Skribent
ARTIKLER av Chris Erichsen
Heddaprisen: Forvirring rundt begrepet scenetekst
Problemet med Heddajuryens nominasjoner til kategorien beste scenetekst er en mangel på bevissthet om selve begrepet, mener flere aktører innen norsk scenekunst. Chris Erichsen har skrevet denne saken for Dramatikerforbundet og nettstedet deres Dramatiker.no. Vi har fått tillatelse til å gjengi den her.
Varmt, oksygenfattig og vitalt
Kloden markerer seg under Heddagdagene med et knippe kvalitetsforestillinger som viser stor aldersmessig og kunstnerisk, men liten geografisk og sosial, bredde.
Klodensjefen: – Det blir litt prøving og feiling i starten
Teaterhuset Kloden skulle bli et annerledes sted, men det synes ikke i programmeringen av Kloden i sentrum. Chris Erichsen intervjuer programansvarlig, Ådne Sekkelsten.
Kun for venner og kjente?
– Hadde jeg vært politiker ville jeg vurdert å be BIT Teatergarasjen og Carte Blanche legge fram planer for hvordan de har tenkt å gjøre seg mer relevante for større publikumsgrupper enn venner og kjente, sier medieprofessor Jostein Gripsrud. – De planene er vi allerede i full gang med, svarer Sven Åge Birkeland i BIT.
Ut av Boxen
– Jeg tror på kollektiv intelligens, sier Anne-Cécile Sibué-Birkeland, som i denne samtalen gjør opp en foreløpig status etter to år som sjef for Black Box teater. En ustoppelig strøm av mailforespørsler forteller henne at det norske scenekunstfeltet er levende, og har gode finansieringsordninger, men uforholdsmessig få steder å vise verkene på.
-Overraskelsenes tid er ikke over!
Thomas Talawa Prestø i Tabanka Dance Ensemble varsler en revolusjon innen dansekunsten som vil komme fra generasjonene som er vokst opp med Hiphop og Bollywood. Ensemblet er årets Dansens Dager-ambassadører.
Byens hjerte
Årets Oslo Internasjonale Teaterfestival framsto som tilstedeværende, relevant og inkluderende, uten å gi etter for lettvinte krav om tilgjengelighet og folkelighet. Den er rett og slett i ferd med å bli en festival for Oslo.
Hva skjedde med Beaivváš?
Med Snøfrid presenterer Beaivváš nok en spennende og ukjent historie, med flere fine enkeltscener. Dessverre henger forestillingen som helhet ikke på greip, mener Chris Erichsen, som etterlyser en mer synlig bevissthet om hva det samiske nasjonalteatret står for rent kunstnerisk.
Frigjørende gråt
Med Lament II på Grusomhetens teater er den religiøse dimensjonen og stillestående sorgen dempet ned til fordel for gråtens frigjørende potensial. Forestillingen byr på en rekke slående bilder, både som kollektive bevegelser og som stillestående tablåer, skriver Chris Erichsen
Hysterisk bavian og sindig bjørn
I Kva nashornet såg får dyrene i Buchenwald menneskelige egenskaper. Det gis overraskende mye plass til nyanser i et rollegalleri som i seg selv inviterer til karikering og overtydelighet, mener Chris Erichsen.
Mens vi venter på UFOen
UFO-bygda beveger seg mellom hyperrealisme og magi på en intelligent og kjærlig måte, mener Chris Erichsen.
Retningsløs kakofoni
I iveren etter å ivareta Kimen som en kollektiv fortelling går både språket til Tarjei Vesaas og skuespillerarbeidet tapt, mener Chris Erichsen.
Back to basics
– Hva har vi? Skuespillerens kropp og stemme. Hva sitter vi igjen med? Skuespillerens kropp og stemme – og en type opplevelse som Grusomhetens teater er aleine om å gi, skriver Chris Erichsen om “Venus & Mars”, som spilles i samarbeid med The Living Theatre.
Håpefull dødsrite
– Det er noe postapokalyptisk og nullstilt ved Signe Becker og Ingvild Langgårds “New Skin”, og samtidig noe grunnleggende håpefullt: En dødsrite som skal gjøre oss klar for det som kommer etterpå. Chris Erichsen har sett fremtidsrekviem på Meteor.
Liten, stort tenkt festival
– Teaterfestivalen Meteor i Bergen har noe omfavnende ved seg som gir følelsen av at den inkluderer hele byen, og noe stort tenkt ved seg som gir følelsen av at den er, nettopp, stor. Men finaleforestillingen “White Beauty” mestret ikke utfordringen den hadde gitt seg selv, mener Chris Erichsen.
