Foto fra Teater Manus prisbelønte forestilling Gråtende hender fra 2018. Foto: Dag Jenssen

De vi ikke snakker om når vi snakker om mangfold

De siste to årene har mangfold, inkludering og representativitet vært gjennomgangstema i scenekunstdebatten. Men fortsatt finnes det enkelte grupper som nesten konsekvent overses. For eksempel: Hvorfor snakker ikke det norske scenekunstfeltet om Teater Manu?

Vi regner med at om lag 15 prosent av Norges befolkning har ulike grader av funksjonsvariasjoner. Funksjonsvariasjoner altså nokså vanlig, og svært mange kjenner seg igjen i det å ha en kropp som ikke er, eller kan, det samfunnsnormen sier at en kropp skal være eller kunne. Fordi samfunnet så tydelig favoriserer den funksjonsfriske kroppen, erfarer mange med funksjonsvariasjoner at kroppene deres hindrer dem i å delta fritt i samfunnet. Mennesker med nedsatt funksjonsevne opplever sterk diskriminering i arbeidslivet og kommer dårlig ut av det på levekårsundersøkelser. Samtidig er dette en svært sammensatt og heterogen gruppe som opplever hverdagene sine veldig ulikt. Ulike funksjonshemminger innebærer ulike ting, og i tillegg spiller nettverk, støtteapparat og omgivelsenes anerkjennelse og aksept, en stor rolle. Funksjonshemminger er på mange måter en relasjonell utfordring: Hindringene oppstår i møtet mellom mennesker og i møtet mellom mennesker og samfunn.

Mennesker med funksjonsvariasjoner er like ulike som funksjonsfriske. Det mange i denne gruppen likevel kan relatere til er å ha en kropp samfunnet ikke ønsker eller verdsetter, der man blir synlig i kraft av sin funksjonshemming, men usynlig som menneske og som kapasitet.

Her har det norske samfunnet på mange måter kommet bemerkelsesverdig kort. For eksempel er både barnekonvensjonen, kvinnekonvensjonen og rasediskrimineringskonvensjonen en del av det norske lovverket, mens CRPD-konvensjonen (Convention on the Rights of Persons with Disabilities) er nedstemt av Stortinget flere ganger. Er det prislappen på et inkluderende samfunn som stopper politikerne? 9. mars skal deltakelse i konvensjonen stemmes over i Stortinget påny.

Mangfold, trend og appropriasjon
Mangfold og inkludering er populære begreper både i politikken og i kulturfeltet. Samtidig er det slik at mennesker med funksjonsvariasjoner ofte plasseres på utsiden av inkluderingsstrategiene. I interseksjonelle studier og kjønnsforskning blir funksjonsvariasjon ofte ekskludert som perspektiv. Her i Norge har mangfoldsdebatten de siste årene vært preget av et stort fokus på etnisitet og flerkulturell representasjon. I tillegg har den vært sammenfallende med en ny og sterk interesse for estetikker og kulturelle uttrykk fra den afrikanske diaspora, kanskje i særdeleshet innen dans, design og billedkunst, men også i performance og teater. Den globale veksten i markedet for afrikansk samtidskunst, har for eksempel tidoblet seg. Vi kan snakke om en kunstnerisk trend som i høy grad har bidratt til å generere et momentum for endring av diskurs og introduksjon av nye begreper og språklig og strukturell bevissthet. Debatten har også hatt sammenheng med et (for mange etterlengtet) oppgjør med eurosentriske strukturer i teatret. En stor del av denne prosessen er selvsagt et resultat av hardt tilkjempet anerkjennelse og årelang kamp fra flerkulturelle og melaninrike kunstneres side. Men det er også en faktor her som handler om at kunsten alltid søker etter nytt terreng, det ligger i kunstens natur. I den forbindelse er et nytt økonomisk og kultur-estetisk nedslagsfelt attraktivt også ene og alene fordi det representerer noe nytt.

Et påfallende fravær
Om man ser på funksjonshemmede som gruppe, derimot, er det verdt å spørre seg om denne gruppen har et like bredt mulighetsrom. Som minoritet blir de med funksjonsvariasjoner systematisk gjort til andre, likevel har det vært en påfallende taushet rundt denne gruppen i norsk mangfoldsdebatt, ikke minst i kunstfeltet.

Det kan virke som om vi ikke fanger opp at veldig mange av de samme diskriminerende strukturene som rammer etniske og kulturelle minoriteter også rammer de med funksjonsvariasjoner. Hvorfor er det sånn? Er årsaken rett og slett så brutal som at funksjonsvariasjon betraktes som en ikke-estetikk og derfor ikke er ‘interessant nok’ i et kunstperspektiv? Er det fordi funksjonsvariasjoner kun kan estetiseres som det unntaksvise og ikke-normative? Eller er det fordi vi lider av en slags hjelpeløshet i møte med hele problematikken? Det er i hvert fall påfallende at man i et inkluderingsperspektiv snakker om betydningen av å være en alliert i kampen mot strukturell diskriminering, men likevel tilsynelatende overlater mennesker med funksjonsvariasjoner til å kjempe sine kamper alene. Det kan synes som at utfordringene denne gruppen av kulturbrukere har, liksom ikke angår ‘oss’.

For hvor er mennesker med funksjonsvariasjoner i (scene)kunsten? Danser Sebastian Tjørstad, skuespiller Marte Wexelsen Goksøyr, Danselaboratoriet i Trondheim, institusjonen Rom for Dans, Teater MANU, regissør Kjersti Horn og frigrupper som De Utvalgte og Landing har gitt svært viktige kunstneriske bidrag til samtalen om de med funksjonsvariasjoners plass i samfunnet. Likevel er mennesker med funksjonsveriasjoner marginalt representert i film og på scene, for ikke å snakke om i kuraterende posisjoner.

Reaksjoner i døvemiljøet etter valg av hørende teatersjef
Mye av kampen for døve og hørselshemmede består i anerkjennelsen av at de, i sitt eget miljø, ikke opplever at de har noen funksjonsnedsettelse. Døvemiljøet er slik sett et fristed, et sted hvor tegnspråk er det normative, og parametrene for hva som er ‘normalt’ er snudd. Teater Manu, Norges eneste profesjonelle teater med tegnspråk som scenespråk, har som kulturinstitusjon representert et slikt fristed for døvemiljøet.

Etter at det ble kjent den erfarne teatersjefen Janne Langaas overtar teatersjefsstolen ved Teater Manu når Mira Zuckerman går av etter 20 år som teatersjef, har debatten om representasjon rast i døvemiljøet her i Norge. Årsaken til den tilspissede debatten er at utvalget av lederverv i kulturfeltet er helt marginalt for døve. Langaas, som er hørende, mangler ifølge svært mange i døvemiljøet derfor den inngående kunnskapen om både døvekultur og tegnspråk som en slik stilling krever. Ansettelsen har vakt kraftige reaksjoner, også internasjonalt. Mindy Drapsa, kunstnerisk leder for Riksteatern Crea i Sverige, har rettet skarp kritikk mot den. Det har også kommet kritikk fra Teater Manus nettverk internasjonalt, som International Visual Theater i Paris. Både danske og svenske allmennkringkastere har dekket valget av teatersjef. Samtidig er det interessant å bemerke seg at debatten her i Norge nærmest utelukkende befinner seg i døvemiljøet. Scenekunstfeltet for øvrig, involverer seg så å si ikke. Dette framstår paradoksalt, all den tid representasjon av minoriteter har vært høyt oppe i scenekunstmiljøets bevissthet når det gjelder alt fra Hedda-nominasjoner til styreverv og kulturrådsansettelser. Hvordan hadde vi for eksempel reagert om det samiske nasjonalteatret Beaivváš hadde valgt en teatersjef uten samisk tilknytning? Er det sammenliknbart? Hvis ikke, hvorfor?

Ut fra styret ved Teater Manus egne uttalelser er det grunnlag for å anta at Teater Manu har landet på det mest kulturpolitisk strategiske valget. Ved å velge en teatersjef som har omfattende erfaring, et stort nettverk i feltet og sentrale styreverv, kan Teater Manu styrke sin posisjon i et presset kulturfelt hvor det er mange andre teaterhus og kulturorganisasjoner som kjemper om de samme midlene. Tolker jeg teatrets egne uttalelser rett, ser Teater Manu det som nødvendig å styrke sin egen posisjon før de gjør mer strukturelle grep, som en forespeilet satsning på ikke-hørende regissører. Samtidig, slik jeg forstår teatersjef Janne Langaas i et intervju med Scenekunst.no, velger teatret å legge seg på en mer visuell teater-estetisk linje for å nå et bredere publikum og legitimere sin egen posisjon. Teatret opererer altså ut fra en logikk hvor de må nærme seg en estetikk som ligger tettere på majoritetspublikummets preferanser, for i neste ledd å kunne berettige og styrke sin egenart som et teater for døve og hørselshemmede. Det sier kanskje aller mest om mennsker med funksjonsvariasjoners posisjon i samfunnet.

Representivitet er alltid et komplekst spørsmål. Kritikere advarer ofte mot essensialisme, altså en antakelse av at medlemmer av en bestemt gruppe deler en erfaring som ingen utenfor kan forstå. Mange ganger kan dette skape konstruerte sosiale skiller, men i tilfellet Teater Manu er denne erfaringen helt konkret. Samtidig kan man spørre seg om deler av døves kultur og samhørighet har oppstått som en konsekvens av diskriminering (ref. Homi K. Bhabas begrep “tredje kultur”), og at det å hermetisere dette miljøet heller ikke vil motarbeide sosiale skiller. I Teater Manus tilfelle henger likevel kravet om representativitet tett sammen med et ønske om aksept for teaterets egenart, og et håp om at døves og kultur skal verdsettes og prioriteres, uten et samtidig krav om at produksjonene må gjøres relevante for resten av befolkningen. At teaterets samfunnsoppgave som et teaterhus for døve og hørselshemmede, skal være tilstrekkelig i seg selv.

MANU-debatten forteller oss mye om hvilke kamper som engasjerer det bredere scenekunstfeltet, og hvilke som ikke gjør det. Vi bør spørre oss hvorfor det er slik. Hvordan kan teateret bli et sted for alle kropper? Og hvordan kan vi sammen engasjere oss i kampen for å komme dit?

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Mariken Lauvstad :

    Takk for fin kommentar, Siri Broch Johansen! Setter pris på påpekningen og synes du har gode poenger. Ikke bare visste ikke jeg om dette (Beaivváš), men ingen av de jeg har diskutert saken med. Det er nok grunnen til at jeg ikke faktasjekket, noe jeg burde gjort. Ellers prøvde jeg på ingen måte å sette marginaliserte grupper opp mot hverandre her. Jeg er opptatt av problemstillinger som omfatter samisk teater og skal lære meg mer om det!

  • Siri Broch Johansen :

    Takk for kronikk om representasjon, og om hvilke grupper som ikke er synlige. Som samisk kunstner vil jeg gjerne kommentere følgende: “Hvordan hadde vi for eksempel reagert om det samiske nasjonalteatret Beaivváš hadde valgt en teatersjef uten samisk tilknytning? Er det sammenliknbart? Hvis ikke, hvorfor?”

    Dette teateret har, og har også tidligere hatt, teatersjefer uten samisk tilknytning. Jeg vet ikke om det er sammenliknbart med Teater Manus situasjon, men det som er sammenliknbart, er at debatter i de samiske miljøene nesten uten unntak forblir der. Resten av det norske, svenske eller finske teaterfeltet deltar ikke i disse diskusjonene.

    Jeg skal ikke speskulere i grunnene til denne manglende deltakelsen, bare slå fast at når diskusjoner forblir innad i marginaliserte miljøer, fortsetter usynligheten å råde. Dette godt eksemplifisert ved at den dyktige kritikeren og skribenten her faktisk ikke visste at det samiske nasjonalteatrets nåværende sjef ikke har samisk tilknytning.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER