Alt som bare skjer

Hvor ble det av Nora etter at hun gikk ut dukkehjemmets dør? Det spørsmålet har Ibsen latt oss få gruble på siden stykket ble publisert i 1879, og det er nettopp hvor og hvorfor som danner fundamentet for operatolkningen som nå har hatt premiere i Bodø.

Forestillingen er bestilt og produsert av Nordnorsk Opera og Symfoniorkester sammen med Ibsen International og Ad Opera. Det er den kinesiske komponisten Du Wei som har laget musikken, mens Jon Fosse har skrevet librettoen. Resultatet har blitt et helhetlig, sterkt og nyskapende stykke scenekunst som åpner Ibsens gamle drama mot en dypt eksistensiell refleksjon over menneskelivet. Særlig over spørsmål som bevisste valg, årsakssammenhenger, frihet og vår evne til å overskue tilværelsen.

”Alt skjer. Alt bare skjer” er en replikk som på mange måter oppsummerer menneskets håpløse situasjon.

Fosse har skrevet inn tre kvinneskikkelser i denne forestillingen: En ung, en middelaldrende og en eldre. Disse framstilles av sangerne Linda Nteleza fra Sør-Afrika, Yao Hong fra Kina og norsk-samiske Angelica Voje fra Tromsø. De kan leses som Nora i forskjellige faser av livet, og de kan leses som en framstilling av mønstre og handlinger som gjentar seg i det uendelige – både på individuelt nivå og som et artsfenomen. Denne opplevelsen forsterkes av sangernes fysiske framtoning og hudfarge; vi ser at de representerer menneskeheten og hele verden. For mennesket gjør de samme feilene, har de samme suksessene, gjør de samme valgene om og om igjen, og slekter følger slekters gang. Det er ikke sikkert vi skiller oss for å finne oss selv. Det kan like gjerne vi skiller oss fordi vi rives i stykker av sjalusi, forestillinger om den andre, ideer om oss selv og denne evige trangen til å ta kontroll over noe så ukontrollerbart som livet og verden. For å poengtere denne refleksjonen har Fosse skrevet inn en helt ny karakter i dramaet: Fylgje.

Det er tenoren Christopher Memmings fra England som gir Fylgje liv. Han er stemmen som hele tiden spør om det du sier er sant, om du egentlig vet hva du vil, om du er eller ikke er: ”Alltid det same, men det same er aldri det same”, sier Fylgje. Mens de andre karakterene bærer overdådige kjoler eller stramme dresser, går Fylgje barbeint i en singlet med en enkel jakke over. Har krummer seg, følger etter, stirrer, kommenterer, konfronterer. Karakteren gir assosiasjoner til Bøygen i Peer Gynt, men i Nora too late er han ikke bare Noras indre stemme – han er alles.

NORA – too late from NOSO on Vimeo.

For noen er opera først og fremst musikk. For meg er musikken et element som forsterker det teatrale. Som understreker, framhever eller kontrasterer. Du Wei har laget en solid ramme som gjør nettopp dette. Musikken har et moderne formspråk, men samtidig godt feste i en klassisk operakomposisjon. Den beveger seg fra enkle fløytetoner og komplett stillhet, til tunge paukeslag og et nesten overveldende lydbilde – det hele framført med følsomhet og intenst nærvær av orkesteret.

Allikevel er det scenografien, videoprojeksjonene og lyssettingen som gjør aller sterkest inntrykk på meg denne gangen. Det hele såre enkelt, men samtidig gjennomgripende vakkert og virksomt.

Scenografien er det kinesiske Gao Guangjian som har laget. Den består av tynne tråder som går fra tak til gulv og dekker hele scenen, omtrent som et transparent sceneteppe. Men det er mange slike tepper montert etter hverandre, og de heises opp og ned gjennom forestillingens gang. Slik danner de både rom og tidsdimensjoner som karakterene beveger seg gjennom, og slik forsterker og understreker de nærhet, distanse, fortid, nåtid og uklar framtid.

På disse trådene projiseres videokunsten som Feng Jiangzhou og Lin Zhang har laget. Det er filmbiter av bølger, fugler, skyer som dannes eller skyer som løser seg opp. Av og til i høy hastighet, av og til duplisert, av og til brutt ned til digitale fragmenter. Sammen med lyset som Ellen Ruge har designet skaper denne scenografien en dybde og egenfortelling som fører operaen langt inn i billedkunstens verden. Det er fantastisk flott, og her er mye av årsaken til at Nora too late har blitt så vellykket som forestilling.

Jeg håper regissør Victoria Meirik, som har sydd alle disse delene sammen til en sterk helhet, feiret premieren i Bodø onsdag. Det hadde hun i hvert fall god grunn til.