Skribent
ARTIKLER av Chris Erichsen
Blottet for undertekst?
Tekst og undertekst ble hyppig diskutert under årets dramatikkfestival, som utmerket seg ved sin bevisste profilering og synliggjøring av hver enkelt dramatiker, skriver Chris Erichsen.
Identitet eller ikke identitet, er det spørsmålet?
Scenekunstbrukets fagdag «Kan jeg være sånn?», bød på uenighet om viktigheten og riktigheten av å fokusere på identitet. Les Chris Erichsens rapport.
Målrettet til helvete
I Kaos er nabo til Gud blir vi nådeløst skrudd inn i den familiære undergangen. De dramatiske effektene truer innimellom med å slå hverandre i hjel, men balanseres av skuespillernes samspill og rytmen og følsomheten i kameraarbeidet, skriver Chris Erichsen.
En nøkkelforestilling
I Juklerødsaken er nyansene og flertydighetene i den komplekse historien om Arnold Juklerød beholdt. Jeg tipper at den vil bli stående som en nøkkelforestilling i denne utgaven av Teater Ibsen, skriver Chris Erichsen.
Vifte og sprayflaske
Den distanserende bruken av effekter gjør at Jon Fosses Det er Ales på Det Norske Teatret mangler en organisk dimensjon som tillater publikum å bli med på reisen, mener Chris Erichsen.
Teater for evigheten
En vakker, vond og absurd vandring i ytterkanten av eksistensen, i kjærlighetens og dødens grenseland, skriver Chris Erichsen om Samuel Becketts Røff på Det Norske Teatret.
T-e-k-s-t-e-n
Kan nokon gripe inn funker fint som scenisk helhet, men teatral rockemusikalsang kler ikke Stein Torleif Bjellas låter, mener Chris Erichsen.
Hvor blir feilene av?
I Jon Fosses Barnet på Nationaltheatret er alt gjort riktig – på en måte som får meg til å savne feilene, skriver Chris Erichsen.
– Why can’t theatre be more like a band?
Er kollektivt utviklede tekster like forskjellige som kollektivene de kommer fra? Chris Erichsen har vært på to utgaver av Dramatikkens hus´ arrangementsserie om kollektivt skrevne teaterforestillinger – og savner mer analyse og refleksjon.
Dette er ingen danseforestilling
“America – Ep. 2 Psychopatriot” er ingen danseforestilling, og likevel gjennomsyres alt, selv replikkene, av en dansemessig tankegang, skriver Chris Erichsen.
Idéen bak
Eirik Fauskes nye forestilling “Live – Sorgarbeid” er vakker og foruroligende, men går seg fast i sin egen idé, skriver Chris Erichsen.
– En tøff erfaring
– Det kan fungere direkte destruktivt å spille ut flyktningers egen situasjon for dem som teater, sier Pia Maria Roll. “Nå løper vi” ble invitert til Athen og møtte både flyktningekrisen og et land i krise. Chris Erichsen møtte Roll sammen med skuespiller og aktivist Rafika Chawishe, som inviterte forestillingen.
Overveldende, kompromissløst og hengivent
– Du sitter ikke og tenker på teorier rundt kollektiv og affektiv event. Bevegelsene har en brutal eleganse som hekter meg på – og holder meg på, skriver Chris Erichsen om Ingrid Fiksdal og Jonas Corell Petersens nye forestilling.
Anti-Fosse
I “Draum om hausten” framstår mannen som taperen, mens kvinnene til slutt forlater ham og sammen vandrer inn i mørket. Det er både underholdende og vondt å se på. Men jeg savner noe av langsomheten og de åpne rommene som ligger i teksten, skriver Chris Erichsen.
Balanse i galskapen
Med “Fridomens vegar” er Tore Vagn Lids kunstneriske forsknings-og folkeopplysningsprosjekt blitt forløst, mener Chris Erichsen.
