Svingende energinivå

Hele to nye verk av komponist Kari Beate Tandberg står på programmet når Kringkastingsorkesteret (KORK) og dirigent Jamie Phillips setter i gang vårsesongen. I tillegg til de to urfremføringene har Tandberg også plukket ut resten av programmet. Selv om ikke all musikken er like vellykket, får KORK vist seg som et orkester som på tross av størrelsen også behersker det store symfoniske formatet.

Uforløst basskonsert Første verk på programmet er Dét, Tandbergs nye konsert for kontrabass og orkester, skrevet til KORKs solobassist Marius Flatby. Flatby har også hatt en rolle i utformingen av solostemmen. Konserten er inspirert av og oppkalt etter den danske forfatteren Inger Christensens enorme diktverk det fra 1969. det er fylt av en fascinasjon over den naturlige (og unaturlige) verden. Samtidig gir verket uttrykk for datidens politiske strømninger – med studentopprøret i Paris i 1968 friskt i minne – og kan leses som både en antikapitalistisk systemkritikk og en utforskning av hvordan språket former vår oppfatning av verden.

Det er altså ikke et hvilket som helst forelegg Tandberg gir seg i kast med i denne konserten. Christensens tekst får også en styrende rolle i musikken. Korte utdrag projiseres på veggen, og musikken føyer seg deretter. Verket åpner med disige, drømmende klanger i orkesteret, under tekstlinjen «Det er som grebet ud af luften». De skimrende klangflatene – spesielt i strykerne – minner om franske komponister som Dutilleux og Ravel. Snart endrer teksten seg til «Det brænder», og de langstrakte klangene forsvinner i voldsomme, rytmiske utbrudd.

Flatbys soliststemme veksler også mellom mer lyriske, melodiske partier og perkussiv rytmikk. Han bruker både buen og en trommestikke for å slå på strengene. Tandbergs bruk av flageoletter – overtoneklanger på strengeinstrumenter – er spesielt slående. Kontrabassen låter flere oktaver lysere enn normalt, med en besnærende klanglig tranghet. Både klangen og intonasjonen går på tvers av resten av orkesteret og skaper et spennende motsetningsforhold mellom de to.

Første del av konserten preges av hyppige stemningsskift, mens det ligger noe og ulmer i den andre halvdelen. Det er som om den musikalske energien som har blitt bygd opp ikke helt klarer å finne et passende utløp mot slutten av verket. Det er ingen siste musikalsk kraftutladning, men heller en murring som til slutt løser seg opp. Det gjør at jeg opplever slutten som uforløst – noe prøver å komme til overflaten, men kommer seg ikke opp før verket er over.

Tandbergs drøyt kvarterslange konsert kan nødvendigvis ikke ta opp i seg hele Christensens tekst. Likevel savner jeg en mer bevisst samhandling med den litterære inspirasjonen. I mange av Christensens dikt – spesielt i storverkene det, alfabet (1981) og Sommerfugledalen (1991) – er form og innhold tett sammenfiltret. det er bygd opp av matematiske modeller og hoveddelen av verket henspiller på språkteoriene til den danske filologen Viggo Grøndal. De lekende, utforskende aspektene av diktet finner man igjen i Tandbergs instrumentering og store klangpalett i soliststemmen. Men verket tar ikke nok stilling til systematikken og den språklige stringensen som holder Christensens tekst sammen.

Enorme mengder musikalsk energi Mellom Tandbergs to stykker kommer Fartein Valens tragisk stemte Nenia, inspirert av at Valen så den antikke skulpturen Den døende galler i Roma. Dirigent Phillips får ut en fantastisk fylde i strykerne, og med det en emosjonell nerve som ikke alltid er til stede i fremføringer av Valens musikk.

Tandbergs andre urpremiere på denne konserten, Fabel, har et langt tydeligere musikalsk forløp. Svirrende treblås og strykere settes opp mot truende, statiske messingklanger. Konfrontasjonene mellom de ulike instrumentgruppene blir stadig voldsommere, før musikken faller hen i kaos. Gjennom denne instrumentbruken setter Tandberg opp fine kontraster, og hun får utløp for enorme mengder musikalsk energi i de store utsvingene. Hun viser også en stor evne til å sette sammen varierte og slående lydbilder, i enda større grad enn i Dét.

Elegant kammermusisering Siste verk på programmet er Dmitrij Sjostakovitsj’ Symfoni nr. 15, hans siste fullførte symfoni. Phillips setter an i et friskt tempo, og det er bemerkelsesverdig hvor mye volum han får ut av orkesteret, spesielt strykerne. KORK har omtrent halvparten så mange strykere som anvisningen i partituret, men de sparker likevel godt fra seg. Basert på størrelsen på klangen og den musikalske intensiteten de spiller med, skulle man tro de var mange flere.

Førstesatsen – som så mye av Sjostakovitsj’ musikk – preges av tiltakende fortvilelse, men denne fortvilelsen blir kommentert, for ikke å si latterliggjort, av stadige avbrytelser. Plutselig dukker galopp-motivet fra Rossinis ouverture til operaen Vilhelm Tell opp som trompetsolo. Til å begynne med er det en viss komikk over det hele, med spredt latter i salen, men etter hvert får de mange gjentakelsene av motivet noe dystert over seg. Phillips holder intensiteten oppe gjennom hele satsen, og klarer fint å balansere mellom fortvilelse og bitende sarkasme.

Kontrasten er stor til gravalvoret i andre sats. Messingkoralen som åpner satsen spilles med stor pondus, mens solocellist Ernst Simon Glaser spiller den stort anlagte cellosoloen med lyrisk nerve. Det er flere fine soloprestasjoner videre i satsen, spesielt fra solotrombonist Sverre Riises begravelsesmarsj. Gode solister preger også den lekne tredjesatsen – i alle fall leken til å være Sjostakovitsj. Det samme gjør elegant kammermusisering, spesielt fra treblåserne.

Fjerde og siste sats er igjen spekket med sitater, men her mer eksistensielt vektig enn de nærmest komiske fanfarene i begynnelsen. Satsen åpner med det såkalte «skjebnemotivet» fra Wagners Nibelungenring og fortsetter med åpningen av ouverturen til Tristan og Isolde. Phillips former musikken fint, fra de nærmest dansende partiene i åpningen til det øredøvende klimakset som kommer omtrent midt i satsen. Igjen blir jeg imponert av både balansen innad i orkesteret og volumet de klarer å produsere.

Det tilhører sjeldenhetene at én komponist får to helt nye verk fremført på en og samme orkesterkonsert og i tillegg får velge det øvrige programmet. De valgte verkene snakker kanskje ikke veldig tydelig med hverandre, men det går likevel en musikalsk nerve gjennom hele konserten – ikke minst fordi denne musikken lar KORK vise seg fra sin absolutt beste side.