De unge Dansefeberdanserne er ikke mestre og Riksteater-showet er ikke dansekunst. Men ungdommene kan kunsten å vinne hjerter og konkurranser. Det holder Dansefeber flytende, skriver vår anmelder Sidsel Pape, etter premieren på Riksteatrets forestilling på Edderkoppen i Oslo.
Dansefeber på vei ned
Publisert
10. september 2007
Sist endret
25. mai 2023
Tekst av
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/dansefeber-pa-vei-ned/
Forestillingsnavn: Dansefeber
Spillested: Edderkoppen, Norgesturné med Riksteatret etter 9.10.
Kunstnerisk ledelse/idé/regi: Merete Lingjærde
Koreografer: Jan Ivar Lund, Bjørn Holthe, Subjazz, Toni Ferraz, Belinda Braza, Maria Karlsen, Tine Aspaas og Vibeke Sørlie
Medvirkende: Hanna Mjåvatn (25), Alexandra Irena Joner (17), Anette Stokke (18), Eric C. Nærbø (21), Hugo Hagström (21), Navid Rezvani (23), Vegard Kristiansen (20) og Mona Jeanette Berntsen (17)
Kostymedesign: Mette Jacobsen
Lysdesign: Joakim Moe Røisland
Lydproduksjon: Lars Årdal
Videomontasje: Lars Joakim Ringom
I foajeen varmes publikum opp med struttende dans til rivende tekno utført av paljettkledde småpiker fra en selskapsdansesekole. De brunsprayete små kroppene deler ut trange t-skjorter til alle barna som har kommet for å se Dansefeber. Vi forberedes på en scenisk opplevelse ikke helt ulik film på kino. I Edderkoppens mørke blir det hjemmekoselig som foran TV.
Uferdige ferdigheter
Riksteatret kaller Dansefeber for en danseforestilling, men resultatet framstår ikke som en samlet estetisk helhet. Jeg ser en populærpedagogisk oppvisning av ungdomskulturens danser med tilhørende musikk. Kostymene viser stort budsjett og kunstneriske ambisjoner, men virker utenpåklistret når de ikke underbygger dansen.
Sjangrene jazzdans, ballroom og hiphop presenteres i hver sin del limt sammen av et massivt lysshow, lyd og video. Hver del introduseres med filmklipp av høydepunkter fra TV-serien. De gjentatte bildereferansene utgjør en vel trygg dramaturgi.
Videomontasjene i Dansefeber har MTVs forførende regi med kjappe klipp og uthevelse av svev og kast. Det skaper forventninger til danserne som er umulig å leve opp til scenisk. Danserne klarer seg bemerkelsesverdig bra opp mot filmen, men det sier mer om deres scenetekke og sjarme enn danseferdigheter.
Dansefeber blir særlig sentimental når vi ser reprise av dommerens og Hanna Mjåvatns gledestårer da hun vant dansekonkurransen. Hannas solo på Edderkoppen, som spiller på lag med filmen på lerettet bak henne, er tonesatt av Sinead OŽConnors “Sacrifice”. Sangens paradoksale tekst om å gi bort hjertet sitt uten å ofre noe, virker urovekkende i lys av Hannas store innsats i Dansefeber. Ungdommene gir alt de har og det er oppdragsgiverne best tjent med.
Damedominans
I jazzdansdelen blir det tydeligst at ”åtte unge, hardtarbeidende dansere … ligger i startgropa for sin karriere”, sitert fra programmet. De nøler, stotrer og kommer ikke opp på et profesjonelt nivå, slik som i hiphopen. I denne delen flyter til gjengjeld kombinasjonene sammen og fremstår som et fengende og helhetlig uttrykk.
Som hiphoppere utfolder jentene seg overbevisende. Guttene kommer ikke like godt til sin rett i noen av dansesjangrene. Dette inntrykket består, til tross for den kjønnsstereotypiske selskapsdansen der gutt i dress tiltvinger seg kyss og slenger lettkledd jente i gulvet. Publikum jubler gjenkjennende.
Å vinne hjerter
Etter sceneshowet reiser formannen i Danseforbundet seg. Han hevder at Dansefeber er en historisk begivenhet, men hva er nytt? Intet annet enn Riksteatrets definisjon av dansekunst. Det å mestre å danse med briljans er en gammel definisjon. Dansekunst i betydningen selvstendig estetisk kunstuttrykk, er et nyere konsept som jeg trodde Riksteateret benyttet seg av.
Folk flest kan hevde at de åtte vinnerne fra TVNorge er briljante og at Dansefeber er dansekunst. Verre er det når Riksteateret benytter denne definisjonen for å rettferdiggjøre sitt behov for å selge forestillinger. Samtidig sikrer de seg ved å skrive at danserne ligger i startgropa for sin karriere. De åtte unge er ikke mestre og Dansefeber er ikke dansekunst i noen forstand. Men ungdommene kan kunsten å vinne hjerter og konkurranser. Det holder Dansefeber flytende.
Riksteatrets velmenende mål med Dansefeber er å skape og videreutvikle danseinteressen hos et ungt publikum. Den interessen har TV hetet opp til høy feber. Riksteaterets Dansefeber kan i beste fall bidra til å senke feberen og forventningene ned til et nivå der interessen for dans kan leve lenge i landet.
Les flere kritikker her! – står under menyen “Scenekunstkritikker” på forsiden.
