Levende dukker Foto: Foto: Levende dukker

– Det har gått riktig vei

Frigruppen Levende dukker feirer 25-årsjubileum. – Det lages mye mer kunstnerisk spennende figurteater i dag enn da jeg startet opp, mener Knut Alfsen.

Først av alt: Gratulerer! Det er ikke hver dag vi feirer 25-årsdag for et figurteater?
– Det finnes en del figurteatergrupper som holder på veldig lenge, så vi kan ikke si at vi er landets lengste nålevende figurteatergruppe, men det viser jo en viss stayerevne, humrer Alfsen, som sammen med Agnes Schou og Knut Alfsen stiftet Levende dukker i 1987.

Og denne stayerevnen skyldes de gode offentlige støtteordningene?
– Det skyldes en veldig kjærlighet til det vi driver med. Jeg vet ikke om noen i Norge som har blitt rike av å drive figurteater. 

Hva skjer i norsk figurteateret i dag?
– Fagfeltet blir stadig mer integrert i scenekunsten generelt. Det brukes mer figurteater som et virkemiddel i andre forestillinger. Man jobber stadig mer i grensesonene, for eksempel opp mot performance art og masketeater. Det finnes også scenekunst som legger seg opp mot billekunsten fordi figurteateater er så veldig visuelt, forteller Alfsen til Scenekunst.no.

Virker en slik krysning berikende eller utvannende på figurteateret?
– Det er tosidig. Det er selvsagt en berikelse, og det er veldig spennende å utforske grenselandet for kunstformen. Samtidig må man jo passe på å ha respekt for basishåndverket. Hovedholdningen min er at dette er spennende!

Hva har det å si for figurteatret at to store institusjoner som Riksteatret og Oslo Nye Teater har et figurteaterprosjekt på gang i år?
– De representerer en kontinuitet og en stor faglig kompetanse, og det er kjempeviktig. Figurteateret har sine røtter utenfor kunstorganisasjonen, så vi har opplevd at det å skulle komme inn i kunstorganisasjonene med denne kunstformen aldri har gått helt smertefritt. Samtidig skal det være støy rundt ting, det er en del av dynamikken.

Hva består ulikhetene i?
– Det dreier seg for eksempel om rent praktiske ting. På en institusjon tenker de produksjon og har faste rutiner for hvilken rekkefølge ting skal skje i. De begynner i med manuskritet, så kommer scenografen og arbeider ut fra manuskriptet, og når den prosessen er ferdig, kommer utøverne inn. I figurteatret tar vi ofte utgangspunkt i det visuelle. Vi begynner kanskje med en dukke og utvikler tekst og scenografi i samspill med utøverne rundt dette utgangspunktet. Det kan være vanskelig for en institusjon som er vant til å gjøre det annerledes.

Knut Nærum debuterer som figurteaterskribent på jubileumsfestivalen denne uken?
– Ja, så vidt jeg vet er dette hans første figurteaterstykke. Det er kjempegøy å jobbe med ham. Han er kreativ og kunnskapsrik, og kan veldig mye om populærkultursjangrene. Det kom godt med da vi skulle lage ”Is”, et horrorsplatterstykke med korps og dukker, smiler Alfsen.

Hva er vanskelig er det å skrive for figurer?
– Vi skal jo fortelle en historie som i all annen scenekunst, vi skal ha fram et budskap. Det som skiller er at vi driver med animasjon, altså at døde ting skal være de sceniske karakterene, og det gir oss et sett med mulighet og et sett med begrensninger. Da handler det om å utnytte mulighetene for hva de er verdt.  For eksempel kan du velge å bruke trådmarionetter.  De kan du lage med menneskelig anatomi, med bein som kan gå på et gulv. Og du får mulighet til å gjøre ting som mennesker ikke kan gjøre; de kan fly for eksempel. Men samtidig vil trådmarionetten svinge, så du må passe på at den ikke slenger.

Ikke bare gir de ulike figurene ulike muligheter og begrensninger, men også rammebetingelsene for kunstformen har sine, vel, muligheter og begrensninger.

– Figurteatret har de samme mulighetene som alle andre scenekunstuttrykk. Vi har i ganske mange år slåss for vår status som kunstform. Det er et kontinuerlig arbeid og ikke noe man vinner en gang for alle, og den beste måten å gjøre det på er å lage kunstnerisk høyverdige forestillinger.

Har du merket noen endringer i det politisk-byråkratiske klimaet de siste 25 årene når det gjelder status og støtteordninger?
– Det har gått riktig vei. Det er selvfølgelig ett skritt fram og to tilbake noen ganger, men det lages mye mer kunstnerisk spennende figurteater i dag enn da jeg begynte for 30 år siden. Samtidig er det ikke helt lett å få det til å gå rundt økonomisk. Vi jobber fra prosjekt til prosjekt og vi har et repertoar på 7-8 forestillinger som vi henter fram når noen ønsker å vise den.

Henger det sammen med den generelle satsingen på scenekunst for barn?
– Vi merker det helt klart, ja. DKS er en viktig arena for oss. Samtidig merker vi at det blir flere om beinet. Konkurransen blir hardere. Og det er jo sunt! Vi jobber en del i samarbeid med andre, som for eksempel Den kongelige norske marines musikkorps. Det er et av fem proffe korps som forsvaret har. Dette er blant landets alle beste musikere, og å få lage en forestilling med tretti av Norges beste musikere  som er på scenen sammen med dukkene, er fantastisk.

 

Videoen viser klipp fra forestillingen Baobab og Bushbaby av Levende dukker.

Bildet i brødteksten over viser Knut Alfsen med forestillingen Jazzfigur.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER