Foto: Minna Anneli Suojoki

Avholdsbevegelsen og kapitalen

Amund Sjølie Sveen og venner har inntatt Folken i Stavanger for å gjenopplive gamle folkebevegelser. Resultatet er underholdende show med noe uforløst potensiale.

Det er ikke små problemstillinger Amund Sjølie Sveen begir seg i kast med i Frisinn2020. Sammen med en rekke medvirkende har han invitert Stavangers befolkning til tre festkvelder på Folken, til en forestilling som vil gjenopplive historisk arbeiderkamp og snakke om borgerlønn som en løsning for vår tid. Programmet lover oss «musikk, dans, allsang, foredrag, mat, boksing og tombola», og på Facebook har de lagt ut en liten video som gir løfter om at luftgeværene som var i bruk på Frisinns kvelder på 1930-tallet også skal dukke opp.

 For en som har fulgt Sjølie Sveens arbeid noen år, og da særlig Nordting, inneholder Frisinn2020 relativt mange kjente elementer. Her er oljetønner og tørrfisk, performance-foredrag, musikkinnslag, satire og fysisk fostring om hverandre, mens alvor og ironi er tett sammenfiltret hele veien. Effekten er underholdende teater med tydelig samfunnskritisk brodd, og tidvis har det også skapt mye turbulens: Nordting har provosert kommunepolitikere, nordnorske rikinger og Harstads kommuneovelege (for å nevne noen) – men også skapt folkelig begeistring og spilt for utsolgte hus ved flere anledninger.

Har man derimot ikke vært borti denne heterogene miksen før, kan det være vanskelig å gripe hva Frisinn2020 egentlig skal være. Da jeg skulle fortelle noen andre om det, måtte jeg innse at de fleste beskrivelser kommer til kort. Sveen & Co har laget en sjanger som vanskelig lar seg forklare ut fra typiske forventinger til hva teatret er og skal være: Den må rett og slett oppleves for å forstå.

Avhold og klassekamp
Tittelen er hentet fra avholdsbevegelsen Frisinn, som ble stiftet i 1909, og hadde sin storhetstid på 1930-tallet. Med en brennende fakkel som symbol og «Avhold – Opplysning – Menneskeverd» som motto, var det arbeiderkamp og dannelse for arbeiderklassen som stod i fokus. Frisinn arrangerte lørdagskvelder i avholdenhetens, underholdningens og dannelsens tegn, og det var nettopp Folkets Hus (i dag: Folken) de holdt til i. Det er altså et historisk sus Sveen & co vil mane tilbake fra de svunne tider, og de har hentet både den stolte Frisinn-fanen, maleriene som ble laget til lokalene, og underholdningen som foregikk den gangen.

Men Frisinn2020 er ingen avholdskveld, for i 2020 er kulturlivet og alkoholen er uatskillelige, som Sveen behørig påpeker. Alkoholserveringen er uunnværlig nettopp for steder som Folken, hvor det nå selvsagt er bar i lokalet. Noen sinte Facebook-brukere hadde riktignok reagert på at den tidligere stolte avholdsorganisasjonen skulle besudles av kulturfolket med sin propaganda og hykling, men de av Stavangers innbyggere som hadde funnet veien til Folken var vennligere innstilt, og ble med på både allsang og synkrone bevegelser. (At det er både to og tre ølglass rundt meg i salen bekrefter bare dette poenget, og på håndsopprekning om vi slutter oss til løftene fra den gangens Frisinn, er det heller ingen som vil avgi noe avholdsløfte.)

Allsang for ressursfordeling
Sveen kjører sin sedvanlige foredragsstil, med powerpointpresentasjon som fremkaller latter i salen og lun humor som rammer inn de politiske betraktningene. Det starter med en skapelsesberetning om mennesket, ressurser, jordbruk og effektivisering, før vi går over til Teslaer, robotifisering og spørsmål om fordelingspolitikk. For når samfunnet produserer nok til alle med stadig mindre behov for arbeidskraft, burde vi ikke dele ressursene på en bedre måte enn at noen stikker av med profitten?

Referansene til blodrød arbeiderkamp kommer tett: Først med Kitchen Orchestra som synger «Brødre til sol» med teksten på storskjerm, en sang om kamp for frihet, brød og lykke og en lysere framtid. Senere trør det lokale sosialistiske blandakoret SJOKK til med «Vi bygger landet», og etter hvert blir det anledning for publikum til å kaste seg inn i allsangen. Det røde flagget som synges om dukker også opp på scenen utover i forestillingen.

Sangene fungerer som avbrekk i Sveens foredrag, men dramaturgisk er de også tett på historien: sanger med sosialistisk innhold, noen i sin originalversjon, noen med omskrevet tekst som er tilpasset anledningen og gir en ekstra dybde til de trådene som trekkes mellom fortid, nåtid og mulige framtider.

Fysisk fostring er selvsagt også en del av programmet. Liv-Hanne Haugen leder publikum gjennom øvelser i fellesskapsbevegelser som å si «ja», «nei» og «vi hevder vår rett», før vi får eksperimentere med hele registeret selv og lage en kakafoni som indikerer at selv om vi er fellesskap, så er vi også individer. Det hjelper nok at deler av publikum består av koret som var på scenen tidligere, men også resten av publikum kaster seg entusiastisk med mens latteren sitter løst. Senere er det boksekamp med Viking Bokseklubb, til lyden av Eye of the Tiger og musikalsk respons fra Kitchen Orchestra.

Hvor skal vi – egentlig?
Poenget til Sveen er, veldig forenklet, at borgerlønn kan funke som en bedre form for fordeling. Det er på tide å avlive den konstruerte ideen om at arbeidet er det som gir livet mening. Tvert i mot; lediggang kan være roten til alt godt, hevder Sveen, men det må også øves. Vi må rett og slett redusere antall timer vi arbeider, og dele på godene så alle kan få.

Her er vi også tilbake til Frisinn-koblingen. Arbeiderbevegelsen kjempet for retten til fritid og ferie, og vant seire tiår for tiår. Men fritiden skulle også brukes, og lørdagskveldene i Folkets hus handlet både om dannelse (alt fra konsert til allsang, ballett til skytebane og pilkast), og om et klasseperspektiv hvor alkohol ble sett på som et sosialt bedøvelsesmiddel. Etter forestillingens slutt blir det også mulig for publikum å prøve seg på Frisinn-aktivitetene fra bevegelsens storhetstid: Vi kaster tennisballer på blikkbokser, noen løper potetløp, og luftgeværene fra 1930-tallet blir hentet frem, så vi får skyte blink under oppsyn av frivillige med røde Frisinn-T-skjorter.

Det er underholdende, oppløftende og gjennomført med glimt i øyet, i en tone som kler både Sveen og de andre medvirkende. Samtidig er det ikke i formen, men i innholdet, at jeg mister prosjektet litt av synet, når konklusjonene blir så tydelige som de blir: For hvordan skal man vinne fram en slik kamp fra teaterscenen? Kan den skape en politisk bevegelse, eller er det mer et sosialt bedøvelsesmiddel, et midlertidig frirom før vi går ut igjen i det nyliberale profittsamfunnet? Og er det egentlig det kunstnerne selv vil, eller er det hele bare et sosialt eksperiment for å se hva som skjer når man flytter denne tematikken til oljehovedstaden?

Her er det (igjen) den særegne sjangeren som bærer det hele, for et inderlig innlegg for borgerlønn (eller frihet, likhet og fellesskap, for den del) kunne fort blitt kleint og klamt. I dette formatet – som verken er teater eller politisk møte, men en slags hybrid mellom de to – åpnes andre muligheter, men potensialet virker ikke fullt ut realisert etter første festkveld. Mot slutten annonserer Sveen at de neste gang skal ta for seg mer om Stavangers rikinger, og det kan fort vise seg at det blir mer fart i. I en by som inntil sist valg har vært en blå bastion, bør det i alle fall være nok å ta av.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER