Tenner et lys i mørket

Uttrykket document humain – på norsk et menneskelig dokument – betegner, ifølge Det norske akademis ordbok, «en skriftlig fremstilling som gir materiale til forståelsen av menneskenaturen». Enklere sagt viser begrepet til en tekst som kaster lys over det vi kan kalle menneskeligheten. Holocaustoverlevende Primo Levis bok Hvis dette er et menneske fra 1947, er en slik tekst.

Levis vitnesbyrd har senere blitt bearbeidet for scenen, og monologen har nå fått sin norgesdebut på Torshovteatret. Midt i det runde rommet er det plassert en rektangulær forhøyning, dekket av et gulv av treplanker. Konstruksjonen har tre lemmer som kan åpnes, og på den ene siden stikker det opp en kran som drypper, hvor dråpene forsvinner ned en metallrist. Scenograf Alex Eales har skapt en effektiv scenografi, som fungerer godt mens det berettes om hendelser som utspiller seg i ulike rom i og utenfor konsentrasjonsleiren. Den begrensede plassen styrker også assosiasjonen til fangenskap.

Skuespiller Øystein Røger entrer scenen. Han er enkelt, men pent kledd, i blå skjorte, mørk bukse og brune pensko. Røger taler først tilsynelatende som seg selv, idet han åpner med å forklare at han først vil si noen ord. Han forklarer at Primo Levis bok, Hvis dette er et menneske, er et vitnesbyrd om forfatterens egne opplevelser som italiensk jøde i konsentrasjonsleiren Buna i Polen. Røger understreker at dette er en fortelling om virkelige mennesker, og at alt som skal berettes er sant. Deretter tenner han et stearinlys, og plasserer dette i et hull i en gulvplanke. Der blir det stående og brenne sakte ned i løpet av forestillingen.

Et vitnesbyrd Videre introduserer Røger hvordan frihetskjemperen Levi ble tatt til fange av fascistene i Italia, og senere deportert til konsentrasjonsleiren. Monologen ligger tekstlig tett på Levis bok med samme navn. Beretningen er tilpasset scenen og kuttet ned, uten at det har gått ut over opplevelsen av nærhet og autentisitet som vitnesbyrdet bærer med seg.

Mens Røger forteller, foregår det en glidende overgang fra skuespillerens tilsynelatende personlige perspektiv til Levis jeg-forteller, parallelt med at det langsomt blir mørkere i salen. Monologen består primært av skildringer av minner fra leiren, men tidvis spiller Røger ut enkelte replikker som om de foregår i nåtid. Han taler i hovedsak i jeg-form, men iblant bruker han også flertallsformene «oss» og «vi», noe Levi også gjør i sin nedskrevne beretning. På denne måten favner vitnesbyrdet bredere enn forfatteren selv, og selv om Hvis dette er et menneske handler om Levis opplevelser, får vi gjennom hans perspektiv også høre om andre menneskers skjebner.

Et eksempel er Emilia, som ble drept i gasskammeret kun tre år gammel. Etter å ha fortalt om drapet på jentungen, følger Røger opp med en pause – stillheten gir tid til å la historien synke inn. Det er flere slike virkningsfulle pauser underveis i forestillingen, og Røgers varierte stemmebruk og beherskelse av ulike stemningsskifter gjør at monologen flyter godt. Blant annet formidler han vellet av følelser og forvirring som skyller over Levi ved ankomsten til konsentrasjonsleiren, inkludert redsel, skam og nedverdigelse.

Hvis dette er et menneske er en beretning som kaster lys over mange ulike aspekter ved livet i konsentrasjonsleiren. På en side er hverdagen preget av makabre absurditeter, som en kjemieksamen Levi på et tidspunkt høres i. De ubeskrivelige grusomhetene som preger tilværelsen trer også frem, for eksempel i skildringen av seleksjonene, hvor det blir bestemt hvem som får leve og hvem som blir sendt til gasskamrene. Dødsdommene avgjøres i brøkdelen av et sekund. Samtidig finnes det utrolig nok glimt av glede i alt det grufulle. Det er nærmest ufattelig hvordan det kan finnes rom for ømhet og omsorg i all elendigheten, og det illustrerer hvordan det er håp for menneskeheten selv i de mest umenneskelige situasjoner.

Effektfullt lysdesign Gunnar Innværs lyddesign fungerer godt sammen med Martin Falcks nydelige lysdesign. Begge deler løfter forestillingen til en virkelig sterk teateropplevelse. Lysdesignet er særlig og effektfullt i møte med skuespillet, som da det fortelles om alt som er blitt tatt fra de jødiske fangene, og Røger til samme tid nesten viskes helt ut idet lyset gradvis forsvinner og han omsluttes av et mørke. Underveis i forestillingen legger skyggene seg i ansiktet hans på ulike måter, som får han til å se både yngre og eldre ut, iblant mer livaktig og andre ganger nærmest halvdød. Det varme lysets livgivende effekt, slik det fysisk kommer til syne på scenen, speiles også i en skildring fra Levis beretning, hvor han forteller om opplevelsen av vårens første solstråler. Selv i konsentrasjonsleirens brutale virkelighet gir dette sårt tiltrengte solskinnet et glimt av glede, og det finnes et streif av oppløftning i å se sine fangede medmennesker i sollyset for første gang.

Videre oppstår det en interessant dynamikk i at Røger, som er en eldre mann, inntar rollen som Primo Levi, som bare var 24 år gammel da han ble sendt til konsentrasjonsleiren. Mens han formidler Levis vitnesbyrd, tenker jeg på erkjennelsen av at traumer sitter i kroppen, og at fortidens minner kan fortsette å virke i et menneske årevis etter overgrepene har funnet sted.

Primo Levis Hvis dette er et menneske er sterk lesning. Regissør Alan Lucien Øyen har skapt en forestilling hvor samspillet mellom Røgers skuespill og lyd- og lysdesignet etterlater en teateropplevelse som yter Levis beretning rettferdighet. Mot slutten omtales holocaust som en «ugjenkallelig forbrytelse», før Røger til slutt blåser ut stearinlyset som nesten har brent ned. Folkemordet er et av de aller mest brutale historiske eksemplene på det verste mennesker kan gjøre mot andre mennesker. Derfor er det så viktig at vi aldri glemmer, men fortsetter å fortelle.