Skribent
ARTIKLER av Chris Erichsen
Trangt rom, trang regi
Human Zoo forteller en viktig historie. Dessverre er det som om det trange rommet som den samiske familien befinner seg i har forplantet seg i regien og hindrer mer enn den forløser potensialet.
Det umulige prosjektet
Det er Teaterfestivalen i Fjalers enormt sterke lokale forankring som gjør at folk tar turen og frivillig utsetter seg for parallelle verdener i regn og stiv kuling.
Dansen på slagmarken
Det Siste Epos er en trashy, karnevalesk samtidskrønike med en poetisk undertone.
Grensetilstander
Fossefestivalen hadde besøk av flere utenlandske produksjoner som på hver sin måte utforsket grensetilstandene i Jon Fosses tekster. Her tar vi for oss to av dem.
Rensket for bullshit
Nokon kjem til å kome: Enkelheten og tydeligheten i Kai Johnsens regi gir kompleksiteten i underteksten rom til å utfolde seg.
Trilogi med voldsomt spenn
Trilogien viser et voldsomt spenn, fra det gjenkjennelige, trauste, lavmælte, repeterende Fosse-språket til et høyfrekvent, rasende, utagerende språk og spill.
Glød, rytme og tilstedeværelse
Tante Ulrikkes vei er en sprell levende og viktig hverdagshistorie som spilles med glød, rytme og tilstedeværelse.
Raskolnikov minutt for minutt
I Raskolnikov sørger kameraets umiddelbare nærhet til objektene at det fysiske spillerommet innskrenkes, men utvider samtidig mulighetene til å nyansere uttrykket. Skuespillerne står for en bemerkelsesverdig kraftprestasjon, men fem timer er i overkant.
Skrik fra en fjelltopp
Skrik fra Nordhue hang ikke helt på greip. Men summen av de magiske øyeblikkene og de fantastiske rammene det hele utspilte seg i gjorde det til en sjelden opplevelse.
Vekk fra spøkelsene
Flyttingen til Tøyen gir Nationaltheatret en historisk anledning til å bygge ny kultur, sier avtroppende teatersjef Hanne Tømta i dette intervjuet hvor hun ser tilbake på sine ti år i sjefsstolen.
Gå ikke til kilden, gå til nærmeste spring
To kvinner la ut på leting etter kilden til den mytiske elva Styx. Det ble til en forestilling som er krevende å følge med på, men som likevel forblir spennende helt til vendepunktet og den avsluttende forløsningen.
55 prosent empatisk?
Arne Næss: Gjenoppstandelsen preges av sympatisk oppriktighet, og et forvirrende kunstnerisk resultat.
En genuin live-opplevelse
Det essensielle i Lazarus er ikke historien, men den storslåtte helheten i det visuelle og musikalske, noe Det Norske Teatret er bedre på enn noen annen.
Dumhetens diktatur
Kan vi forstå økoterroristen Ted Kazcynski? spurte Nina Ossavy i programteksten til sin nye forestilling. Det fikk Minerva til å stille spørsmål om lovligheten av prosjektet.
Rapport fra laboratoriet
Med Dette barnet gir Det Norske Teatret igjen plass til et prosjekt som utmerker seg ved sin uforutsigbarhet. Men det preges fortsatt av å være et forskningsprosjekt som ennå ikke har kommet seg ut av laboratoriet.