Chris Erichsen Foto: Kristin VH

Chris Erichsen

Chris Erichsen er musiker, skribent, scenekunstner og filmskaper. Han var redaktør for scenekunst.no 2009-2011, har mellomfag i teatervitenskap og Norsk Journalisthøgskole.
ARTIKLER av Chris Erichsen

Herostratisk orkesterverk

– “Herostratos” på Det Norske Teatret gir på sitt beste en følelse av et orkesterverk hvor alle elementene spiller sammen, skriver Chris Erichsen.

Et rop i IKEA-ørkenen

Revolusjon av Christian Lollike på Nationaltheatret er blitt en selvreflekterende, selvironisk manifestasjon av maktesløshet, med et teaterspråk befridd fra trange og tyngende sjangerkrav.

Ulvejegeren og bydama

Beaivváš-forestillingen “Johan Turi” trekker en viktig historie fram i lyset. Som teater veksler den mellom gnistrende fysisk spill og flate klisjéer, skriver Chris Erichsen.

Amerika – nå igjen?

Siste del av winter guests’ America-trilogi vil minne oss om at det finnes noe annet og mye mer ‘over there’ enn Trump. – Forestillingen inneholder mange sterke enkeltscener, men mangler forrige episodes sammenhengende kraft, skriver Chris Erichsen.

Blottet for undertekst?

Tekst og undertekst ble hyppig diskutert under årets dramatikkfestival, som utmerket seg ved sin bevisste profilering og synliggjøring av hver enkelt dramatiker, skriver Chris Erichsen.

Identitet eller ikke identitet, er det spørsmålet?

Scenekunstbrukets fagdag «Kan jeg være sånn?», bød på uenighet om viktigheten og riktigheten av å fokusere på identitet. Les Chris Erichsens rapport.

Målrettet til helvete

I Kaos er nabo til Gud blir vi nådeløst skrudd inn i den familiære undergangen. De dramatiske effektene truer innimellom med å slå hverandre i hjel, men balanseres av skuespillernes samspill og rytmen og følsomheten i kameraarbeidet, skriver Chris Erichsen.

En nøkkelforestilling

I Juklerødsaken er nyansene og flertydighetene i den komplekse historien om Arnold Juklerød beholdt. Jeg tipper at den vil bli stående som en nøkkelforestilling i denne utgaven av Teater Ibsen, skriver Chris Erichsen.

Vifte og sprayflaske

Den distanserende bruken av effekter gjør at Jon Fosses Det er Ales på Det Norske Teatret mangler en organisk dimensjon som tillater publikum å bli med på reisen, mener Chris Erichsen.

Teater for evigheten

En vakker, vond og absurd vandring i ytterkanten av eksistensen, i kjærlighetens og dødens grenseland, skriver Chris Erichsen om Samuel Becketts Røff på Det Norske Teatret.

T-e-k-s-t-e-n

Kan nokon gripe inn funker fint som scenisk helhet, men teatral rockemusikalsang kler ikke Stein Torleif Bjellas låter, mener Chris Erichsen.

Hvor blir feilene av?

I Jon Fosses Barnet på Nationaltheatret er alt gjort riktig – på en måte som får meg til å savne feilene, skriver Chris Erichsen.

– Why can’t theatre be more like a band?

Er kollektivt utviklede tekster like forskjellige som kollektivene de kommer fra? Chris Erichsen har vært på to utgaver av Dramatikkens hus´ arrangementsserie om kollektivt skrevne teaterforestillinger – og savner mer analyse og refleksjon.

Dette er ingen danseforestilling

“America – Ep. 2 Psychopatriot” er ingen danseforestilling, og likevel gjennomsyres alt, selv replikkene, av en dansemessig tankegang, skriver Chris Erichsen.

Idéen bak

Eirik Fauskes nye forestilling “Live – Sorgarbeid” er vakker og foruroligende, men går seg fast i sin egen idé, skriver Chris Erichsen.

SISTE SAKER