Vil for mye

Forestillingen Chotto Xenos er en videreutvikling av danser og koreograf Akram Khans kritikerroste soloforestilling Xenos fra 2018. Den var et bestillingsverk fra det britiske kulturprogrammet 14-18 Now i forbindelse med hundreårsmarkeringen av slutten på første verdenskrig. Tema for forestillingen var en ubehagelig drøm som hjemsøker en kolonial soldat. Suksessen skapte et ønske om å tilpasse forestillingen et yngre publikum. Den erfarne britiske regissøren Sue Buckmaster, kunstnerisk leder for figurteaterkompaniet Theatre-Rites, som har spesialisert seg på eksperimentell scenekunst for barn, ble satt til oppgaven. Hun er opptatt av at man ikke bør sky unna temaer som er tunge og mørke i scenekunst for barn, men har nok denne gangen fått en ekstra vanskelig oppgave.

Det tar tid for barn å forstå hva krig egentlig er. En slåsskamp eller krangel er konkret, men krig er på mange måter ubegripelig og abstrakt. I tillegg mangler barn referanserammer til verden slik den så ut for hundre år siden. Å plassere et i utgangspunktet krevende fenomen i en tid barna mangler kontekst til, er å gi seg selv en veldig krevende oppgave. Chotto Xenos vil fortelle historien om første verdenskrig fra den koloniale soldatens perspektiv. Akram Khan sier i en introduksjonsvideo at han har et sterkt ønske om at barn skal få tilgang til ‘de andres perspektiv på historien og et ‘360 graders blikk’ på vår felles historie som menneskehet. Den tanken er det lett å stille seg bak. Så er spørsmålet om Chotto Xenos lykkes med disse skyhøye ambisjonene.

Visuelt sterk Det er gjort flere radikale grep i omarbeidelsen til barneforestilling. Live-musikerne i originalen er fjernet. I stedet har Buckmaster/Khan invitert videokunstneren Lucy Cash inn i prosjektet. Hun har fått oppgaven med å bearbeide forestillingen til et mer visuelt språk slik at barna kan hente noe av konteksten fra første verdenskrig gjennom danserens samspill med bildeelementene. Animasjonene og filmsekvensene projiseres på et bobbi-nett og følger hele forestillingen, noe som gir danseren på scenen en spennende visuell ramme og mye å spille på. Blant annet lekes det med størrelse. Danseren blir svært liten og fortapt i forhold til det som projiseres rundt ham.

Koreografiene er bearbeidet til et mer barnlig uttrykk av Nicola Monaco. Miming og animering av objekter er blitt en viktig del av uttrykket mens de mer dramatiske sekvensene henter elementer fra blant annet kampsport. Danseren, filippinske Jasper Narvaez (som er en av tre dansere som alternerer rollen), er en ekstremt teknisk dyktig og organisk danser som i forestillingen arbeider mye med isolasjon og motstand. Han har også en nydelig uttrykksfull måte å formidle på. Mye av objekt-animeringen illustrerer på ulike måter den koloniale soldatens underlegenhet overfor den militære overmakten, enten overmakten er en autoritær offiserjakke eller en overvåkende grammofon. Men det ser ut til at en god del går over hodet på barna.

Mest på de voksnes premisser «Hva skjer?» spør stadig flere barnestemmer konstant rundt meg. «Men hva skjer nå, da?». Rundt meg summer det av foreldre som forsøker å forklare for barna sine hva som skjer med lave stemmer. Min erfaring er at barn sjelden har problemer med abstrakte uttrykk og ting de ikke helt forstår. Mye av årsaken til at det er annerledes nå ligger i formatet. Danseren henvender seg direkte til publikum når han demonstrerer at han får en idé eller når han mimer noe. Å mime signaliserer at det man gjør skal illustrere noe spesifikt og har en uttalt mening. Barna forstår altså at her er det en helt konkret situasjon som er forsøkt kommunisert, og da blir de frustrerte når de ikke forstår det likevel. Det er så mange ukjente faktorer. Hva er sennepsgass? Hva er morse og skyttergraver? Hvorfor blir det skumlere musikk plutselig? Det er dessuten veldig dunkelt lys på scenen nesten hele tiden, noe som ser ut til å virke litt skremmende på de minste.

Chotto Xenos er et veldig ambisiøst kunstnerisk prosjekt, og som voksen er det lett å la seg forføre av de dramatiske og dystre, poetiske bildene. Voksnes referanserammer er godt etablert, men for de fleste barn vil det være for mange hvite felt til at bildene lar seg lese. Selv om forestillingen, og prosjektet som ligger til grunn for den, er lett å la seg begeistre av som voksen, så er ikke tematikken tilstrekkelig bearbeidet for barn. Alt i alt har Chotto Xenos blitt en danseforestilling for barn som er mest på de voksnes premisser.