Brennende fortelling

Forbrent av den libanesisk-kanadiske dramatikeren Wajdi Mouawad er en mangefasettert berettelse og en moderne tragedie som har likheter med Oedipus Rex av Sofokles. Parallellen mellom skuespillene er selvoppdagelse, nådeløs søken etter sannhet, skjebne kontra fri vilje og fordeling av skyld og skam. Førstnevnte en klassisk tragedie fra år 429 fvt., og sistnevnte er en moderne tragedie fra 2003. Begge inkluderer hendelser som gjenspeiler en traumatisk familiehistorie som blant annet involverer drap og å forlate barn. Forbrent peker også på hvordan et uskyldig barn trenger morskjærlighet for ikke å bli et monster. Tilgivelse blir den tyngste bør, men må gis for at voldens vonde sirkel skal bli brutt.

To brev Moren Nawal (Gisken Armand) har nettopp dødd med en grufull hemmelighet. Hun har vært taus de siste fem årene hun levde. I testamentet som blir lest opp av advokaten Hermile Lebel (Per Christian Ellefsen) gir Nawal tvillingbarna Simon (Jonas Hoff Oftebro) og Jeanne (Maria Kristine Hildonen) oppgaven å levere et brev hver. Ett brev skal gis til deres ukjente bror og ett til deres ukjente far. Nawals hemmelighet viser seg å være full av morskjærlighet og gir svar på hvilken bør hun bar.

Først reiser datteren Jeanne til morens hjemland, deretter reiser også Simon og Hermile. Nawals hjemland er ikke navngitt utover at vi befinner oss i et arabisktalende land. Den dramatiske teksten inneholder noen utydeligheter, og det har en svak deus ex machina: På mirakuløst vis finner Simon og Hermile mannen med svaret på Nawals hemmelighet – Chemseddine. Som publikummer blir man nødt til å lytte godt etter i de passasjene der handlingen ikke spilles ut, og første akt var preget av mye informasjon og store følelser. Det ledet til litt vel mye roping og skriking fra halsstrupen. Forestillingen preges av ulike skuespillerstiler som forstyrrer helheten, noe regissøren burde ha forent bedre. Men premierenerver kan også ha spilt en rolle, og etter hvert som ensemblet spiller seg varme i andre akt blir følelsene og helheten formidlet bedre. Gisken Armand spiller Nawal med tyngde og stoisk ro fra begynnelse til slutt.

En krigsflyktnings historie Dramatikeren Wajdi Mouawad er selv flyktning fra Libanon. Familien hans flyktet til Canada på grunn av krig. Mouawad skriver fra en flyktnings perspektiv, og Forbrent handler om barn av flyktninger, kjærlighet og det onde. Vi får innblikk i hvordan krig fortærer mennesker, splitter og samler dem, og i hvordan det å gå fra å være analfabet til å bli et lesende og skrivende menneske som mestrer matematikk beriker en. I et land rammet av krig og kvinneundertrykkelse kan en utdannet kvinne også være et våpen, farligere enn et maskingevær. Nawal har vært en dårlig mor, men hun bryter likevel sirkelen av hat mellom barn og mor når Simon og Jeanne avslører hemmeligheten og tilgir henne. Med det blir løftet Nawal ga til sin bestemor Nazira innfridd: Ikke hat din mor – for du vet ikke hvilke motbakker hun har gått for deg, før deg.

Ørkenlandskap Publikum satt på hver sin side av scenen. I de første to scenene var den åpen med svarte bokser plassert langs veggene. Måten publikum satt på gjorde at man tidvis så skuespillerne med ryggen vendt mot eller til seg. Etter at de svarte boksene hadde servert sin funksjon som tavler i Jeannes forelesningsscene i matematikk, ble boksene lagt ut på gulvet og viste en ørken som var kuleformet og minnet om kamelpukler. Boksene hadde ulike høyder, noe som ga en fysisk motstand og skapte en nivåforskjell da skuespillerne gikk på dem. Katrin Bombes scenografi ga også et symbolsk og fragmentert bildeutsnitt hvor helheten ikke ble vist frontalt til enhver tid. Det skapte et poetisk bilde.

Noen valg var pussige og mer til forstyrrelse enn forlystelse. For eksempel var det dårlig og påklistret humor på bekostning av asiatisk klingende navn. Hvor ble det av bevisstheten rundt dette? Komiske avbrekk ble også fordelt på litt for mange roller. Jeg ble noen ganger dratt ut av handlingen som følge av det, mens andre ganger var det behov for humor for å komme seg videre og balansere alvoret. Sawda (Stine Fevik) møter livet med en letthet som går over til håpløshet – og det er vondt når den livsglade jenta mister gnist. Her har humoren en funksjon ved at den får en motsats i karakterens utvikling som sparker meg i mellomgulvet.

Iscenesettelsen hadde en forestillingskontrakt som vekslet mellom imaginære babyer og vann og reelle rekvisitter som et kamera eller et våpen. Teaterleken om imaginært vann som helles fra en tom bøtte over bestemorens døde kropp, og senere i scenen der Nawal begraves, opplevdes substansløs og tom. Det var som om symbolikken gikk tom for krutt. Forestillingens potensial til å spille på flere strenger ble til tider ikke godt nok benyttet. Regien hadde en effektiv og metningsfull fremgang, men ga for liten plass til å dvele over de store tankene og hendelsene.

Jeg savnet en allegorisk frihet der Kanonhallens egen turbulente historie kunne fått en mer aktiv rolle. Et ytterligere lag som kunne bragt deler av handlingen nærmere det norske samfunnet og latt det akselererende tempoet i stykket få noen knagger å pause på. Nyheten om vår tids største tragedie, 22. juli, der terroristen har sendt brev til Utøyas overlevende kaster en uhyggelig parallell til et parti av Forbrent. Det er en nyhet som regissør og skuespillere ikke kunne ha forutsett skulle skje i sin prøveperiode – men hvilke krigsforbrytelser har Kanonhallens lokale vært delaktige i som også kan rette en linje over vår egen historie?

Den matematiske og poetiske avsløringen Forestillingens avsløring av Nawals hemmelighet bør helst oppleves og ikke avsløres her. Men da det ble avslørt la jeg merke til en kvinne i publikum på motsatt side holde seg til ansiktet. Avsløringen sjokkerer virkelig første gang man hører den. Jeanne etableres i starten som matematiker og regner seg frem til svaret. Her kommer avsløringen for første gang som en kryptisk matematisk poetisk kode. Deretter avsløres hemmeligheten for andre gang av Chamseddine. Et tilbakeblikk viser det fra Nawals perspektiv, og alle brikker faller på plass. Med det blir både Simon og Jeanne tause, lik sin mor som i hennes siste leveår sperret seg inne i sitt eget sinn. Slutten er brutal – slik poesi, krig, menneskeheten og kunnskapen om noe kan være. Likevel innehar den et snev av håp og et budskap om fred.