Stillhet med forsterkning

I sitt nyskrevne verk Bristol Silence forsøker komponist John Andrew Wilhite-Hannisdal å grave i det som forble usagt da norske musikere spilte for tyske offiserer under andre verdenskrig. Han tar utgangspunkt i Bristolorkesteret – underholdningsorkesteret som spilte opp til dans på Hotel Bristol på 1930- og 40-tallet – og prøver å flette sammen ulike historiske tråder fra tiden under og etter krigen. Verket favner bredt, men selv om det finnes flere rørende øyeblikk, fremstår helheten for ufokusert til å kunne si noe om denne kompliserte tiden.

Lydlig kollaps Bristol Silence begynner i mørket, med sus og knitring fra instrumenter og det elektroniske lydsporet. Åpningssatsen gir også tittelen til verket: et slags destillat av støyen som finnes på de gamle grammofonplatene med Bristolorkesteret. Besetningen er den samme som hos det opprinnelige orkesteret, med trompet, saksofoner og fiolin som de bærende melodiinstrumentene. Musikken trer gradvis frem, med mer og mer håndfaste klanger fra musikerne, og et farget lys fyller rommet.

Den påfølgende satsen, «Our Night- to Gunvor Hofmo», tar utgangspunkt i Gunvor Hofmos dikt «Vårkveld». Det er som en demonisk energi har tatt over musikerne, og sopranene Sofia Jernberg og Robin Steitz lar de utholdte konsonantene i ordene «desolate hiss» skylle over instrumentallydene. Utøverne fremfører Wilhite-Hannisdals komplekse musikk med stort overskudd og imponerende enkeltprestasjoner.

En følelse av kollaps går gjennom musikken. Ofte er det en swing-groove som ruller og går – et ekko av 1940-tallets dansemusikk – mens pipende saksofon, hylende trompet og hamrende pianoakkorder slår vilt rundt seg. Det er som om instrumentene prøver å tilintetgjøre musikken de selv er en del av.

Historisk tilknytning Flere av Wilhite-Hannisdals tidligere verker tar for seg historiske temaer. Spesielt utmerker operaen Kunngjøringer fra Pariserkommunen seg, skrevet sammen med Bernhard Bornstein til en libretto av Finn Iunker. Også her er det en blodig konflikt som utgjør bakteppet – Pariserkommunen i 1871. Med Bristol Silence har Wilhite-Hannisdal satt seg fore å bruke Bristolorkesteret for å se nærmere på det musikalske Norges tilknytninger til okkupasjonsmakten. Mye av det historiske bakgrunnsmaterialet kommer fra Harald Herresthals bok Propaganda og motstand (2019), om musikklivet i Oslo under krigen.

Bristol var byens mest populære danselokale under krigen, og med det tyske offisershjemmet rett over gaten – det som i dag er Nynorskens hus – var det ofte flere nazister i publikum. Flere av orkestermedlemmene spilte også med nazistiske orkestre, mens andre var aktive motstandsfolk, deriblant sangeren Arne Sveen. Orkesterets leder var Øivind Bergh, som etter krigen ble Kringkastingsorkesterets første dirigent, med flere av musikere fra Bristolorkesteret som grunnstamme.

Et spørsmål om tekst Det er et komplekst og fascinerende terreng å bevege seg i, med et mangfold av ulike menneskeskjebner, både i og utenfor orkesteret, på riktig og gal side i konflikten. Likevel klarer ikke Wilhite-Hannisdal alltid å nå frem til kompleksitetene. Delvis er det fordi lyden ikke alltid er den beste. I flere av satsene spiller teksten en viktig rolle, men kombinasjonen sentral tekst og lydsterkt ensemble viser seg å være vanskelig å balansere. Ofte blir både sangerne og de andre instrumentalistene overdøvet av blåserne, og det er vanskelig å skjelne både teksten og de andre musikalske konturene. Rommet fremføringen skjer i hjelper nok ikke – et konferanserom på Hotel Bristol – men når alle utøverne spiller og synger inn i mikrofoner, skulle man jo tro at det gikk an å kontrollere dette bedre.

I tillegg opplever jeg også at tekstene ikke alltid forholder seg tydelig nok til det historiske utgangspunktet. Fjerde sats – «As Many Sighs- after Tosca» – er den sterkeste, rent musikalsk, med et dramatisk og øredøvende høydepunkt som peker mot torturscenen i operaen. Utover dette blir grunnen til at Puccinis Tosca brukes som tekstlig forelegg først klar i et intervju med komponisten i Ballade: Tosca ble fremført i Oslo på 1940-tallet, og går også for tiden på Hovedscenen i Bjørvika.

Utover åpningen er det bare sjette sats, «Your Mouth, Your Eyes- to Arne Sveen», som har noe med Bristolorkesteret å gjøre, men heller ikke dette direkte. Det tekstlige utgangspunktet er foxtroten «Din munn svarer nei, nei» som nettopp den tidligere nevnte Sveen gjorde til en stor hit på 1950-tallet, og altså ikke med Bristolorkesteret. Her er teksten oversatt tilbake til engelsk – opprinnelig het sangen «There’s Yes Yes in Your Eyes» – og brutt opp i fragmenter og spunnet videre på. Det usagte i relasjonen mellom tyske offiserer og et norsk underholdningsorkester får komme til uttrykk. «Your mouth says / Your eyes say / Your hands say» synger sangerne, og akkurat hva munnen, øynene og hendene sier, forblir usagt.

Jeg stusser også over hvorfor det hele er på engelsk. Dette er for all del en personlig kjepphest, men når utgangspunktet for Bristol Silence er det uavklarte og kompliserte forholdet mellom norske musikere som spiller for tyske offiserer, fremstår språkvalget som ganske pussig. Det må da vel være vel så virkningsfullt å fremføre Gunvor Hofmo-diktet på norsk, og for den saks skyld den korte Brecht-teksten i femte sats i den tyske originalen. Når verket i tillegg hovedsakelig skal fremføres i Norge, blir valget enda rarere.

Løse tråder Det er mange interessante tråder som tilsynelatende skal flettes sammen i Bristol Silence, men jeg synes ikke sammenflettingen lykkes helt. Når verket tar utgangspunkt i virkelige hendelser og personer – og attpåtil urfremføres på samme hotell som Bristolorkesteret spilte på – er det overraskende at tilnærmingen til stoffet ikke er mer bokstavelig. Når denne delen av norsk musikkhistorie er så ukjent, er det kanskje nødvendig at Bristolorkesteret selv får ta en mer fremtredende plass i musikken. Ofte er det for mange koblinger som må forklares mellom musikk, tekst og historie til at verket helt klarer å treffe.