Bilde: Alan Lucien Øyen

– Det skal være litt skumring for at man skal ta seg bryet med å se etter

– Jeg er opptatt av å forføre publikum, sier koreograf og danser
Alan Lucien Øyen som er på veien med forestillingen Flawed,
antakelig for siste gang som danser.

– Intervju –

Av Karoline Skuseth

Den kritikerroste koreografen og regissøren Alan Lucien Øyen og
hans kompani Winter Guests er for tiden aktuelle med forestillingen
Flawed, der de tar et oppgjør med velkjente fordommer rundt
legning, rase og kynisme i underholdningsbransjen. Øyen har
tidligere gjort arbeider for Nasjonalballetten, Carte Blanche,
Icelandic Dance Company og Skånes Danseteater, men spås med denne
forestillingen å for alvor ha festet sine røtter i skandinavisk
samtidsdans.

I Flawed danser du selv for første gang på seks år, etter å ha
virket som regissør og koreograf i en rekke forestillinger – blant
annet America – visions of love som vant Oktoberdansprisen i fjor.
Har du savnet rampelyset de siste årene, eller ligger en annen
motivasjon bak det å igjen involvere din egen kropp i
produksjonen?

– Nei, jeg har ikke savnet rampelyset som sådan, men jeg har savnet
å møte publikum én til én slik man gjør som utøver. Det er skummelt
og givende på samme tid. For å være helt ærlig tenkte jeg vel også
at det blir nå eller aldri; senere regner jeg med at det rett og
slett ikke blir tid til det. Jeg ønsker å bevege meg i retning
regi, så da gjør jeg dette nå slik at jeg kan legge det bak meg. Et
annet aspekt var at jeg ville ha en virkelig utfordring dersom jeg
skulle stå på scenen igjen, gjøre noe som krevde mye av meg og som
pushet mine egne grenser. Karakteren Alan, som jeg gestalter i
Flawed, er ganske brutal og hensynsløs satt opp imot Léo
(Lérus, red. anm.). Dette er utfordrende, jeg har vanligvis veldig
vondt for å være slem. I tillegg er en del spill med kostymer og
kjønnsroller. Det ligger egentlig langt fra meg.

Kontrast

Din forrige forestilling i Bergen, Avenida corrientes,
fremstår som et sjarmerende og lite selvhøytidelig portrett av
samtidsdansmiljøet. I Flawed er virkeligheten en ganske annen –
ismer utforskes i lys av krangel og kritikk, og i pressematerialet
møter vi blant annet følgende tekst: “And here comes the power of
‘now’ plunging through his ass. Fuck! The power of ‘now’ is
persuasive.” Hva er bakgrunnen for denne voldsomme kontrasten
mellom to arbeider?

– Jeg forsøker å finne ut hva jeg/vi har mest lyst til å gjøre fra
prosjekt til prosjekt. Vanligvis har vi ambisjoner vi egenhendig
ikke har forutsetninger for å kunne gjennomføre. I Avenida
corrientes
laget vi eksempelvis dokumentarfilm, det hadde vi
aldri gjort før. Det var en spennende utfordring å kombinere to
sjangre for å fortelle én historie, samtidig påvirket det i høy
grad hvordan forestillingen ble – spillet mellom de relativt ‘ekte’
karakterene på film og de melodramatiske metakarakterene man møter
på scenen. At det ble så mye humor, var rett og slett en konsekvens
av hva vi selv følte om temaet. Selvironien står vel egentlig høyt
mellom Andrew Wale og meg – med Flawed er det tredje gang vi
jobber sammen.

En annen utfordring

– I forhold til Flawed ønsket vi en annen utfordring; å
nærme oss ambisjonen om å lage et mindre hyggelig prosjekt. Dette
er utfordrende for meg på mange plan, både i forhold til det jeg
nevnte som utøver, men også det å skulle følge ubehagelige
retninger jeg vanligvis unngår. Jeg leverer for eksempel flere
setninger i forestillingen jeg er veldig klar over at vi ville
strøket fra en hvilken som helst annen produksjon. Men dette var jo
nettopp motivasjonen med Flawed; å krysse den streken, både
for oss selv og for publikum.

Bakgrunnen for denne kontrasten mellom arbeidene
er vel også et ønske om å ikke være endimensjonal. Etter et visst
antall produksjoner vil man gjerne gi publikum noen nye
kunstneriske vendinger og utfordringer. Når vi begynner med en
produksjon, tar vi utgangspunkt i hvilket format tematikken krever.
Hvilke virkemidler må vi ta i bruk for å oppnå den effekten vi
ønsker? Av den grunn definerer uttrykket seg selv, mer eller mindre
ut i fra tema, og America, Avenida og Flawed
ganske naturlig forskjellige fra hverandre.

Kropp og kjønn

I Flawed har du med deg Léo Lérus fra israelske Batsheva
Dance Company. Dette kompaniets huskoreograf, Sharon Eyal, er i
likhet med deg kjent for å se på kroppen som en androgyn størrelse.
Er vi i ferd med å se en oppbrytning av kjønnskonvensjonene i
samtidsdans?

– Jeg tror egentlig problemstillingen ‘kropp og kjønn’ har vært
populær i samtidsdansen ganske lenge. Mer spesifikt i mitt
tilfelle: Jeg er opptatt av å forføre publikum og ta dem med inn i
en verden eller historie. For å oppnå dette må man man insinuere og
antyde, og da er ikke nødvendigvis alt så rett fram og entydig. Det
skal være litt skumring for at man skal ta seg bryet med å se
etter. I Flawed tegner vi ting ut litt tydeligere enn de
forhåpentligvis er i virkeligheten. Vi henger oss opp i våre
opplagte ‘feil’; at jeg er homofil og at Léo er homofil og svart i
tillegg. Dette medfører, i tråd med klisjeene, at vi både har
slaveinspirerte Golliwog-kostymer og mye camp og kitch – selv om
dette ligger langt fra vår egen opplevelse av vår hudfarge og
seksualitet. Også skal man jo underholde, selv om vi håper at
latteren innimellom setter seg i halsen…

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER