Lise Nordal. Foto: Hanne B. Nordvåg

Danseinformasjonens ærespris til Lise Nordal

INTERVJU: Etter å ha levd og pustet dans i over 40 år, får CODA-sjef Lise Nordal torsdag Danseinformasjonens ærespris 2015. – Men jeg skal ikke bli danser i mitt neste liv, ler Nordal i samtale med Scenekunst.no.

I sin begrunnelse trekker juryen fram festivaldirektør Lise Nordals “imponerende og omfattende arbeid som danser, pedagog, koreograf, kunstnerisk initiativtaker og kurator."  Selve utdelingen skjer torsdag 15. oktober i forbindelse med åpningsforestillingen ved årets CODA-festival.

Med det blir Nordal del av et ærverdig selskap av tidligere prisvinnere, inkludert dansekunstnere som Gerd Kjølaas, Jorunn Kirkenær, Kjersti Alveberg, Edith Roger og Anne Borg.

– Det var veldig godt å få den beskjeden. Det er ikke mange dansepriser, for å si det sånn, sier en ydmyk Nordal når Scenekunst.nos utsendte slår av en prat med henne.

– Det er utrolig fint å bli sett og satt pris på av sine egne, og det er en oppmuntring i arbeidet jeg gjør.

Nordal sier at det betyr spesielt mye for henne å ha fått prisen for hele sitt kunstneriske virke, og ikke bare som leder for CODA-festivalen, som har vært hennes hovedgeskjeft de siste årene. For ved siden av arbeidet Nordal har gjort med å bygge bro mellom norsk og internasjonal samtidsdans gjennom 15 år med CODA, vektlegger juryen i sin begrunnelse også både Nordals egne NorDans-produksjoner, samt Collage Dansekompani, som hun var med på å etablere allerede i 1974.

Kollektiv dedikasjon
Man kan trygt si at Nordal er en av pionerene innenfor moderne dans i Norge, og hun snakker med stor takknemlighet om alt hun har fått være med på.

– Jeg føler meg heldig fordi jeg fikk være med å utvikle den moderne dansen i Norge. Vi hadde ikke så mye penger og vi var ikke så mange, men vi stod veldig samlet, sier hun.

– I dag opplever jeg at mange føler at de står i den og den båsen, og de kommer ikke inn der og der, men når vi arrangerte minifestival, så var alle med.

I en tid da man verken hadde Dansens Hus, operahus, Carte Blanche eller Bærum kulturhus, måtte danserne skape sine egne arbeidsplasser og etablere nettverk. Nordal forteller om en veldig dedikasjon blant dansekunstnerne på den tiden. De var brennende opptatt av å utvikle den norske dansen og sette den på kartet. Dette førte også til at de gjorde hele året 1993 til sitt.

– Jeg satt i styret til Dansens år ’93. Da var vi blitt mange flere, og det var fantastisk å få være med og programmere det som vi kalte for Norge danser. Det var en hel helg på Black Box Teater hvor hele dansemiljøet var med. Vi hadde også en svær åpning på Oslo Konserthus hvor vi virkelig løftet dansen frem i media, forteller Nordal ivrig.

– Da var det noen av oss som begynte å tenke: ”Gud – tenk om vi kunne gjort dette hvert år!”

Et frø var sådd, og på slutten av 90-tallet etablerte Nordal og Odd-Johan Fritzøe CODA.

Lykkelige øyeblikk
Det er med stort engasjement Nordal snakker om sine år i dansens tjeneste. Og dette engasjementet sporer hun helt tilbake til da hun som åtteåring begynte ved Jorunn og Even Kirkenærs ballettskole.

– Det ble mitt andre hjem, og det var egentlig aldri spørsmål om hva jeg skulle bli, forteller Nordal.

– Men det førte jo til at jeg ofret både fester og gutter og mer til, ler hun.

Nordal legger ikke skjul på at dansen krever sitt, og hun mener at det å være dansekunstner er blant verdens tøffeste yrker.

– Hvis du spør meg om jeg skal bli danser i mitt neste liv, så skal jeg ikke det, ler hun, og sier at hun for eksempel heller da kunne tenkt seg å være forfatter, billedkunstner, jordmor eller fotograf.

I 1975 vurderte Lise Nordal faktisk å slutte å danse, fordi hun følte at dansen ikke bragte henne noe sted lenger. Men så møtte hun den tidligere Cunningham-danseren Viola Farber i Köln, og i 1977 dro hun for å trene med kompaniet hennes i New York. ­ – Da kom skapertrangen og jeg fikk lyst til å koreografere og undervise. Det var en slags forløsning, og jeg har ikke tvilt etter det, sier Nordal.

Så uansett hva det neste livet skulle bringe, så uttrykker hun likevel at alt som er ofret i dette livet, har vært verdt det.

– Dansen har gitt meg en enorm selvdisiplin som jeg har tatt med meg videre. Og så er det disse lykkelige øyeblikkene som er så sterke at du glemmer alt annet.

”C’est fou!”
Nordal nevner blant annet åpningsforestillingen av den aller første CODA-festivalen i 2002 som et høydepunkt.

– Merce Cunningham i Oslo Konserthus – å ha ham der, sittende i kulissene, det var et kraftøyeblikk, sier hun og blir stor i øynene.

Avslutningsforestillingen til Collage i 1995 er et annet høydepunkt.

– Jeg er veldig stolt over samarbeidet vi fikk til med den franske koreografen Karine Saporta. Det var et stort fransk/norsk samarbeid med støtte fra blant annet Troll-midlene og Kulturrådet. Hun lagde forestillingen Morte forêt, basert på Ibsens Vildanden, med dansere fra både Collage og hennes eget kompani, sier Nordal.

– Jeg vil ikke si det var et enkelt samarbeid, men vi fikk det til, ler hun.

Forestillingen ble spilt blant annet på Ibsenfestivalen på Nationaltheatret, Festspillene i Bergen og Théâtre de la Ville i Paris.

– På Théâtre de la Ville er det helt spesielt. Noen skriker og noen buer, og det blir nesten tomatkasting. Jeg husker en kritiker, som var en Ibsen-kjenner, løp fram mot scenen og ropte ”C’est fou! C’est fou!” Altså – ”det er bare tull!” Og så går hun som spiller Vildanden fram og så begynner de å krangle med hverandre.

Med latteren sittende løst forteller Nordal om dramaet og det som åpenbart er en annen publikumskultur enn den vi har i Norge. Det er tydelig at Nordal synes vi er litt for høflige her.

– Den reise-seg-kulturen i Norge… Jeg reiser meg sjelden, og det er ikke i protest, men for meg skal det være noe helt spesielt. Men folk vet ikke annet – de tror det skal være sånn, sier hun, og legger ikke skjul på at hun kunne finne på å bue tidligere. Etter at hun ble festivaldirektør har hun riktignok skjønt at det ikke passer seg helt.

– Men at man skal pakke inn kritikk og stryke med hårene – jeg tror ikke man blir gode av det. Jeg sier ikke at man skal piskes, men det er noe med å møte realiteten, sier Nordal, som er glad for at hun gikk på en skole hvor forholdene var nokså harde.

Hun forteller om en amerikansk Graham-lærer på Ballettinstituttet som rev seg i håret over mange av hennes medelever, men ikke sa noe til henne gjennom en hel klasse. Først da hun var på vei ut av studio, fikk hun et enkelt ”Thank you, Lise”. Nordal blir fortsatt kry når hun gjenforteller opplevelsen.

Da betyr det noe, smiler hun.

Reis!
Lise Nordal har siden 2010 arbeidet kun administrativt med dans. Hun innrømmer at hun savner å stå på scenen, men ikke minst det å undervise og koreografere. Nordal sier at hun kan kjenne på en lengsel spesielt når hun er ute og reiser og møter kunstnere i sitt arbeid. – Men da minner jeg meg selv på: ”Lise, du er kjempeheldig som får drive med dette!”, ler hun.

På et vis kan man si at Nordal har levd moderne norsk dansehistorie. Hun var med da dansekunstnerne stod på barrikadene på 70- og 80-tallet, og nå fortsetter hun å sette Norge på kartet med CODA-festivalen, i langt mer komfortable forhold i det vel etablerte Dansens Hus på Vulkan i Oslo.

Hun blir taus  noen øyeblikk når hun blir bedt om å oppsummere den reisen hun har opplevd.

– Det går nesten ikke an, for det har jo vært så mye… Men i grove trekk er dansen mye mer profesjonalisert – og vi har kanskje også mistet noe med det. Idealismen var nok litt sterkere tidligere.

Nordal er opptatt av at man ikke kan hvile på laurbærene bare fordi man har skapt gode rammer for dansen i Norge. Derfor er hennes råd til yngre dansekunstnere, som skal bringe arven videre, dette:

– Reis, hent impulser utenifra, bygg relasjoner, bli inspirert, sier hun, og understreker det som har vært viktig for henne gjennom hele karrieren – nemlig internasjonalisering.

Derfor har CODA i år etablert konseptet CODAhaus, der de samarbeider med Kulturhuset Hausmania og Soul Sessions Oslo. Her blir det forestillinger, battles og nattklubb.

– Det er helt andre muligheter nå enn da jeg var ung, så det blir spennende å se hva de unge gjør.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER