– På Brechts gamle teater spiller de fremdeles Brecht slik de spilte ham på hans egen tid. Det er jeg overbevist om at teatermannen Brecht selv ikke ville ha likt. For han ville være samtidig. Ikke et bilde på et musealt verk. Derfor er det ekstra spennende å sette opp Brecht i 2012, skriver Haaland.
- Dette ville Brecht likt!
Publisert
16. januar 2012
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/dette-ville-brecht-likt/
En modernisert og sterk versjon av en krevende klassiker. En anmeldelse av «Mor Courage og barna hennes» på Den Nationale Scene.
Med denne oppsetningen har Agnete G. Haaland satt en høy standard for sin sjefsperiode ved DNS – og hovedrolleinnehaver Siren Jørgensen har levert sin mest overbevisende skuespillerprestasjon til dags dato. Dette er Bertolt Brecht for vår tid.
Jeg innrømmer at jeg var litt skeptisk, bekymret for at stykket skulle bli gjort til en musikal der alvoret druknet. Jeg tok feil. For det første er ikke denne oppsetningen i nærheten av å redusere det tekstlige, for det andre fungerer Atle Halstensens musikk på en måte som aldri får forskjønne all jævelskapen. Dessuten har Marit Moum Aune i sin regi skapt en kunstnerisk spennende helhet som ligger trygt innenfor det jeg vil kalle "Brechts ånd". Til overmål: Det dette stykket har slitt med like siden urpremieren i 1941 – at publikum stikk i strid med forfatterens intensjon får sympati for Mor Courage – motvirkes et stykke på vei av en effektfull avslutning som nettopp betoner det vi inviteres til å ta avstand fra. Publikum skal forlate teatret i visshet om at hovedpersonen intet har lært – og selv trekke lærdom av det.
"Mor Courage og barna hennes" er ikke primært et pasifistisk, men et antikapitalistisk stykke om krigens meningsløshet og om en mor som er urokkelig i sin tro på at krig lønner seg – selv når hennes egne barn blir ofre for grusomhetene som holder butikken i gang. Gjennom tolv scener følger vi denne slagmarkens hyene som med sine varer forflytter seg etter de skiftende frontlinjene, snur kappen etter vinden og gradvis blir mer umenneskeliggjort. Hennes forhold til krigen er utelukkende økonomisk, selv mellommenneskelige relasjoner og familie blir underordnet. Derfor frykter hun freden, som kan bli hennes ruin. Riktig nok har hun en slags omsorg for barna sine, men de kommer i andre rekke hver gang hun kan spare penger eller gjøre en god handel. Det blir skjebnesvangert.
Brecht la handlingen til trettiårskrigen som herjet Europa på 1600-tallet, DNS-versjonen er lagt til vår konsumeristiske tid – med en flyttbar stabel konteinere som det sentrale element i scenografien. Ikke bare tjener de som symbol på internasjonal handel, de gjør også nytte som avgrensede scenerom. Som hos Brecht dreier det seg om religionskrig. Og her finner vi kanskje forestillingens dristigste grep: Det snakkes om katolikker og protestanter, slik teksten foreskriver, men innimellom serverer Atle Halstensen toner som umiddelbart gir assosiasjoner til muslimske land. For øvrig understrekes det religiøse på ulike vis, f.eks. ved bæreposer prydet med bilde av Jesus.
Stykkets moral er stadig den samme gamle: Den som vil leve av krigen, må også ha noe å gi den. I Mor Courages tilfelle er det altså to sønner og en stum datter som ofres. Det spesielle er at de går til grunne på grunn av sine beste egenskaper: henholdsvis dristighet, ærlighet og empati. Krigen ikke bare dreper det beste i oss, den gjør også det beste til våre farligste attributter. Et originalt regigrep er å la en danser gestalte den stumme datteren Kattrin. Sulekha Ali Omar klarer på overbevisende vis å formidle seg gjennom bevegelse. Scenen hun danser etter å ha blitt misbrukt av en soldat, er svært uttrykksfull.
I sentrum for alt som skjer står Siren Jørgensens Mor Courage. Tradisjonelt blir hun fremstilt som noe eldre og fremfor alt "tyngre" enn denne Courage. Men det føles til de grader riktig med en slik kvinneskikkelse som hun låner kropp og dialekt til. Ikke bare livskraftig og med en ubrytelig overlevelsesvilje, men også forførende og sexy. Siren Jørgensen leverer en kraftprestasjon og står som en påle. Som hennes pendant spiller Frode Winther ut sin brutale maskulinitet i rollen som ververen. Jonas Nielsen er troverdig som den naive og ærlige sønnen, og Stian Isaksen gjør en fin figur som den andre sønnen, han som i freden gjentar en heltegjerning fra krigen – og må bøte med livet for det. Hele ensemblet kunne vært nevnt, for dette er også et solid fellesløft, der ingen svikter og alle bidrar til et strålende sluttresultat.
Marit Moum Aunes regi virker gjennomtenkt til minste detalj. Ved bruk av såkalt Verfremdung (fremmedgjøring) ønsket Brecht å rykke tilskuerne ut av sin passive rolle og la dem ta kritisk stilling til det som skjer. I denne oppsetningen gjøres det særlig gjennom de innlagte sangene, som kommenterer skikkelsene handlinger, avslører måten de opptrer på og hindrer identifikasjon. Bruken av forteller som foregriper handlingen, innslag av stilisering, talende tablåer har samme effekt. Stykket skal absolutt ikke oppfattes som det menneskelige skjebnedrama mange tar det for å være. Brechts intensjon er at tilskuerne skal innta en kritisk holdning til hovedpersonen og det hun står for og innse at all lidelse ikke er skjebnebestemt, men forårsaket av mennesker, og følgelig noe som kan endres. Som han skriver et sted: Mennesket er foranderlig og i stand til å forandre.
Denne teksten er opprinnelig skrevet for og publisert i Bergens Tidende.
