Ujevn messe

Den er hyllet som et av musikkhistoriens aller største verk – Johann Sebastian Bachs Messe i h-moll. Messen inneholder noe av det ypperste innen kompositorisk håndverk, uansett sjanger, samtidig som den er sublimt vakker i all sin kompleksitet. Enkelte har spekulert i om verket faktisk var ment som en slags «musikalsk CV» som skulle demonstrere hva mester Bach kunne få til. Verket er i hvert fall en oppsummering av komponistens virke, og det inneholder et kompendium med kantatesatser og sanger fra hele hans karriere.

Stykket følger messeleddene og knyttes gjerne til påskehøytiden, selv om det ikke egentlig tar for seg pasjonshistorien. I forrige uke ble stykket presentert under to utsolgte påskekonserter i Oslo Konserthus. Vi fikk oppleve både Filharmoniens kor og orkester og fire stjernesangere, ledet av orkesterets sjefdirigent Klaus Mäkelä.

Messe i h-moll er en to timer lang reise i polyfoniens verden, og det er en enorm oppgave – både for dirigent, sangere og musikere – å skulle holde dette oppe så lenge. Det lyktes bare delvis.

Flytende Bach-tolkning Konserten startet veldig bra, med kor som synger «kyrie eleison» av hjertens lyst. Klaus Mäkelä dirigerte med sin sedvanlige lette eleganse og energi, med store, flytende armbevegelser og myke håndledd. Det kan se ut som at han ønsket å skape en mer flytende Bach-tolkning enn det vi får fra de som rendyrker et slankt og stramt tidligmusikk-sound med tarmstrenger, lutt og cembalo. I denne første homofone korsatsen fungerte det godt.

Det ble imidlertid tidlig klart at det var vanskelig å holde et såpass stort lag samlet, uten litt mer presise beskjeder. Mäkelä formet musikken fint når han fikk sjansen, og han kom med mange spennende valg innen frasering og forming. Men flere ganger ble det tydelig at dirigenten ønsket å skape mer enn det sangere og musikere klarte å levere. I så å si alle de polyfone partiene for fullt kor og orkester ble timing mellom gruppene et problem. Og slike partier er det mange av i Bachs H-mollmesse. Spesielt koret hadde tidvis problemer med å henge med, og altfor ofte ble den polyfone veven til en grøtete lydmasse, uten nyanser og klarhet.

Kanskje var det sykdom og kort øvetid som hemmet, kanskje var det manglende disiplin fra orkesteret, kanskje burde Mäkelä gitt klarere beskjeder og lagt opp til en skarpere og tightere stil gjennom det hele. Det kan også virke som at man hadde undervurdert partituret en smule. Burde kordirigent Øystein Fevang og Mäkelä rett og slett ha arbeidet mer sammen? Og dessuten – med fare for å sparke mot en allerede vidåpen dør – den tørre akustikken i Oslo konserthus hjelper ikke akkurat på.

Interessante grep Heldigvis ble det bedre etter hvert. I den høystemte og engleaktige «Sanctus»-satsen gnistret det endelig av koret, og vi fikk den perfekte symbiose av Mäkeläs entusiastiske musisering og sangernes kvaliteter. I den tistemmige (!) «Osanna», med sin livlige dansbare tretakt-rytme, fulgte orkester og kor hverandre presist og tight. Kanskje var det lettere for alle å henge på i disse seksjonen som har en litt tydeligere puls. For meg var disse to satsene et glimt av hva jeg skulle ønske hele konserten hadde vært.

Det er flere små «kammerspill» i løpet av verket, hvor mindre grupper i orkesteret spiller sammen. Til forskjell fra de store orkestrale partiene fungerte disse virkelig godt. Fløyte, obo d’amore, fagott og engelsk horn hadde blitt hentet fram til scenekanten, og var plassert vis-a-vis fiolinene. Dette var med å gjøre dem til likeverdige partnere i de mange polyfone utvekslingene mellom strykerne og treblåserne. Trompet og kornett var plassert bak førstefilolin, helt ute på venstre kant, mens hornisten også hadde funnet plass helt foran på scenekanten.

Disse grepene ga andre lydbilder enn vanlig og var særdeles vellykkede‚ siden disse instrumentene har mange fine solistiske partier, som nå kom veldig tydelig fram. I «Et in Spiritum Sanctum» for eksempel, spiller obo d’amore, fagott og basso continou i trio, med bassbaryton Milan Siljanov flytende oppå i en fri motstemme. Dette ble et av kveldens aller vakreste øyeblikk.

Glimrende solister Generelt sto sangsolistene fram som det aller mest solide under konserten. Den allerede nevnte Siljanov er en sanger jeg ikke kjenner fra tidligere, men han viste seg å ha herlig stemmeklang og flott foredrag. Mari Eriksmoen er en briljant sopran med stort dramatisk tilstedeværelse og en magnetisk tiltrekningskraft. Igjen demonstrerte hun at hun kan synge barokkmusikk like godt som samtidsmusikk og romantisk repertoar, og at hun er en av de aller fremste norske sopranene vi kan oppleve på scenen akkurat nå. Spesielt vellykket var «Domine Deus». Denne satsen ble sunget sammen med tenor Magnus Staveland, som hadde steppet inn for Anders Dahlin på kort varsel på grunn av sykdom. Den Norske Opera & Ballett har gjort litt av et kupp ved å få Staveland inn i det faste solistensemblet. Stemmen hans er ganske spesiell, med en smal og litt «sprø» klang. Det gir en særegen skjønnhet som jeg har blitt veldig glad i.

Kveldens kanskje aller mest gripende sangprestasjon var det imidlert den britiske mezzosopranen Alice Coote som stod for, i den sørgmodige «Agnus Dei». Hun sang denne med de vareste pianissimi og en sorgfull storhet som var genuint rørende.

Oslo-Filharmoniens påskekonsert var en ujevn affære. Men den inneholdt mange fantastiske enkeltøyeblikk. Sangerne og treblåserne briljerte, og de gangene alt var på plass i kor og orkester, løftet det seg til store høyder.