Brecht på norske scener våren 2012

Kommentarene nedenfor, om fire norske Brecht-oppsetninger våren 2012, ble opprinnelig skrevet for et tysk Brecht-tidsskrift, Dreigroschenheft (Augsburg). [1] Av den grunn kan de fremstå som nokså knappe: Når de fleste leserne kjenner stykkene, trenger ikke hver delanmeldelse å innledes med et handlingsreferat.

Jeg har latt det meste stå slik det opprinnelig ble skrevet, men jeg har likevel funnet det hensiktsmessig å supplere mine synspunkter med korte skisser av stykkene og deres tilblivelse, til tross for at det kanskje forstyrrer flyten i resonnementet. For norske lesere virker det kanskje også forstyrrende at hele artikkelen forsøker å gi et norsk blikk på Brecht i Norge – for tyske lesere. Men sånn er det, altså. Mine kommentarer om hver enkelt oppsetning kan også fremstå som i overkant knappe i den forstand at her ikke finnes noe vidtfavnende resonnement som så munner ut i en estetisk dom over produksjonen og heller ikke gjøres noe forsøk på å diskutere egen dom i lys av andre anmeldelsers dommer. So be it: Her prioriteres også andre oppgaver, blant annet fordi det er gjort heller lite på resepsjonen av Brecht i Norge, til tross for at han har vært diskutert flittig i over 50 år. [2]

Denne artikkelen er med andre ord et slags lappeteppe. Her kommer enda en lapp: Jeg ble i januar i år kontaktet av Norsk teater- og orkesterforening (NTO) med forespørsmål om å skrive et bidrag til en planlagt antologi i forbindelse med deres 50-årsjubileum. ”Målet med utgivelsen,” het det, var å ”styrke den kritiske debatten ved å bidra til en, forhåpentligvis, mer mangefasettert og kunnskapsbasert offentlig samtale om scenekunst og musikk.” Jeg kunne selv komme med forslag. Min idé – å oversette den tyske Brecht-artikkelen til norsk og slik rekontekstualisere et i utgangspunktet ”norsk blikk på Brecht i Norge for tyske lesere” – ble, så vidt jeg var i stand til å bedømme det, godt mottatt i NTOs redaksjon. Men da den norske teksten, altså den teksten du leser nå, forelå i august/september, fikk jeg vite at den ville bli refusert med mindre jeg forandret på det jeg hadde skrevet om Det Norske Teatrets Det gode mennesket frå Sezuan. Jeg kan falle for mye dumt, men ikke slike mafiametoder. Artikkelen ble følgelig refusert av NTO, og dessverre klarte jeg dermed ikke, i hvert fall ikke innenfor rammene av NTOs antologi, å styrke den kritiske debatten ved å bidra til en, forhåpentligvis, mer mangefasettert og kunnskapsbasert offentlig samtale om scenekunst. [3]

Så til saken.

*

Også her i Norge dukker Brechts navn jevnlig opp når politisk teater skal diskuteres. Men vi liker egentlig ikke å spille ham. [4] I mer nyskapende kretser er han umoderne, og for det borgerlige publikum er han stadig først og fremst et kommunistisk svin.

Opplever vi allikevel en Brecht-bølge her til lands akkurat nå? Det lurte vi i hvert fall på i janaur i år, da det ble klart at tre teatre i våre tre største byer – tydeligvis uavhengig av hverandre – alle ville åpne deres sesong med å spille stykker av Brecht: Der gute Mensch von Sezuan på Det Norske Teatret, Mutter Courage und ihre Kinder på Den Nationale Scene i Bergen og Der aufhaltsame Aufstieg des Arturo Ui på Trøndelag Teater i Trondheim. Dessuten ble en fjerde produksjon annonsert, Fatzer i Bergen i mai, i en samproduksjon mellom Festspillene i Bergen og den frie teatergruppen Transiteatret.

Hva skjer? Man aner at teatersjefene er blitt lei av bare å skulle fortelle en ”god historie” på scenen; mon ønsker de seg ikke omsider noe annet. Politisk estetikk er de senere år kommet på mote igjen, i hvert fall i litteraturen, og til tross for at ingen forstår hva nye stjerner som Jacques Rancière og Giorgio Agamben egentlig mener, tilbyr de oss i det minste en nyorientering.

For en ny søken etter den virkelige verden er Bertolt Brecht for teatrets del særdeles godt egnet. For det første er han politisk, hva nå enn dét måtte bety; for det andre er han verdensberømt. Ham har alle hørt om. Dessuten har han skrevet Tolvskillingsoperaen, og den kjenner vi jo også.

*

Sezuan Der gute Mensch von Sezuan følger den prostituerte Shen Te, som forsøker å drive en tobakksforretning. Hun er imidlertid altfor snill og blir utnyttet på det groveste av de besøkende. Shen Te velger derfor å kle seg ut som sin onde fetter Shui Ta, som er like kynisk som alle andre og som derfor klarer å drive forretningen med profitt. Brechts første ansatser til stykket går tilbake til 1927. Der gute Mensch von Sezuan ferdigstilles i 1941 og uroppføres på Schauspielhaus Zürich i 1943. ”Stykket er veldig langt,” skriver Brecht i sin Arbeitsjournal 25.1.1941. Heller enn dermed å forsøke å gjøre det kortere mener han at ”stykket beviser at nyere dramatikk trenger kortere arbeidstid”, slik at alle skal ha tid til å nyte stykket i hele dets lengde. Tilhengere av sekstimersdagen får her støtte fra uventet hold.

Courage Mesteparten av Mutter Courage und ihre Kinder blir skrevet i løpet av en måned høsten 1939, like etter Tysklands invasjon av Polen. I 1941 får stykket urpremiere på samme teater som to år senere uroppfører Der gute Mensch von Sezuan, Schauspielhaus Zürich. I 1946 gjør Brecht en del endringer i teksten etter at Paul Dessau har skrevet musikk til stykket. Handlingen er lagt til tredveårskrigen, og hovedpersonen Anna Fierling, ”Mutter Courage”, forsøker å livnære seg av krigen. Men hun mister alle sine tre barn. Datteren Kattrin er stum – muligens fordi Brechts kone Helene Weigel da ville være i stand til å spille Kattrin på ikke-tyskspråklige scener i eksiltiden. Nærmest ikonisk er Helene Weigel imidlertid i rollen som Mutter Courage, som fortsetter å trekke sin vogn (sin forretning) også etter at alle barna er døde – denne produksjonen av Berliner Ensemble i 1949 la mye av grunnlaget for ensemblets senere ry. Interesserte kan gå til de.wikipedia.org > Mutter Courage und ihre Kinder: Denne siden var på et tidspunkt den lengste artikkelen som hele tyske Wikipedia hadde å tilby. [5]

Ui Der aufhaltsame Aufstieg des Arturo Ui (”Arturo Uis utholdelige avansement”) er en satirisk gangsterkomedie om Arturo Ui (les: Hitler), oppkomlingen som forsøker å vinne innpass på blomkålmarkedet i Chicago. I portrettet av Ui ser man også klare paralleller til historien om Al Capone. Mesteparten av stykket ble skrevet våren 1941, men det nådde ikke et teaterpublikum før i 1958, to år etter Brechts død. Stykket kan også minne mye om Charlie Chaplins The Dictator (1940) – skjønt det virkelig ikke på noe som helst vis kan måle seg med Chaplins film hva gjelder kvalitet. I nyere tid er det særlig Heiner Müllers oppsetning på Berliner Ensemble fra 1995 som har klart å holde liv i stykket. Denne produksjonen står fortsatt på teatrets repertoar. Flere av gangsterne har italienskklingende navn (Ernesto Roma, Manuele Giri, Guiseppe Givola), noe som kan skyldes at Brecht allerede i 1934 hadde planer om et stykke kalt Leben und Taten des Giacomo Ui aus Padua (”Giacomo Ui fra Paduas liv og gjerninger”).

Fatzer Fatzer, også kjent under tittelen Der Untergang des Egoisten Johann Fatzer (”Egoisten Johann Fatzers undergang”) er ett av mange stykker som Brecht aldri klarte å ferdigstille. I motsetning til andre stykkefragmenter utgjør arbeidet med Fatzer imidlertid flere hundre sider (spredte notater og manuskriptsider), hvorav en hel del i ettertid er publisert, og er det desidert mest kjente og mest diskuterte av Brechts ufullførte arbeider. Heiner Müller laget en sceneversjon av fragmentet i 1978, da den såkalte ”tyske høsten”, kulminasjonen av flere år med venstreradikal terror i Vest-Tyskland, ennå var fersk erfaring. Handlingen i stykket er lagt til første verdenskrig, og skildrer – eller var planlagt å skildre – fire desertører som gjemmer seg bak frontlinjen, i byen Mülheim an der Ruhr, der de ”venter på revolusjonen”.

*

Sezuan i Oslo Det gode mennesket frå Sezuan var først ut blant norske Brecht-oppsetninger denne våren. [6] Men var den virkelig norsk?

Det Norske Teatret hadde engasjert den tyske regissøren Philip Tiedemann, hvilket i seg selv er veldig fint, for vi (vi nordmenn) trenger nye impulser. Med seg hadde Tiedemann et lite team, nemlig Etienne Pluss (scenograf), Stephan von Wedel (kostymer) og Ole Schmidt (komponist), hvilket også i seg selv er veldig fint, for de lager flotte ting alle sammen (kanskje særlig Etienne Pluss). Men når man så oppdager at Philip Tiedemann tidligere har iscenesatt samme stykke på Düsseldorfer Schauspielhaus (2008), begynner man å lure – særlig fordi det ikke står noe om dette i programmet. Er oppsetningen i Oslo en remake, en kopi eller hva? Ved Düsseldorfer Schauspielhaus arbeidet Tiedemann med det samme teamet, og når man sammenligner scenefotos fra Det Norske Teatret med fotos fra produksjonen i Düsseldorf, er det nesten umulig å skille de to produksjonene fra hverandre. [7]

Det Norske Teatret får faktisk hvert år rundt 140 millioner kroner fra oss (oss nordmenn), og vi skulle så gjerne ha sett at de laget egne teaterforestillinger for disse pengene. I det minste kunne de, i programmet eller andre steder, ha gjort oss oppmerksomme på at produksjonen ikke kan gjelde som en originalproduksjon. Hvordan skal man omtale den? Remake? Kopi? Halvimport? Det spiller egentlig ingen rolle, for da vi så forestillingen, ante vi ingenting. Teaterledelsen lo sikkert godt av oss da vi satt der i salen og tenkte at her har teatret funnet en spennende form til et spennende stykke.

Courage i Bergen I motsetning til Sezuan i Oslo: I den bergenske Courage var alt hjemmelaget, med det resultat at det sceniske miljø, til tross for at det var en blanding av mange stilarter, hadde en egen, indre logikk, og – viktigere – at man fikk inntrykk av at her taler ikke bare Brecht og hans stykke, men hele ensemblet. [8]

Fremtredende i scenebildet var en veldig vegg av containere, som om vi befant oss i en havn. Vognen til mor Courage – av bergensere visstnok kalt Miss Courage, på grunn av den unge Siren Jørgensen – var erstattet av en av disse containerne, men også andre ble av og til benyttet, der mindre scener ble spilt.

I den nyskrevne musikken til Atle Halstensen fantes elementer av rockeopera uten at arven fra komponist Paul Dessau var glemt. Denne blandingen av gammelt og nytt maktet også på fint vis å forbinde dramaturgiske endringer (sceniske og tekstlige) med utgangspunktet, nemlig Brechts tekst. På tross av de klare anakronismene (soldater i kamuflasjeuniform, containerne m.m.) oppstod det så å si en vakker emulsjon, med musikken som emulgator.

Viktigst, og kanskje nettopp fordi alt var hjemmelaget: Brechts tekst og Brechts tematikker fremstod ikke som fremmed for skuespillerne; snarere virket det som om de faktisk forstod alt de sa og alt de sang.

Ui i Trondheim Stykkevalget i Trondheim var naturligvis friskere enn det i Oslo og i Bergen. Produksjonen i Trondheim holdt seg tettere til det tekstlige forelegget enn de to andre og klarte dermed også å motstå fristelsen til å allegorisere historien på nytt; å forbinde alt med alt er noe vi tilskuere klarer å gjøre på egen hånd. [9]

I syvende scene, ”Büro des Karfioltrusts” (i Trondheim: Grønnsakshandlernes landsmøte), måtte vi alle sammen opp på scenen, en scenisk løsning som for tilskueren nesten alltid er så irriterende at den overhodet ikke kan fungere, men denne gang ga det faktisk mening. I den ene fløyen på scenen stod Ui på en lastebil og skrek ”Mord! Slakt og ran! Utpressing! Røveri!”, mens tilskuerne sammen med deler av ensemblet var spredt ut over resten av scenegulvet, som tilskuere og tilhørere til et politisk vekkelsesmøte. Perspektivet var nå et helt annet: Vi satt ikke lenger trygt på våre seter mens vi bekymringsfritt kunne kikke ned på den latterlige Ui; snarere stod vi kloss opp til ham, og stemningen ble ganske uhyggelig, nettopp på grunn av den impliserte parallellen til Hitler og nazistenes demagogi.

Uten en god Ui-skuespiller kan man ikke gjøre mye med denne teksten. Hans Petter Nilsen som Ui var god. Altså kunne man gjøre mye med denne teksten.

Det ble for det meste spilt på trøndersk. Dette står i klar kontrast til Brechts idé om å spille stykket i ”den store stil”, men her må man også kunne bemerke at dialektsituasjonen i Norge er forskjellig fra den vi finner i mange andre land, inkludert Tyskland. Hvis man i Trondheim hadde valgt å spille hele stykket i ”den store stil”, altså på konservativt riksmål, ville publikum kanskje først og fremst ha oppfattet stykket som en kritikk av Oslo-eliten. I et dialektperspektiv var det faktisk befriende å høre en av skuespillerne – i rollen som dommer i scene 8, en parodi på rettssaken etter riksdagsbrannen – benytte samme dialekt som stortingspresident Dag Terje Andersen. (Ja, hvordan skal man forklare en slik subtil detalj for tyske lesere?)

Når det er sagt, kunne man selvsagt ha undersøkt Brechts tanker om ”den store stil” litt nærmere og spilt mer på finere Trondheimssosiolekter; det virker i alle fall som om man i Ragnar Olsen har funnet en oversetter som ville ha klart en slik oppgave fortreffelig.

Fatzer i Bergen For sin Fatzer hadde regissøren, sier han selv, ganske enkelt studert alle de 500 sidene med fragmenter og så ”(re)konstruert” sin egen versjon. Denne teksten foreligger nå trykt. [10] Ut fra sin ”(re)kontruksjon” har han så konstruert (eller rekonstruert?) en helt annen tekst, som skal gjelde som forestillingsteksten. Ved siden av klart gjenkjennelige scener fra Fatzer-stoffet inneholder denne siste teksten, synes det meg i hvert fall, ganske enkelt alt det som regissøren har lest og tenkt i løpet av prøveperioden: Bemerkninger om finanskrisen (den gang og nå), sosialismen (den gang og nå), her et sitat fra Hobbes (på latin, selvsagt), der et par åpne spørsmål (hvor lenge kan et gjennomsnittsmenneske overleve uten mat?), her en sang fra Die Maßnahme, der nok en sang fra Die Maßnahme – ikke å forglemme Heiner Müller, ja, han er god, han må vi få med, for eksempel har han skrevet et eller annet om Fatzer og RAF. Jeg sier som amerikanske gangstere: Don’t get high on your own supply. [11]

Til dette rotet fikk vi også servert: skriking og løping, røyk og sang (NB! veldig fint, noterte jeg), teaterblod og puling, og i hvert fall to levende rotter, den ene i et rør høyt over oss (kapitalismekritikk?), den andre måtte settes i en pappeske mot slutten av forestillingen. Det varte i to timer.

Etter forestillingen var det en diskusjon med regissøren. Heiner Müller har jo også laget en sceneversjon av Fatzer-materialet – føler du at du står i en slags dialog med Heiner Müllers arbeid? Nei, overhodet ikke. Men du siterer fraktisk fra Müllers forord til Fatzer? Ja, hvorfor ikke? [12]

Brecht i kritikken Anmelderne skrev flittig og rikelig om produksjonene og var, kanskje med unntak av Fatzer, [13] generelt positive til det de så – skjønt ikke overvettes begeistret.

Om Sezuan skrev for eksempel Dagsavisen at Brecht i dette stykket viser sin ”sterke og humanistiske brodd”, og Dagbladet mente at det hos Brecht finnes en ”kjølig, entusiastisk kynisme”. Morgenbladets kritiker på sin side savnet ”spilleglede”. [14]

Om Courage slo Bergens Tidende fast i tittelen: ”Dette ville Brecht ha likt!”, mens Bergensavisen mente at ”i en rendyrket form er en slik type teater en smule utdatert”. Dagbladets anmelder syntes at forestillingen var ”utmattende for alle involverte. Den er slitsom å spille og slitsomt å se på”. [15]

Nesten alle anmelderne roste Trøndelag Teaters Ui. [16]

Brecht i diskusjonen I februar og mars var det også en diskusjon om Brecht i aviser og tidsskrifter. Allerede i januar skrev Nicolai Strøm-Olsen i Minerva en artikkel med den megetsigende engelske tittelen ”Commies ain’t cool”; Der gute Mensch von Sezuan er preget av en ”ekstremt radikal filosofi som er like så simpel som den er menneskefiendlig.” To uker senere mente en historiker fra tenketanken Civita at det var moralsk problematisk å spille Brecht uten å kritisere Brecht som historisk person; Brecht hadde forsvart Moskvaprosessene og DDRs brutale fremferd mot sitt eget folk 17.6.1953, han manglet et ”moralsk praktisk-politisk kompass”, og han var drevet av et ”feilaktig raseri mot kapitalismen”. Produksjonene viste en ”naiv Brecht-dyrkelse”.

”Naiv Brecht-kritikk” ble så svaret fra en annen; Brecht hadde dårlige arbeidsforhold i DDR, og i sitt brev til Ulbricht under junioppstanden fantes også skarp kritikk.

Historikeren konkluderte med at Brecht-bølgen i Norge var et uttrykk for ”ostalgikitsch”, mens Brecht-forsvareren fikk det siste ord: ”Vi som mener at Brechts dramatikk kan gi oss stoff for kritisk refleksjon uavhengig av hans politiske ståsted, vil fortsette å oppsøke hans dramatikk, glede oss over hans dikt og ikke minst hans prosa.” [17]

Hovedtrekk Så ble det sommer og teaterferie. En bølge varer ikke lenge. Så kom høsten og de nye teaterprogrammene. Alt virker å være tilbake i den vante tralten. For lite av ditt og for mye av datt. De mest spilte stykkene til Brecht vil helt sikkert fortsette å være en naturlig del av norske teaterrepertoarer, og bortsett fra det går vi nordmenn uansett heller på kino.

Det forundrer meg at Brecht – i hvert fall i liberal-konservative kretser – stadig er et problem, her opp i Norden, langt unna, over tyve år etter den kalde krigen.

Kanskje skal man ikke legge for stor vekt på at tre store, borgerlige teatre denne våren har spilt Brecht, men ønsket om på ny å undersøke hva politisk teater er eller kan være, synes høyst reell, selv om det ikke har satt tydelige spor etter seg på høstens programmer, og produksjonen i Trondheim viser en vilje til å dykke dypere ned i stoffet enn bare å ville servere publikum allerede svært kjente stykker enda en gang.

Også Det gode mennesket frå Sezuan kunne ha mye å fortelle oss hvis vi bare hadde klart å lage teater av det selv. Her i Norge er det mange suksessrike karrierekvinner som åpenbart er godt vant med å spille Shen Te og Shui Ta, for i intervjuer sier de nesten alltid det samme: Hjemme er jeg en søt mamma, men når det handler om business, må jeg dessverre være veldig hard. Søt og brutal, det perfekte ideal.

Sluttnoter

[1] Finn Iunker, “Ungewöhnlich viel Brecht in Norwegen”, Dreigroschenheft (Augsburg), årg. 19, 2012, nr. 3, s. 23–28.

[2] Se allikevel Isabella Antonia Kortz, Bertolt Brecht in Skandinavien, Verlag Dr. Müller (Saarbrücken), 2007. Norsk Shakspeare- og teatertidsskrift hadde i nr. 3–4, 2006 en egen bolk om Brecht i forbindelse med 50-årsmarkeringen av hans død, herunder en glimrende artikkel av Klaus Hagerup, ”Brecht, 70-tallet og HT”, s. 58–61.

[3] Det jeg mener om akkurat dette, fremgår forresten også av en artikkel publisert i mai; jf. Nicolai Strøm-Olsen, ”Unngår ny dramatikk”, Minerva (minervanett.no), 29.5.2012, i avsnittet ”Dårlig selvtillit”.

[4] Eller kanskje vi gjør det? Brecht-produksjoner i Norge de siste to årene inkluderer Galileo (Leben des Galilei), oversettelse: Trond Winje, regi: Stein Winge, premiere 13.11.2010 på Nationaltheatret, Oslo; Unntak og regel (Die Ausnahme und die Regel), oversettelse: Georg Johannessen, regi: Marius Kolbenstvedt, produksjon: Fabula Rasa, premiere 24.11.2010 på Black Box Teater, Oslo; Tolvskillingsoperaen (Die Dreigroschenoper), oversettelse (ny): Ragnar Olsen, regi: Gabor Zsambeki, premiere 15.9.2011 på Trøndelag Teater, Trondheim; Build Me a Mountain! (om Brecht og den finske forfatteren Hella Wuolijoki), av Daniel Wedel og Verk Produksjoner, regi: Fredrik Hannestad, produksjon: Verk Produksjoner, urpremiere 17.11.2011 under teaterfestivalen Helsinki Baltic Circle, Helsinki, norsk premiere 24.11.2011 på Black Box Teater, Oslo.

[5] Benutzer:Mautpreller (pseud.), ”Brecht on Wiki”, Dreigroschenheft (Augsburg) , årg. 19, 2012, nr. 3, s. 33–39; s. 37f.

[6] Det gode mennesket frå Sezuan, oversettelse til nynorsk (ny): Edvard Hoem, regi: Philip Tiedemann, premiere 13.1.2012 på Det Norske Teatret, Oslo.

[7] Jf. Marion Troja, ”Mit Pack und Plastiksack”, Westdeutsche Zeitung, 8.12.2008, www.wz-newsline.de; Petra Kuiper, “Brecht: Vom Knechten der Gerechten”, Der Westen, 8.12.2008, www.derwesten.de; scenefotos på www.detnorsketeatret.no > søk: “det gode mennesket frå sezuan” > Framsyninger > Det gode mennesket frå Sezuan > Bilete. Se også tallrike fotos i programheftet til Der gute Mensch von Sezuan, Düsseldorfer Schauspielhaus, sesong 2008/2009, utgitt av Neue Schauspiel GmbH, redaksjon: Thomas Jonigk og Stephanie Jorda, Programmheft Nr. 55. Hjertelig takk til dramaturg Arina Nestieva ved Düsseldorfer Schauspielhaus som sendte meg programheftet.

[8] Mor Courage og barna hennes, oversettelse til bokmål: Ole Grepp; regi: Marit Moum Aune, premiere 14.1.2012 på Den Nationale Scene, Bergen.

[9] Arturo Ui – og hans knirkefrie vei til makten, oversettelse til bokmål/trøndersk (ny): Ragnar Olsen, regi: Harry Guttormsen, premiere 20.1.2012 på Trøndelag Teater, Trondheim.

[10] Bertolt Brecht, Avgjørelsen – Fatzer (Die Maßnahme og Fatzer), oversatt av Tore Vagn Lid, Spartacus Forlag (Oslo) 2012; 188 s.; anmeldelse i Espen Haavardsholm, ”Mot det uferdige”, Klassekampen, 23.6.2012. I 2012 ble forresten enda en Brecht-oversettelse utgitt i bokform, nemlig Bertolt Brecht, Det gode mennesket fra Sichuan (Der gute Mensch von Sezuan), oversatt av Øyvind Berg, Kolon Forlag (Oslo), 2012, 236 s.

[11] Fatzer, regi, konsept og oversettelse til bokmål (ny): Tore Vagn Lid, produksjon: Festspillene i Bergen og Transiteatret, premiere 25.5.2012 under Festspillene i Bergen, Bergen.

[12] Heiner Müller, ”Fatzer-Material 1978”, i Bertolt Brecht, Der Untergang des Egoisten Johann Fatzer. Bühnenfassung von Heiner Müller, Suhrkamp Verlag (Frankfurt am Main), 1996 (1994), s. 5–12.

[13] Jan H. Landro, ”Brecht druknet i teknologi”, Bergens Tidende, 26.5.2012. Se imidlertid også Sigurd Ziegler, ”Gamle menn i nye dresser” (om Brecht og Beckett), Morgenbladet, 1.–7.6.2012, samt Regine Müller, ”Ein Revolutionsmarsch”, Die Tagezeitung (taz.de), 30.5.2012. Drøftelser i samleanmeldelser av Festspillene finnes i Therese Bjørneboe, ”Festspill i ’ventemodus’”, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift (Oslo), Nr. 2–3, 2012, s. 46–51 og Dorthe Lena Eilers, ”Glückliche Tage”, Theater der Zeit, årg. 67, 2012, nr. 9, s. 36–37. Etter et gjestespill på Nationaltheatret (Oslo) primo desember finnes også IdaLou Larsen, ”Mens vi venter på revolusjonen”, Klassekampen, 8.12.2012 og Therese Bjørneboe, ”Sjeldent ambisiøst teater”, Aftenposten, 8.12.2012.

[14] Anmeldelser av Det gode mennesket frå Sezuan i Mode Steinkjer, ”Ujevn og imponerende Brecht”, Dagsavisen, 16.1.2012; Liv Riiser, ”Er det liv laga?”, Vårt Land, 16.1.2012; IdaLou Larsen, ”I Brechts ånd”, Klassekampen, 16.1.2012; Andreas Wiese, ”Gudene vet ikke”, Dagbladet, 16.1.2012; Therese Bjørneboe, ”Formsikker og sexy Brecht”, Aftenposten, 17.1.2012; Bent Kvalvik, ”Symbol slår symbol i hel”, Dag og Tid, 20.1.2012; Ine Therese Berg, ”Besværlige Bertolt”, Morgenbladet, 20.–26.1.2012; Anette Therese Pettersen, ”Gudene må være gale”, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift (Oslo), Nr. 1, 2012, s. 60–61.

[15] Anmeldelser av Mor Courage og barna hennes i Jan H. Landro, ”Dette ville Brecht ha likt!”, Bergens Tidende, 15.1.2012; Karen Frøsland Nystøyl, ”Fra fjærpryd til krigsestetikk”, NRK (nrk.no), 16.1.2012; Jon Selås, ”Brecht-bragd i Bergen”, VG, 16.1.2012; Nils Olav Sæverås, ”Fascinerende”, Bergensavisen, 16.1.2012; Inger Merete Hobbelstad, ”Krigens gruelige gru”, Dagbladet, 16.1.2012; Charlotte Myrbråten, ”Det grådige mennesket”, Aftenposten, 17.1.2012; Therese Bjørneboe, ”Ufarlig Brecht”, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift (Oslo) Nr. 1, 2012, s. 62–64.

[16] Anmeldelser av Arturo Ui – og hans knirkefrie vei til makten i Ole Jacob Hoel, ”Hei Hans!”, Adresseavisen, 23.1.2012; Inger Merete Hobbelstad, ”Sniktotalisering”, Dagbladet, 23.1.2012; Amund Grimstad, ”Litt vel pedagogisk”, Klassekampen, 23.1.2012; Lars Erik Skjærseth, ” Skråblikk på Hitlers veg til makt”, NRK Trøndelag (nrk.no), 23.1.2012; Audhild Øye, ”Mesterlig om makt”, Sør-Trøndelag, 24.1.2012; Martin Nordvik, ”Brechts advarende analyse”, Aftenposten, 24.1.2012; Kristoffer Svendsen, ”Harselas med Hitler”, Under Dusken (Trondheim), nr. 2, 2012, s. 46; Therese Bjørneboe, ”Ufarlig Brecht”, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift (Oslo) Nr. 1, 2012, s. 62–64.

[17] Nicolai Strøm-Olsen, ”Commies ain’t cool”, Minerva (minervanett.no), 19.1.2012; Håkon C. Pedersen, “Kommunist og dramatiker”, Minerva (minervanett.no), 2.2.2012; Bård Larsen, ”Naiv Brecht-dyrking”, Bergens Tidende, 8.2.2012; Anton Helleshøy, ”Naiv Brecht-kritikk”, Bergens Tidende, 14.2.2012; Nicolai Strøm-Olsen, ”Ukritisk blikk på politisk teater”, Dagbladet, 20.2.2012; Bård Larsen, ”Brecht-bølgen – igjen”, Bergens Tidende, 27.2.2012; Bjørgulv Braanen, ”Brecht av plakaten?”, Klassekampen, 6.3.2012; Bård Larsen, ”Vil ikke fjerne Brecht”, Klassekampen, 10.3.2012; Anton Helleshøy, ”Vi andre får glede oss”, Bergens Tidende, 14.3.2012.