Tåspiss, ikke spisse albuer

I en kronikk og en reportasje i Adressa 14. august kritiserer ballettsjefen for Den Norske Opera og Ballett Ingrid Lorentzen og danser Arne Fagerholt kvaliteten på ballettilbudet i Trondheim, og trekker fram Bergens elitesatsing på unge talenter som noe Trondheim bør kopiere.

Lorentzen og Fagerholt skal berømmes for å sette dans på dagsorden. Det er lett å slutte seg til ønsket om et godt kommunalt ballettilbud. Men Lorentzen og Fagerholt hevder at kvaliteten på danserne fra Trondheim var bedre før, at dansepedagogene i Trondheim var bedre før, at alt var bedre før. Denne gullalderen knyttes til med fem dansere med bakgrunn fra Trondheim: Lorentzen, Fagerholt, Ella Fiskum, Jo Strømgren og Camilla Spidsøe. Lorentzen sier at listen kunne vært gjort mye lenger. Kronikkforfatternes kvalitetsmål er dansere som har kommet inn på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), eller som har eller har hatt en utøvende stilling ved Nasjonalballetten eller et knippe andre dansekompanier.

Listen på fem kan godt gjøres kortere. Jo Strømgren aldri har vært klassisk danser. Han har vært en god danser i andre sjangre, og han er en nyskapende og grensesprengende koreograf, men ikke klassisk danser. Fiskum har ikke har hatt mange klassiske ballettroller. Dermed har listen tre navn. Det tilsynelatende statistiske argumentet til Fagerholt og Lorentzen er svakt. Videre er Lorentzen selv et så unikt fenomen i norsk dans at det er vrient å sammenligne andre med henne. Det Lorentzen sier i reportasjen viser jo også at tilbudet i Trondheim «før» heller ikke var godt nok, all den tid hun måtte gå på flere danseskoler for å få nok trening. Bildet av en gullalder for klassisk ballett i Trondheim på 1960- og 70-tallet kan altså være overdrevet.

Viktigere er det at påstanden om den sørgelige tilstanden i dag er tvilsom. De siste 15 årene har 24 elever fra danselinja på Trondheim katedralskole kommet inn på KHiO, representert ved alle tre linjer. I tillegg har ca. 60 elever tatt annen høgskoleutdannelse i dans. Man kan vanskelig laste disse eller det pedagogiske tilbudet i Trondheim for at ingen i denne perioden har fått jobb ved Nasjonalballetten. Den kritikken må sendes KHiO, som har tatt dem inn og skal videreutvikle de klassiske danserne.

Det er ikke til rart om flere talenter blomstrer i Oslo enn i Trondheim. Den Norske Opera og Ballett i Bjørvika gjør med sin blotte eksistens ideen og ønsket om å satse på ballett bokstavelig talt mer nærliggende for unge i Oslo enn i Trondheim. Uten sammenligning for øvrig, som Hannibal Lecter sier i «Silence of the Lambs»: «Vi begynner med å begjære det vi ser hver dag». Tilbudet Nasjonalballetten har fått i stand på ungdomskolenivå er også viktig.

Bergensmodellen er det lett å støtte. I år var det fire elever fra elitesatsingen som gikk videre til høyere utdanning. I fjor var det tre. Men Trondheim står ikke særlig tilbake for dette. Det har i snitt kommet inn én til to Trondheimselever hvert år på Statens balletthøgskole.

Jeg deler Lorentzen og Fagerholts ønske om et kommunalt tilbud i klassisk ballett i Trondheim. Men argumentasjonen deres er gebrekkelig, kritikken har feil adresse og rammer pedagoger som jobber med unge i Trondheim i dag. Det kan virke kontraproduktivt. Det finnes alternativer til å trampe løs på hvor dårlig tingene er i dag.

Lorentzen og Fagerholt har kompetanse, ressurser og posisjon til selv å få i stand det de ønsker seg. Som sjef for Nasjonalballetten har Lorentzen faglig autoritet, nettverk og evne til å få til gode tiltak. Det ville vært langt mer konstruktivt om Lorentzen brukte ressursene til å jobbe for et tilbud à la det de har i Oslo enn på å legge sin tyngde bak en svakt fundert elendighetsbeskrivelse? Talent er ikke stedbundet. Talent kan være hvor som helst. Et desentralisert undervisningstilbud à la det Nasjonalballetten har i Oslo ville virkelig vært å skape en hage med vekstvilkår for talent. Det kan Lorentzen i kraft av sin posisjon få gjennomført om engasjementet er genuint. Hvem andre enn landets øverste sjef for klassisk ballett skulle ha bedre forutsetninger til å gjøre dette?

Fagerholt jobber med dansetilbud for pensjonister i Orkanger. Det er fire mil fra Trondheim. Med et brennende engasjement for å odle unge talenter og klassisk ballett ville det vært konstruktivt å så en spire for slike tilbud i Trondheim. Ikke et vondt ord om dans for pensjonister, men Fagerholt kan neppe ha håp om at talentet han etterlyser dyrkingsmuligheter for i Trondheim er å finne blant pensjonistene i Orkanger. Det må jo være grenser for drømmen om «late bloomers». Jeg inviterer herved Fagerholt til å ta i øyesyn det tilbudet som allerede eksisterer i Trondheim, og ønsker ham velkommen til å starte en ballettskole for unge talenter.

En forkortet versjon av denne kronikken står også på trykk i dagens utgave av Adresseavisen.