Tenker festivalformen på nytt

Det er krevende dager for kunstnere og musikere. Så å si alle konserter og festivaler er avlyst, og utøvere, komponister og arrangører mister inntekter. Den årlige samtidsmusikkfestivalen Only Connect, arrangert av Ny Musikk, har imidlertid tenkt alternativt. Rent formelt ble festivalen avlyst og alle honorarer ble utbetalt. Samtidig inviterte de i all hast til en ny, dugnadsbasert festival hvor de opprinnelige prosjektene ble tilpasset, omskapt og skreddersydd til videoformater. Resultatet er ikke bare en samling streamede fremføringer som ideelt sett burde ha foregått live. I stedet blir det hjemmesittende publikummet presentert for et spekter av innfallsvinkler og kreative grep som på ulike måter utnytter det særegne ved det digitale formatet. Dette gjør at det også åpnes opp for nye perspektiver på og refleksjoner rundt hva en festival er og kan være.

Naturlig nok er det visse lytteopplevelser som ikke kan gjenskapes digitalt, og konsertsalens magi og det sosiale samværet kan vanskelig erstattes. På den annen side opprettes det her en helt ny type kontakt med musikerne og komponistene. Publikum kommer tettere på, og inviteres også til å delta i utforskingen av hva som finnes rundt, bak og i verket som prosess.

Festivalen foregikk i løpet av tre dager der et visst antall videoer ble lagt ut på festivalens nettsider hver dag. Grepet med å ikke legge ut alle videoene på én gang hadde den fordelen at publikum fikk en håndterlig mengde kunstneriske inntrykk å forholde seg til, i tillegg til at det skapte en form som ligner dramaturgien i en live festival. Innenfor den gitte rammen hadde publikum samtidig friheten til å kunne gå tilbake og høre et verk flere ganger, og til å selv bestemme rekkefølgen på lyttingen. På denne måten ble publikum delaktige i kurateringen på en måte som ikke hadde vært mulig under en tradisjonell festival. Alle videoene er i skrivende stund fortsatt tilgjengelige, men det er uklart hvor lenge de blir liggende.

Korona-musikk Flere av verkene på programmet er mer eller mindre direkte kommentarer til koronakrisen, som blant annet verket Trii in isolamento, fremført av Oslo Sinfonietta og komponert av ensemblets dirigent Christian Eggen. Her filmes ni musikere fordelt på tre grupper hvor hver gruppe er fysisk isolert fra hverandre. En stryketrio og en blåsetrio forholder seg til det samme partituret, men blir overlatt til å tolke materialet på hver sin måte. Den tredje trioen, bestående av en harpist og to perkusjonister, fungerer som et slags kommenterende og sammenbindende lim. Selv om strykerne og blåserne spiller fra de samme notene, blir artikulasjonen, karakteren og tempoet forskjellig. Den manglende kommunikasjonen gruppene imellom gjør at det oppstår forskyvninger som skaper en struktur som er delvis komponert og delvis tilfeldig. Metaforen er tydelig nok. Vi sitter alle isolert i våre små enklaver men forholder oss likevel til den samme situasjonen. Vi forsøker alle å skape mening og sammenheng utfra det vi har å forholde oss til. Resultatet blir ikke perfekt harmoni og samstemthet, men det blir noe annet. Det oppstår noe nytt og uforutsett som ingen kunne ha planlagt eller forutsagt på forhånd.

Duoen ”Jen & Am The Destroyers”, bestående av de eminente perkusjonistene Ane Marthe Sørlien Holen og Jennifer Torrence, presenterer en lettere og mer humoristisk kommentar til den aktuelle situasjonen i verket Tyngdekraft. En rekke forskjellige perkusjonsinstrumenter ligger spredt utover et gulv. Kameraet fokuserer bare på instrumentene mens musikerne står utenfor kameraets synsvinkel og kaster gjenstander fra hver sin kant. Bordtennisballer, nøtter, skruer og muttere regner over trommeskinn, triangler og tamburiner og skaper et nervøst, raslende lydbilde. Gjenstandene som kastes blir stadig større og det hele ender i et kaotisk, skranglende leven hvor det hagler alt fra orgelpiper til kopper og kar av metall. Det er som om utøverne får utløp for sin frustrasjon over å verken kunne nærme seg hverandre eller instrumentene.

Prosess og oppløsning Noen av prosjektene viser utforskingen av hva som foregår bak et verk og hvordan et verk blir til, snarere enn det endelige resultatet. Bidraget til ”Senter for kollektivt skapande” som består av strykerduoen Vilde&Inga, komponisten Lo Kristenson og bratsjisten Tove Bagge, er et eksempel på dette. I stedet for å bli presentert for et ferdig verk, følger publikum tilblivelsesprosessen i form av en videodagbok, et grep som egner seg spesielt godt til det digitale formatet. Samarbeidet i gruppen baserer seg på en slags flat struktur hvor ingen har det endelige ordet men hvor alle er likeverdige og bidrar sammen til å skape verket. Det interessante er at det ikke bare er hierarkiet mellom komponist og utøver som løses opp, men også det tradisjonelle forholdet mellom verk og prosess. Her er det selve prosessen som blir verket. Man kunne selvfølgelig innvende at verkstrukturen fortsatt består i den forstand at dagboken presenteres som et ferdigklippet produkt som konsumeres av et publikum. Men prosjektet stiller uansett interessante spørsmål om hvem som egentlig står bak et verk, hvordan et verk blir til og hvordan prosessen forholder seg til det ferdige resultatet.

De tradisjonelle skillelinjene oppløses ytterligere i Michael Schmids BREATHCORE: The Sky’s The Limit, hvor også publikum inkluderes som aktive medskapere. På festivalens første dag gjennomgår den belgiske fløytisten en rekke pusteøvelser i en instruksjonsvideo. Deretter ber han publikum om å sende inn video-opptak av himmelen og skyene fra det stedet der hver enkelt befinner seg, samtidig som de gjentar pusteøvelsene i bakgrunnen. De innsendte bidragene ble deretter redigert og presentert to dager senere. Resultatet er slående: en sammenhengende video av himmelen filmet fra ulike steder og vinkler, akkompagnert av åndedrettet til noen-og-tyve festivalpublikummere. Isolert på hvert sitt sted, men forent i en lang, dyp og sammenhengende utpust under én og samme himmel.

Tett på En av de største fordelene med videoformatet er at kameraet bringer publikum tett på utøveren. I én video sitter den australske klarinettisten Aviva Endean alene i et rom og leker seg med ulike klanger på vakkert og meditativt vis. I en annen fremfører cellisten My Hellgren verket Marionette av Johan Svensson i samspill med en slags hjemmesnekret mekanisk struktur bestående av vifter, apparater og vibrerende gjenstander. I begge tilfeller kommer publikum nærmere enn om de hadde sittet i en konsertsal, noe som gjør det mulig å studere utøvernes fingre, pust og bevegelser på en mer inngående måte enn normalt. Det samme gjelder Magda Mayas improvisasjoner for preparert piano, For Cor I og II. Kameraet kikker henne så og si over skulderen og gjør det mulig å følge med på alle detaljene og de fysiske operasjonene hun foretar seg ved hjelp av e-bows, skruer og trepinner mellom pianostrengene. Lytteren får riktignok ikke oppleve de romlige dimensjonene eller alle de akustiske kvalitetene i Mayas særegne klanglige univers. Men en fordel er at verket kan høres på nytt, flere ganger. Og i alle gjennomlyttingene er det nye ting å oppdage.

Kvartetten ”Tøyen fil og klafferi” presenterer en leken, utforskende og kreativ seanse bestående av fire verk av henholdsvis Jessica Sligter, Roberta Lazo Valenzuela, Klaus Ellerhusen Holm og Kristine Tjøgersen. Humoristiske, poetiske og tankevekkende videoer og animasjoner vises i samspill med musikernes subtile utforsking av instrumentenes klangmuligheter.

Festivalen består også av filmede konsertopptak av mer tradisjonell art, som for eksempel samarbeidet mellom det svenske ensemblet ”Skogen” og sveitsiske ”Insub Metha Orchestra” som fremfører to verk av komponisten Cyril Bondi. Til tross for god kvalitet i alle ledd er det under disse fremføringene at savnet etter å være fysisk tilstede melder seg sterkest. Synet av musikere på en konsertscene med ideelle akustiske forhold foran et lyttende publikum vekker utvilsomt en lengsel.

Selv om det digitale festivalformatet neppe kan erstatte ekte vare, så har årets utgave av Only Connect likevel vist hvordan det er mulig å tenke festivalformen på nytt. Det er lov å håpe at lærdommer og perspektiver fra denne måten å lage festival på kan bli med videre, i det minste som et supplement til den tradisjonelle festivalformen når samfunnet etterhvert beveger seg tilbake til normalen.