Comfortably Numb?

Et av de mest sentrale sporene på Pink Floyds klassiske album ”The Wall”, filmatisert av Alan Parker i 1982, er den vonde, vakre ”Comfortably Numb”. Det er fristende å låne tittelen her, siden en slik komfortabel nummenhet gjenspeiles i Kildens valg av et Pink Floyd-kopiband som hovedsatsing i Fjæreheia i 2014, et valg som demonstrerer både manglende musikalsk kompetanse og selve kardinalsynden for alle som driver med kultur: kunstnerisk latskap.

Dette er ikke en kritikk av Pink Floyd-tribute-bandet Puls fra Vennesla. De driver med sine ting av de aller beste årsaker: Kjærlighet til musikk generelt, og til Pink Floyd i særdeleshet. Men det er mer enn betenkelig at den kunstneriske ledelsen ved landsdelens største og mest ressurssterke kulturinstitusjon velger et coverband som en av hovedsatsingene i 2014. Det finnes hundrevis av Pink Floyd-kopier rundt om i verden, noen er bedre enn Puls rent musikalsk og noen dårligere, men poenget er at de alle er kopier, og det av et band hvor en av de viktigste kunstneriske drivkreftene, Roger Waters, fremdeles er aktiv: Han satte sist opp ”The Wall” i Paris i sommer, etter en lang verdensturné.

I og med at det er litt utydelig for undertegnede hvor skillet går mellom administrativ og kunstnerisk ledelse (hvem er egentlig kunstneriske ledere på Kilden?) går denne kritikken da muligens litt upresist til ”Kilden som institusjon”.

Uansett sjanger må man forlange kvalitet. Særlig når man er regionens viktigste kulturinstitusjon, og når en av forutsetningene for statlige og regionale tilskudd er nettopp kvalitet og innovasjon. En kopi-oppsetning i form av et lokalt coverband kan i en slik sammenheng ikke defineres som kvalitet, for så vidt uavhengig av hvor dyktige bandet er rent musikalsk. Det finnes kvalitetskrav uansett sjanger, og en grunnleggende forutsetning må være at det er originalvare og at produksjonen holder et høyt musikalsk nivå, så lenge hovedelementet er musikk. Standarden på norsk musikk og norske musikere er så skyhøy i 2013 at det ikke er akseptabelt å legge lista så lavt som man har gjort i dette tilfellet.

Dette handler ikke om sjanger og ”bredt kontra smalt”, ei heller om Pink Floyd. Det er en hel generasjon av oss som er oppvokst med Pink Floyd som et viktig band, både musikalsk, tekstmessig og konseptuelt. Og det skal absolutt ikke bare være ”smale” oppsetninger i et bygg som Kilden, det skal være noe der for alle. Det er ingen som ønsker seg sushi til hvert eneste måltid, og det er ingenting galt med hverdagsmat så lenge den lages fra bunnen av og ikke er et næringsfattig prefabrikat. Det betyr, sterkt forenklet, at for hver florlett musikal bør det finnes en mer ambisiøs produksjon, for hver repetisjon av en klassisk sviske bør det være en konsert med nyere musikk, for hver koselig julekonsert bør det settes opp en produksjon med litt mer dybde. Det er dette som er virkelig bredde, i motsetning til en tynn suppe av minste felles multiplum. Og alt, uansett sjanger og målgruppe, må holde topp kvalitet. Det er selvsagt tillatt å bomme iblant, kunst er ingen eksakt vitenskap. Men det er uakseptabelt å ikke prøve.

Man kan kanskje innvende at hvis noen ikke liker kopier og coverband, så kan de la være å gå på ”Pink Floyd” i Fjæreheia. Dette kunne ha vært et relevant argument, hvis ikke det var for det faktum at ethvert valg betyr at man velger bort noe annet, man stenger en annen dør. Ifølge Fædrelandsvennen kostet den tidligere Puls-oppsetningen på Kilden en million bare i lys og lyd. 3D-mappingen og de andre produksjonselementene vil gjøre Fjæreheia-oppsetningen langt mer kostbar enn dette. For en slik sum kunne man ha fått en stor, internasjonal originalartist til Grimstad. Om ikke Roger Waters, så andre i samme liga, både når det gjelder kunstnerisk kvalitet og bred publikumsappell. Eller man kunne ha skapt sin egen, påkostede originalproduksjon, kanskje til og med noe som var så sterkt og innovativt at det ble lagt merke til nasjonalt og internasjonalt. Noe av det samme prioriteringsproblemet gjelder valg Kilden har gjort tidligere, som for eksempel at man ikke har funnet plass til Riksteatret, en avgjørelse som tidligere kulturminister og Riksteatret-sjef Ellen Horn har kritisert sterkt.

En monopolavis som Fædrelandsvennen har også et ansvar i denne sammenhengen. Når det gjelder Kilden, har Fædrelandsvennen skrevet mye om økonomi, personalsaker og selve bygget, men så godt som ingenting om det som er selve kjernen: Innholdet, programprofilen, de overordnede kunstneriske valgene. I Kristiansand er det fullt mulig å drive en festival i ti år uten en eneste kritisk kommentar fra regionavisens side vedrørende innholdet. Dette er også for slapt.

Tilbake til ”The Wall”: I en sentral scene ledsages bildene av den trist-vakre ”Nobody Home” , tvillinglåta til ”Comfortably Numb”. På lerretet sitter hovedpersonen i Bob Geldofs skikkelse neddopet og med tomt blikk foran TVen og switcher mellom kanaler, mens vokalisten lister opp all tomheten som har forårsaket denne nummenheten hans, inkludert ”I’ve got thirteen channels of shit on the TV to choose from”. Det er essensielt at en viktig institusjon som Kilden tilbyr noe annet og mer enn bare tom overflate: Musikaler med Idol-stjerner i hovedrollene, juleforestillinger, Sissel Kyrkjebø, klassiske svisker og coverband for oss som har passert 40.

Og uansett må minimumskravet være at man presenterer noe som er originalt, ikke kopier.

Erik Honoré er musiker, produsent og kunstnerisk leder for Punkt-festivalen i Kristiansand.