Å forstå Nora

Ifølge regissør Mattis Herman Nyquist oppdaget han Ibsens dramatikk sent. I et intervju, som kan leses på Nationaltheatrets hjemmesider, forteller Nyquist at han først oppdaget Ibsen og Et Dukkehjem som student på Teaterhøgskolen. Selv har jeg både lest, analysert og sett et utall oppsetninger av Et Dukkehjem på alt fra kornete VHS i norsktimen på videregående (fjernsynsteater fra1973 med Lise Fjeldstad som Nora og Arild Brinchmann på regi) til diverse konseptuelle utprøvinger de senere årene. Men på tross av dette har det kjentes som jeg ikke har kommet ordentlig under huden på hverken Ibsen eller Nora. Jeg har liksom aldri blitt truffet av Ibsens dramatikk. Jeg har aldri virkelig kjent tekstene i kroppen eller opplevd en dypere forankring til karakterene. Jeg har så klart prøvd, ganske hardt til og med, det er jo naturligvis litt pinlig for en teaterviter å innrømme. Hva er det jeg ikke har skjønt eller fanget opp? Hvilken nerve er det som ikke treffer meg? For meg har Ibsen vært et titteskap inn til dramatikken og samfunnet den gang da. Interessant? Ja, selvsagt, i et teaterhistorisk perspektiv. Men relaterbart til mitt eget liv eller verden omkring meg i 2020? Ikke slik jeg har opplevd det, ikke egentlig.

Rett i nerven Vel. Ikke før onsdag denne uka, på Nationaltheatrets satelittscene på Torshov. For etter å ha sett Nyquists Dukkehjem, tenker jeg at det nettopp er løsrivelsen fra skolelesning og tradisjonell Ibsen-tolkning som gjør den så interessant. Nyquists umiddelbare fascinasjon for Et Dukkehjem passet ikke overens med lærerens nærmest fasit-orienterte forelesning om skuespillet den gangen han gikk på Teaterhøgskolen. For Nyquist var det alt det som lå mellom linjene som vekket nysgjerrighet. Alt det usagte mellom Nora og Torvald som bunner i det at de ikke evnet å artikulere følelsene sine eller identifisere sine underliggende, drivende motivasjoner. Og det er akkurat dette aspektet Nyquist nå har valgt å utforske i sin oppsetning.

Det nærmer seg 150 år siden Et dukkehjem ble utgitt. Skuespillet ble Ibsens store internasjonale gjennombrudd, ikke minst på grunn av den sammensatte karakteren Nora, som tydelig viste hvor komplisert kvinners posisjon i det borgerlige ekteskapet kunne være. Valget om å forlate både Torvald og sine egne barn midt under julefeiringen, framstod i samtiden som så brutalt at det vekket kraftig debatt. Flere teatre nektet å oppføre det med mindre slutten ble endret. Noras beslutning om å gå regnes for å være et av de viktigste kjønnspolitiske øyeblikkene i verdenslitteraturen.

Fem karakterer på vei mot hvert sitt fall I Nyquists oppsetning er imidlertid dette aspektet tonet kraftig ned. I stedet har dramaets andre sentrale karakterer – sakfører Rank (Jon Emil Jørgensrud), Fru Linde (Lena Kristin Ellingsen) og Krogstad (Thorbjørn Harr) fått større plass. Alle fem er på vei mot ulike krasjlandinger i eget liv, og som publikum møter vi dem når tilværelsen står på vippekanten til å rase sammen. Regissøren har valgt å utforske karakterenes eksistensielle konflikter på et tidspunkt hvor raset er nært forestående. Noras gamle venninne Kristine Linde har nylig blitt enke og er plutselig tilbake i Noras liv. Doktor Rank, mangeårig husvenn av ekteparet og Noras nære fortrolige er syk og skal snart dø. Den bitre sakfører Krogstad står i fare for å miste jobben og er villig til å kaste alle prinsipper overbord for å beholde sin posisjon. Sammenfiltringen av alle disse skjebnene er mye av det som skaper spenningen og driv i Et Dukkehjem. I denne versjonen er riktignok både teksten og språket kraftig bearbeidet og modernisert, men dramaturgien er altså intakt. Resultatet er at Ibsens fortelling står fast, men karakterene bringes mye nærmere vår samtid. Ikke bare gjennom ytre markører som kostymer og spilltekniske valg, men innenfra, gjennom dialogen, språket og plassen som er gitt de sammensatte spenningene mellom karakterene. Nyquists Et Dukkehjem har slik sett blitt mye mer et relasjonsdrama enn et kvinnesaks- og ekteskapsdrama.

Et ikke-sted i en ikke-tid Vi befinner oss i et nærmest klinisk opplyst rom. Scenografien (Øyvind Wangensten) består av et sirkelformet lysplatå med en identisk sirkelformet hvelving over. Skuespillerne beveger seg på og rundt dette platået, mens hvelvingen over hodene deres fungerer både som lyskilde og et slags senket tak eller lokk som skaper en form for innestengthet. Scenerommet er på mange måter et ikke-sted i en ikke-tid, og samtidig framstår platået som en abstraksjon over en urskive, med sin svake oppmarkering i tolv triangler. I alle tilfelle bygger scenografien og lyset opp under opplevelsen av tid som et hjul som hele tiden dreier, og som ubønnhørlig går videre også etter våre skjebnevalg. Musikken (Nils Martin Larsen) ligger som et ambient teppe gjennom hele forestillingen. Og det er faktisk et nokså markant valg, for den trekker dialogene i en klart mer eksistensiell retning. Jeg synes imidlertid lydbildet balanseres godt med spillet, selv om musikken riktignok balanserer hårfint mot det insisterende i enkelte partier.

Dirrende skuespill Det foreligger en veldig interessant spillteknisk utvikling i stykket. I starten er dialogene ekstremt holdt, nærmest ren, stiv fasade. Intense og kunstig imøtekommende smil. Ingen fysiske gester, nesten ingen bevegelse i det hele tatt. Med et så stilistisk formspråk må skuespillerne kanalisere all energien sin gjennom nærvær, blikk og stemmebruk. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være skuespillerteknikk for de helt viderekomne, og man kan skjære gjennom lufta med kniv så intenst bærer skuespillerne spenningen i rommet. Etter hvert som fasadene faller, blir også spillet mer ekspressivt, men det er som om noe alltid holdes tilbake. Det dirrer av skuespillet. Mariann Hole en gnistrende sår Nora og Nils Jørgen Kaalstad er en velvillig, overbærende og forelsket Helmer. Thorbjørn Harr leverer en tilnærmet genial tolkning av Krogstad – for ingenting er mer ubehagelig enn tilsynelatende unnselige, harmløse og keitete skikkelser som viser seg å være tilbakeholdt kalkulerende like under overflaten. Og det er på mange måter her nøkkelen ligger, under overflaten. For jeg lurer virkelig på dette flere steder i forestillingen nøyaktig hva det er som gjør at dialogen trekker meg sånn inn. Og jeg tror det har å gjøre med at nettopp rommet mellom linjene har fått så stor plass i dette ellers stringente universet.

Enkelte komiske episoder bringer letthet til situasjonene, slik det også var i originalverket. Og selv om Noras selskapskjole her har blitt en ufyselig ‘Skal vi danse’-aktig kreasjon og ‘tarantella’-dansen til vulgær og komisk partydansing med dundrende We No Speak Americano ut av lydanlegget, sporer ikke handlingen av.

På flukt fra seg selv? Dramaturgisk har forestillingen nok dynamikk til at det aldri blir monotont, selv i en såpass ‘holdt’ form. Det eneste som forstyrret meg var at Helmers reaksjon etter lesningen av Krogstads brev kom såpass kjapt. Jeg klarer ikke helt å tro på en så raskt avklart og formulert reaksjon, og selv om scenen som følger henter dem godt inn, stusset jeg over at dette vendepunktet ikke fikk større rom til å klinge ut.

Et lite gisp høres fra en dame på stolen ved siden av min da vi hører Nora utbryte at hun går. Og det er interessant at det har blitt noe selvdestruktivt over Noras valg om å forlate alt i denne oppsetningen. Det er som om det speiler et mørke i henne som får henne til å straffe seg selv ved å kaste alt fra seg. Er det egentlig Torvald hun ikke kan leve med? Eller er det seg selv hun ikke holder ut?

Kanskje har det litt sene møtet med Ibsen gjort det lettere for Nyquist å finne en uavhengig og original tilnærming til materialet. Det vi ofte ser med Ibsen, er alle slags tenkelige former for konseptuelle vridninger mens selve inngangen forblir nokså intakt. Her er det nettopp inngangen til selve materien som er det originale. Scenografien og de andre konseptuelle avgrensningene bidrar kun til å skape en enda tydeligere retning. Formen er ren, tight, kjølig og stringent, men spillet er varmt, nært, inderlig – og totalt ujålete. Nyquist begynner å gjøre seg bemerke som en svært interessant og ikke minst modig regissør i det norske teaterlandskapet, modig fordi regivalg som er radikale i sin enkelhet samtidig avkler og blottstiller både skuespillet og eventuelle regimessige svakheter. Men Nyquist lander støtt. Når distansen til teksten og språket fjernes, er det bare nerven igjen.

Etter å ha sett opplevd dette dukkehjemmet er jeg glad for at han fulgte det skuespillet representerer nettopp for ham. En tolkning som framstår totalt løsrevet fra klassisk skolelesning av Ibsen, men som åpner opp dramatikken på en ny måte. Ikke minst for undertegnede.

Puh! Nå skjønner jeg endelig det der Ibsen-pratet.