Doktor Stockmann som rockestjerne

Kildens versjon av Ibsens En folkefiende har fått musikalaspekter og regissør Audny Chris Holsen har gjort brødrene Stockmann til to søstre: Doktor Tomas Stockmann har blitt til Doktor Thea Stockmann – og doktorens bror, byfogden Peter Stockmann, er omgjort til ordfører Pernille Stockmann. Dette har ikke store innvirkninger på selve handlingen, men kjønnsbyttet får frem noen nye nyanser i stykket. Blant annet blir det slående hvor lik Doktor Stockmann er Nora fra Et dukkehjem (som Ibsen skrev to år før En folkefiende). De er begge sultne på fremgang og litt luksus etter flere år med hardt slit, men deres idealisme ser ut til å handle mer om følelsen av å ha rett enn hvilke konsekvenser dette får for andre. Og det er dette selvsentrerte som preger flere av Ibsens karakterer som også blir svært fremtredende her.

Forestillingen starter med at skuespillerne entrer scenen, møter blikket til flere i publikum – som en slags anerkjennelse av vårt nærvær, før de går ut i sidevingene og henter seg kostymer. Scenograf Elin Nagell Dahl har laget en perspektivscene hvor det langs sideveggene er buede innganger med innsyn til sidevingene hvor rekvisitter og kostymer henger klar til bruk. Midt på scenen troner et basseng: selve kurbadet – eller spaet som det har blitt til i 2015. Bassenget har en overdimensjonert kran ved enden, og kantene har grønne, litt slimaktige, renner. Det er åpenbart noe grums ved dette kurbadet.

Doktor Stockmanns noe uformelle middagsselskap hos Ibsen er på Kilden omgjort til en ren fest, hvor både søstrene Stockmann og redaktør Hovstad og hans journalist Billing deltar. Det danses, drikkes og spilles innebandy, men det blir fort tydelig at ordfører Pernille Stockmann ikke er helt med på notene – hennes gretne ansikt og stive bevegelser demonstrerer sterk motstand mot festlighetene.

Handlingen i En folkefiende bør være kjent for de fleste, og består altså i korte trekk av at Doktor Stockmann oppdager at kurbadet hun er ansatt ved, og har vært med å opprette, er forgiftet. Hun ønsker å offentliggjøre dette i pressen, noe redaktør Hovstad umiddelbart synes er en god ide. Endelig kan det blir litt endring i byens maktbalanse! Men når Ordfører Stockmann minner om de økonomiske konsekvensene en slik avsløring av gift vil føre til for den jevne borger, da snur redaktøren kappen. På et folkemøte holder begge Stockmann-søstrene, samt redaktør Hovstad, appeller. Og her i Kildens versjon får Thea virkelig rase fra seg. Hun vandrer frem og tilbake på scenen og anklager den kompakte majoritet, i dette tilfellet publikum, for å vende sannheten ryggen. Hun er ikke nådig, men den (usynlige) kompakte majoritet på scenen vender seg mot henne, og hun mister både jobb og hjem.

Det gjøres innledningsvis ingen forsøk på å skjule fiksjonen, tvert i mot fremheves teatrale elementer. De to søstrene Stockmann har svært karikerte utseender med syntetiske, fargerike parykker, og Doktor Thea Stockmann minner utseendemessig om sangeren Amy Winehouse. Etter kort tid blir det klart at Theas rocka utseende også har en musikalsk dimensjon, da overgangene mellom aktene markeres med sangnummer.

Bruken av musikk er i og for seg en god tanke. Det fremhever Theas status og syn på egen posisjon, og valg av låter speiler handlingen og emosjonene på scenen. Høydepunktet for meg kom tidlig, allerede i den første låta (Eurythmics There must be an angel) hvor resten av ensemblet sirklet i en lettere ironisk koreografi i bakgrunnen, samtidig som de fungerte som et slags falsettkor. Scenen var absurd og litt vanskelig å ta på alvor, men kanskje var det nettopp denne ambivalensen som gjorde at den fungerte for meg. Når jeg likevel ikke synes at grepet fungerer som helhet så er det rett og slett fordi det ikke går langt nok. Det blir ikke rocka nok, scenene mangler trøkk både i bruk av lys (mer strobelys!), lyd (mer bass – mer volum!) og utførelse (mindre kontroll – mer overskridelse!).

Forestillingen veksler mellom større, koreograferte scener (noen veldig løse og andre strammere og synkroniserte) og dialoger. Overgangene mellom de tause scenene og dialogene er ofte litt stive, og skuespillerne benytter seg mye av affektert og ekspressivt spill. Flere av de samme gestene repeteres, og det tapper spillet for den vitaliteten som man så åpenbart etterstreber. Moderniseringen av teksten har gjort replikkene mer muntlige, med vekslende hell. Det gir en slags ’snakke fra levra’-effekt, men det gir også noen av dialogene et noe plumpt og banalt preg.

Holsen har tatt seg store friheter i bearbeidelsen av Ibsens tekst. Foruten omgjøringen av brødrene Stockmann til søstre, har hun også strøket i karaktergalleriet. Barna til doktoren er utelatt (og omtales kun som ’barna’) og det samme er Skipskaptein Horster – som hos Ibsen har en avgjørende rolle i stykkets slutt. Ved å kutte på denne måten blir konflikten mellom søstrene tydeligere; man får fornemmelsen av at rivaliseringen dem imellom har bygget seg opp over tid og at det kun var et spørsmål om tid før dette utviklet seg til noe mer enn ren søskensjalusi. Men det endrer også på stykkets utgang, hvor Thea her må velge mellom økonomisk frihet for familien eller idealisme (og påfølgende konkurs). Hos Ibsen er Stockmann alene – men har familien med seg når han starter et nytt liv. Doktoren skal der starte en skole, mens Kilden avslutter med Thea Stockmanns valg. Og hva består det valget i? Hvor viktig er økonomisk uavhengighet for en familie bosatt i en mellomstor norsk by i dag? Og er Thea egentlig opptatt av samfunnets beste, eller er det selve tanken på å gjøre det rette som motiverer?

Kildens En folkefiende har helhetlig noe varierende kvalitet. Men forestillingen byr på flere fine scener, særlig gjelder dette de massekoreograferte scenene hvor ensemblet spiller på lag og hvor de også gjør bruk av det store scenerommet.

Alle foto er hentet fra Kilden Teater- og Konserthus