Å miste noe

Det er voksne som vet best. Vi forstår ganske enkelt mer av hvordan ting egentlig henger sammen, vi har hatt mange år på å modne vårt bilde av verden, en verden som ungdommer bare såvidt begynner å ane konturene av. Slik er det. Eller? Denne lørdagen i Nationaltheatrets Malersal kjentes det ikke slik ut. Det kjentes vel snarere som om det var tvert om.

Tapt tid Jeg er sent ute. Ikke særlig voksent av meg, som er utsendt på oppdrag fra redaksjonen. Jeg stresser verre for å innhente tapt tid ved å spurte opp trappene til Malersalen. Utenfor sceneinngangen blir jeg møtt av to rolige undommer. De står ved et et bord med post-it blokker og penner strødd utover.

– Hvis du vil, kan du skrive ned noe du har tapt på en lapp, sier en ungdom. – Hva?, spør jeg forvirret. – Noe du har mistet. Hvis du vil, kan du skrive det ned på en lapp.

Aha.

Jeg kikker forfjamset inn døren til Malersalen og ser et fullsatt amfi, tenker at jeg kanskje heller bør forsøke å spore opp et ledig sete før det blir alt for mye styr å tumle seg gjennom benkeradene. – Tror ikke jeg rekker det, dessverre, sier jeg og snubler inn døren.

De to ungdommene er tilsynelatende helt uanfektet av at visningen skal starte om nøyaktig to minutter. Jeg får akkurat klemt meg ned på et sete før klokken passerer 17.00.

Et manus og syv individer I dette prosjektet arbeider syv ungdommer med teksten Tideline av Waidi Mouawad i tre komprimerte forløp innenfor et år. Gjennom samtaler, intervjuer og oppgaver utforsker de temaet tap med ulike tilnærminger. Første del fant sted i februar 2013. Hvert forløp avsluttes med en visning, som først og fremst er et forsøk på å dele prosessen men publikum. Det er teaterviter og PhD-stipendiat Camilla Eeg-Tverbakk som sammen med dramatiker, regissør og dramaturg Toril Solvang står bak det utradisjonelle prosjektet.

Stykket Tideline kretser rundt Wilfrid, en selvsentrert mann i tyveårene. Wilfrids far dør, og det snakkende liket hans forlanger å bli begravet på stedet han ble født. Wilfrid suges inn i absurditetene, motsetningene og skrekken i en landsby i krig. Det både humoristiske og skremmende stykket har forfatterens egen libanesiske familiehistorie som bakteppe. Wajdi Mouawad er selv opprinnelig fra Libanon og tilbrakte sin tidlige barndom på flukt før han kom til Canada ni år gammel.

Overtak Visningen starter helt enkelt. De syv ungdommene går rolig rundt og håndhilser vennlig på publikum iført hvite t-skjorter og jeans. Det er som om de har et slags uuttalt overtak på publikum allerede fra første begynnelse; vi vet ikke hvor vi har dem.

De samles deretter på scenen hvor de begynner å lese høyt fra lister over ting de har tapt gjennom sine korte liv; en kombinasjon av hverdagslige og mer alvorlige opplevelser. – Troen på norsk skolesystem, sier en av ungdommene. – Kjærlighet, sier en annen. – Farfar. – Lego. – Nøkler. – Mobil.

Malersalen er ribbet for scenografi, veggtepper og annet som kan antyde at vi tilskuere skal få se en forestilling. En stripe av hvit duct-tape markerer scenekanten, og et digert veggpapir på bakveggen er fullt av løsrevne ord og skriblerier. Ellers finnes ingen scenetepper eller annet for å skjule jernkonstruksjonene som er lagret på kanten av scenen. Man får inntrykk av å ta del i en prøveprosess. At det er nettopp det Eeg-Tverbakk og Solvang ønsker, kommer tydelig fram i den åpne samtalen etter visningen.

Nærmer seg forestillingen Annen del av I møte med det tapte har en struktur som i større grad nærmer seg forestillingen, på tross av at en av rammene som er satt for visningen, er å utforske det å viske ut skillet mellom utøvere og publikum. På samme måte som i første del blir vi presentert for en collage av utdrag fra manus, ungdommenes egne tekster og tekster hentet fra andre steder. Publikum får høre alvorlige, billedsterke og eksistensielle tekster og tanker. Tekstframføringene kombineres med enkle fysiske handlinger og rom-kompositoriske virkemidler som er med på å gi dem en performativ dimensjon.

Eksempelvis ser vi ungdommene i starten av forestillingen stå på en rekke med lukkede øyne. En etter en åpner de øynene, forteller hver sin historie, og lukker dem igjen.

I en annen sekvens setter alle syv seg ned på gulvet, og kikker forventningsfullt ut på publikum. Som flere andre steder i forestillingen, viser de at de ikke er redde for pauser, men våger å leke med publikums forventninger: Hva skjer egentlig nå? Hvorfor sitter de bare der?

Ansikter Så begynner ungdommene ganske enkelt å fortelle publikum hva de ser i ansiktene deres: – Jeg ser en dame som har vært og shoppet med venninna si i dag. – Jeg ser en som gråter seg i søvn hver kveld.

Igjen går det overflatiske hånd i hånd med det alvorlige, et fint trekk som skaper dybde uten at det kjennes tungt.

Aurora Solvang deler en tekst om hvordan hun opplevde å sitte og gråte på Karl Johan mens mennesker gikk forbi. Til slutt kom en narkoman bort og spurte hvordan det gikk, noe som førte til en samtale og et møte mellom de to. Justine Nguyen forteller historien om sin familie som flyttet fra Vietnam til Norge, der de møtte en ny form for utrygghet og rastløshet, på tross av at de ikke lenger bodde i et land med krig.

Samtale Etter visningen åpnes det for samtale og diskusjon. De unge medvirkende sitter selv på en stolrekke lengst fremme på scenen, leder an og svarer på spørsmål fra publikum. De forklarer at det de har ønsket å tematisere i arbeidet med midtre del av manuset Tideline, er møter med andre mennesker og deres tap, problemer og vanskeligheter.

– Uansett hvem man møter, har de opplevd tap. Det er noe alle mennesker har felles, sier en av ungdommene. – Vi har analysert og diskutert hver enkelt setning, sier en annen.

En tredje forklarer: – Dette er ikke en forestilling. Vi prøver ikke å sette opp stykket. Visningen er et møtet mellom teksten og våre egne erfaringer.

Ungdommene snakker om språk i forbindelse med identitet. Nel Ewa Tomczyk, som har polsk bakgrunn, framførte en tekst på polsk under visningen. Hun forteller at hun begynte å gråte første gang hun brukte sitt eget morsmål i arbeidet med teksten. – Da jeg jobbet med den på norsk og engelsk, hadde jeg ikke følelsesmessig tilgang på samme måte, sa hun.

En gruppe på ni I følge ungdommene har prosjektet mer vært som et samarbeid mellom ni likeverdige individer enn mellom to regissører og syv skuespillere.

– Camilla og Torill har oppfordret til at vi skal gå i mot og bidra med egne forslag og idéer, forteller en gutt.

Ungdommene har selv fått velge hva som skal med og ikke, og alt materialet er skapt av dem. På tross av at de kun har tilbrakt tre uker sammen, virker de trygge på hverandre og prosjektet.

Modig og berørt Mange av tilbakemeldingene fra publikum inneholder ordene "modig" og "berørt". En tilskuer kommenterer at det kan virke som om man er litt redd for at visningen skal være politisk, og påpeker at den ikke tar noe standpunkt. Heller ikke denne kommentaren virker ungdommene uforberedt på.

– Man trenger ikke komme med påstander eller mene noe kollektivt for at en forestilling skal være politisk, lyder det kjappe tilsvaret. Ungdommene forklarer publikum at de er syv ulike mennesker med forskjellige politiske ståsted, og at de ikke har noe ønske om å uttrykke felles meninger, men fortsatt mener de at tekstene og visningen er politiske, nettopp fordi de ønsker om å problematisere temaer som krig, identitet og familie.

Hva skal man innvende mot et slikt svar?

En voksen forestilling De syv ungdommene viser en slik refleksjon og modenhet at jeg har vondt for å tro at de to yngste bare er seksten år. Kan det være en misforståelse et sted? Jeg lurer på om det er formen som har fremmet ungdommenes engasjement. Kanskje har formen åpnet for at de kunne bruke sine egne refleksjoner og idéer i arbeidet, og dermed gitt dem en tydelig kanal å uttrykke seg gjennom. Tekstene springer ut av diskusjoner og utprøvinger ungdommene har hatt i prosessen fram mot visningen. De har hatt frihet til å trekke inn elementer som opptar dem selv.

Ellers kan det jo alltids være at regissørene har vært ekstremt heldige med denne gjengen. Men i begge tilfeller minner det meg på noe jeg ofte tenker i møte med ungdommer: De har mye å lære av oss, men vi har virkelig mye å lære av dem også. Perspektiver vi glemmer i vår suverenitet som voksne. Synsvinkler vi har glemt.

Det er gode muligheter for å få utvidet sine perspektiver i møte med det tapte.