeg gikk på scenen. Og akkurat som ventet måtte jeg gjenta flere ganger det jeg prøvde å si. (Det finnes ikke noe scenespråk i meg, åpenbart!)

"En ting er sikker – døve kan ikke skrive om noe annet enn om døve. Og ja, jeg snakker om meg selv som blogger og dramatikerne hos Teater Manu. Kanskje er vi for isolerte?"

Dette skrev jeg som statusoppdatering på Facebook, og selvsagt helte jeg litt bensin på bålet. Nå kunne jeg ikke å holde fingrene mine tilbake fra å skrive enda mer.

Da jeg kom til Teater Manu, forventet jeg egentlig å se seks forskjellige scener fra seks forskjellige manusforfattere, der fire av forfatterne er døve. Jeg var spent på hvilke historier de seks hadde valgt å fortelle, hvilke konflikter de ville belyse og alt der. Men så ble jeg skuffet. Så skuffet.

De seks historiene kunne oppsummeres enkelt i seks setninger: Et ungt par fikk beskjed om at barnet deres var døvt. Religiøse foreldre sykeliggjorde seg selv bare fordi at de hadde et døvt barn. Et forelsket par – akkurat som Romeo og Julie – måtte gjennomgå den vanligste konflikten mellom talespråk og tegnspråk. En døv mor som ønsket seg en døv baby, møtte reaksjoner. En ekte døv person ble identifisert som døv, og ikke gjennom sin bakgrunn og historie. En CODA-voksen (Child of Deaf Adult, red. anm.) får utfordringer med sin hørende ektemann.

Jeg visste at jeg skulle møte døve manusforfattere, men ikke at de skulle skrive manus om døve. Jeg er faktisk interessert i det første, men ikke i det siste. I hvert fall ikke når perspektivet hele veien er negativt – men det kan godt hende at jeg feiltolket innholdet.

Det jeg opplevde samsvarte ikke med det jeg forventet. Det står ingenting hos Teater Manu om at tekstene skulle handle om oss. Døvhet… Og kanskje litt deafhood… Mesteparten handler om døvhet. Er døve manusforfattere synonymt med manus om døve? Hvis ja, så nei takk til døve manusforfattere!

Etter visningene oppstod en liten diskusjon om selve manusene – om de burde være skrevet på norsk eller på norsk tegnspråk. Altså bok versus video. Jeg trår litt forsiktig i dette området, da jeg ikke er godt kjent i kunstverden og denslags. Men det var i denne diskusjonen jeg ikke klarte å holde kjeft (og gjentok flere ganger det jeg prøvde å si på scenen). Jeg vil vise til de to videoklippene nedenfor for å forklare eksakt hva jeg mente. Det går an å lage et manus på norsk tegnspråk – men kanskje en film hadde klart å takle manuset bedre enn et teaterstykke…?

Det første er denne filmen fra TED – en svært imponerende mann (manus på amerikansk tegnspråk):

og dette er den andre filmen:

Da jeg så rundt i salen, fikk jeg inntrykk at mange var fornøyd med framføringen. Målet med døve manusforfattere, innhold om døve med døve som målgruppe – må være å føle seg hjemme i teatersalen. Denne gangen følte jeg meg ikke hjemme. Kanskje er det på tide jeg skaffer meg en (eller muligens to) cochleaimplantater? Jeg er jo så døv at det er på grensen til at jeg føler meg unormal i min egen verden – og ingen må ta seg nær av selve ordet ‘normal’!

Og bare for å provosere litt; Ja takk til hørende manusforfattere – for de skriver som regel ikke om hørsel.

Innlegget er hentet fra bloggen Rett fra hendene etter avtale med forfatteren.