Valgets dans

Guro Nagelhus Schia og Vebjørn Sundby har en omfattende dansekarriere bak seg. Etter endt utdannelse fra Kunsthøgskolen i Oslo dro de begge til Carte Blanche i Bergen hvor de arbeidet i flere år. I 2009 dro de til Belgia og startet sitt samarbeid med Sidi Larbi Cherkaoui og kompaniet Eastman hvor de danset i flere av hans signaturverk.

I Bærum har Schia og Sundby på kort tid etablert seg med en alternativ finansieringsmodell, utenfor de vante og for tiden omdiskuterte støtteordningene i Kulturrådet. I 2018 fikk de midler av Viken fylkeskommune til å starte sitt eget kompani, og gjennom de første årene har de gjort seg bemerket med flere anerkjente internasjonale koreografer på repertoaret. I 2020 lagde de verket DuEls av Damien Jalet og Erna Omarsdottir på Vigelandsmuseet i Oslo. Schia og Sundby har bygget opp et talentprogram for unge dansere gjennom samarbeid med private aktører som Sparebankstiftelsen og Talent Norge og deler generøst videre av sin høye utøverkompetanse gjennom NSP2, et kompani for unge dansere og DanseFOT, et samarbeid med Bærum kulturskole for semiprofesjonelle dansere.

Forestillingen The Core finner sted i studioet til Nagelhus Schia Productions (NSP) i en gammel lagerbygning utenfor Sandvika sentrum. I savnet etter gode prøvelokaler for dans i Oslo sentrum er det bare å bøye seg i støvet for det arbeidet de to har fått til. De har to gode studioer for dans, hvorav ett har størrelse på et medium stort scenerom med lysoppheng og mulighet for publikumsamfi, og i andre etasje er det kontorer for den lille administrasjonen. På kort tid har de bygget opp landets tredje nasjonale kompani, og de har knyttet flere sterke dansekunstnerne til seg.

Vandreforestilling The Core er Schia og Sundbys første større koreografiske verk. De inviterer til en blanding av vandreutstilling og forestilling og tar i bruk de to studioene og baren som ligger imellom. De ønsker å viske ut skillene mellom visuell kunst og dansekunst og tar utgangspunkt i arbeidene til motedesigneren Fredrik Tjærandsen og Bernt Isak Wærstads nyskrevne musikk. (Wærstad har skrevet musikken sammen med Labdi Ommes og Amund Ulvestad, red.anm.)

Tjæraldsen skapte viral oppmerksomhet med sin eksamenskolleksjon i 2019 ved Central Saint Martins i London. For dette vant han L´Oréal Professional Awards og ble intervjuet av britiske Vogue, blant flere. Han har hatt en nærmest eksplosiv kunstnerisk motekarriere. Tjærandsen sier i intervjuer at han har latt seg inspirere av det uklare i barndomsminner og at øyeblikk der de «ballonglignende» objektene transformeres til kjoler er øyeblikk hvor klarhet oppstår. Han har utarbeidet et materiale av rågummi, og det er dette som gir det gjennomskinnelige og transformerbare uttrykket. I The Core bringes tankene over på kjernemuskulaturen og det viscerale, det som finnes bak hud og fett og som danner kjernen i kroppen vår, de indre organene. Sentralt for prosjektet er også kjernen som den sentrale delen av et himmelsk legeme, som jorda eller sola, og objektene i forestillingen er inspirert av det magnetiske feltet i såkalte toroidale former. Tjærandsen utforsker det han i programteksten beskriver som «verdens ufullstendighet, eller mer presist vår oppfatning av den».

Transformasjoner Allerede i inngangspartiet til lokalene er lyset dempet og når dørene til det store studioet åpnes, guides vi innover, noen rett frem og noen til høyre. Publikum står eller setter seg langs veggene. Forestillingen er allerede i gang. Inne i en amøbelignene lateksboble med luft sitter en kvinne i en slags fosterstilling med ryggen til publikum. Hun beveger seg langsomt og forsiktig med små håndbevegelser. Over nakken hennes ser det ut som om hun er fastlåst i en lenke som utgjør en slags navlestreng. På gulvet rundt henne beveger det seg en sortkledt danser som kaster det latekslignende materialet fra kostymet sitt ut i diagonaler som blir til små veier eller gater på scenegulvet.

Danseren i det boblelignende objektet trekker blikket mitt mot seg, og materialet som de begge er kostymert med er tungt, mykt, glatt og krevende, og det gir en surklende lyd mot gulvet. Hun reiser seg og går rundt, fremdeles er hun inni den hvite boblen. Plutselig slippes luften ut, og materialet transformeres til en kjole som omslutter kroppen. De to danserne går så inn i en duett hvor den hvitkledte hindrer den sorte i å bevege seg. Hun tråkker og setter henne fast, slipper henne og holder henne igjen, før den sortkledde forsvinner ut med et lite smell. Den hvitkledte sitter igjen med en rest av det sorte kostymet.

Før dette har også danseren Vebjørn Sundby vært på gulvet. Han fremfører en tekst på et litt syngende vis, og det viser seg for de av oss som klarer å få det med oss, at det er informasjon til oss om forestillingen. Han forteller oss at valget er vårt, vi kan følge ham inn til det hvite rommet, eller vi kan bli der vi er. Han forteller også at forestillingsnavnet The Core ikke kommer til å bli avslørt og at vi selv kan tolke hva det ligger i det. Valget er altså vårt. Jeg tar danseren på ordet og velger den hvitkledte. Det er Guro Nagelhus Schia selv, og jeg bestemmer meg for at hun er protagonisten i det hele.

I det hvite rommet er det videoarbeid på tre sider av det jeg antar er det stofflignende materialet i bevegelse. Schia dukker opp igjen, og i en betagende solo beveger hun seg langsomt og konsentrert gjennom rommets diagonal. Hun veksler mellom å bøye seg dypt ned og innover i kroppen og å løfte blikket åpent ut og frem mot det noe hun er på vei mot. For meg er denne scenen verkets absolutte høydepunkt. Jeg gripes av det eksistensielle. Det handler om forholdet mellom lys og mørke, eller liv og død om man vil, og det dystopiske i tiden vi lever i som drar oss mot en undergang. Jeg lar meg bergta av hennes tilstedeværelse og myke konsentrasjon og tenker at jeg foretrekker lys fremfor mørke.

Forholdet mellom kostymer og objekter kombinert med dansernes evne til å gi materialet liv, er det som fascinerer meg og gir forestillingen mening. Et materiale som gir assosiasjoner til hud eller havdyr og som henger i myke folder tett rundt kroppene. Dette kommer til uttrykk også i Shintaro Oues solo i det samme rommet. Han forsterker materialet, og sammen med bevegelsene blir det en del av hans kropp. En annen interessant sekvens er når en kvinne beveger seg inne i en av de tredimensjonale objektene. Håret hennes reiser seg, og kjernen blir bokstavelig talt magnetisk.

Prosjektet er sjeldent ambisiøst. Kunstnerne bidrar til helheten, og komponisten med sine Laurie Anderson-aktige vokaler og dype klangflater gir verket dramatisk tyngde. Videoarbeidet gir en kontrasterende letthet, og objektene med sine organiske former og hudlignende materialer er taktile og gir en følelse av noe som er vått som vann eller olje. Og gjennom danserne som skyver og bærer objektene kommer en insistering til syne i verket. En motstand som lykkes aller best i nært samspill med objektene og som av og til mister sin kraft når de ikke er i bruk. Objekter er krevende partnere, fordi det er utøveren som gir dem mening. Og det er i de delene hvor danserne aktivt arbeider med objektene som er mest vellykkede.

Utfordringen ved å la oss velge selv er at vi mister sammenhenger. Det dype alvoret som forestillingen av og til bærer preg av gjør forestillingen betydningsfull uten at vi klarer å helt gripe den. Det er lett å tolke det dystopiske inn i verket, og det er heller ikke å forakte, siden det er et viktig tema slik verden ser ut akkurat nå, men jeg ønsker meg at det hadde vært tatt noen klarere valg om verkets form. Når man kan velge sin egen forestilling, sitter man fort igjen med en følelse av å ha gått glipp av noe. Det dramaturgiske grepet oppleves som uklart, og dermed mister vi også det som er kjernen i det hele, nemlig hva kunstnerne ønsker å formidle.

For meg utløses den dramaturgiske uklarheten av den manglende fiksjonskontrakten helt i starten. Det forstyrrende elementet en tekst kan være når noen danser, fremført av Sundby helt i starten, er godt tenkt fordi den nettopp synges og danses frem, men den ødelegger for den viktige kontrakten med publikum. Jeg skulle derfor ønske at de hadde klart å skille informasjon og kunst og anerkjenne publikums behov for en litt tydeligere guide i en forestilling som ellers består av en rekke, romlige og danseriske vakre øyeblikk i nær relasjon til de organisk krevende og transformative objektene.

Når forestillingen er slutt, har alle i publikum sett hver sin forestilling. Selv var jeg så heldig å få med meg den siste soloen til Schia i døråpningen mot baren og kunne parallelt følge en video av henne hvor hun sitter fast på innsiden i en sort, tunnelformet indre sirkel. For meg er det her, i øyeblikkene hvor lys, røyk og danser smelter sammen i et konsentrert og stillere parti at verkets magi kommer til sin rett.