Chris Erichsen Foto: Kristin VH

Chris Erichsen

Chris Erichsen er musiker, skribent, scenekunstner og filmskaper. Han var redaktør for scenekunst.no 2009-2011, har mellomfag i teatervitenskap og Norsk Journalisthøgskole.
ARTIKLER av Chris Erichsen

– Hva er det han vil? Er han alkoholiker?

I 2017 intervjuet Chris Erichsen Fredrik Brattberg for Dramatiker.no. I forbindelse med oppsetningen av Sørsiden på Den Nationale Scene, en forestilling han i intervjuet nevner som vanskelig å få antatt hos teatrene, republiserer vi her intervjuet med tillatelse.

Det store i det lille

I Sigd ser vi det store livet utspille seg i det lille gjennom lek med språk og fysisk skuespillerarbeid.

Humus, kebab, terrorist, islam

We love each one of you, cou cou, sang Zoukak teater fra Libanon under årets Ibsen Awards Festival, som ikke handlet om Ibsen i seg selv, men hva han kan brukes til.

Natur og sivilisasjon

Grusomhetens Teater følger opp klassiker-suksessen Hvem er redd for Virginia Woolf med En sporvogn til begjær. Til tross for Hanne Dieseruds flotte tolkning av hovedpersonen svinger det denne gangen ikke like godt av ensemblespillet.

Trangt rom, trang regi

Human Zoo forteller en viktig historie. Dessverre er det som om det trange rommet som den samiske familien befinner seg i har forplantet seg i regien og hindrer mer enn den forløser potensialet.

Det umulige prosjektet

Det er Teaterfestivalen i Fjalers enormt sterke lokale forankring som gjør at folk tar turen og frivillig utsetter seg for parallelle verdener i regn og stiv kuling.

Dansen på slagmarken

Det Siste Epos er en trashy, karnevalesk samtidskrønike med en poetisk undertone.

Grensetilstander

Fossefestivalen hadde besøk av flere utenlandske produksjoner som på hver sin måte utforsket grensetilstandene i Jon Fosses tekster. Her tar vi for oss to av dem.

Rensket for bullshit

Nokon kjem til å kome: Enkelheten og tydeligheten i Kai Johnsens regi gir kompleksiteten i underteksten rom til å utfolde seg.

Trilogi med voldsomt spenn

Trilogien viser et voldsomt spenn, fra det gjenkjennelige, trauste, lavmælte, repeterende Fosse-språket til et høyfrekvent, rasende, utagerende språk og spill.

Glød, rytme og tilstedeværelse

Tante Ulrikkes vei er en sprell levende og viktig hverdagshistorie som spilles med glød, rytme og tilstedeværelse.

Raskolnikov minutt for minutt

I Raskolnikov sørger kameraets umiddelbare nærhet til objektene at det fysiske spillerommet innskrenkes, men utvider samtidig mulighetene til å nyansere uttrykket. Skuespillerne står for en bemerkelsesverdig kraftprestasjon, men fem timer er i overkant.

Skrik fra en fjelltopp

Skrik fra Nordhue hang ikke helt på greip. Men summen av de magiske øyeblikkene og de fantastiske rammene det hele utspilte seg i gjorde det til en sjelden opplevelse.

Vekk fra spøkelsene

Flyttingen til Tøyen gir Nationaltheatret en historisk anledning til å bygge ny kultur, sier avtroppende teatersjef Hanne Tømta i dette intervjuet hvor hun ser tilbake på sine ti år i sjefsstolen.

Gå ikke til kilden, gå til nærmeste spring

To kvinner la ut på leting etter kilden til den mytiske elva Styx. Det ble til en forestilling som er krevende å følge med på, men som likevel forblir spennende helt til vendepunktet og den avsluttende forløsningen.

SISTE SAKER