Stein i glasshus

Jeg vil gjerne få komme med noen innspill når det gjelder diskusjonen rundt etablerte kompanier og finansieringen av disse.

Mitt hovedanliggende er at begrepet etablerte kompanier brukes om kompaniene som har fått kunstnerskapsfinansiering. Det er der kampen nå står, om å redde disse. De er blitt finansiert på en måte som har gitt dem mulighet til å bygge opp en organisasjonsstruktur og heve tariff-festet lønn. Dermed kan de maksimere sine kunstneriske erfaringer.

Bør man ikke vurdere kompanienes behov for disse pengene, utover det å bevare arbeidsplasser? Altså se på produksjonsmengde, turnéaktivitet, og kanskje mest av alt; dets kunstneriske relevans og nedslagsfelt? Et annet poeng er at med noen få unntak, er det kompanier tilknyttet miljøet rundt Black Box teater og tilsvarende estetiske preferanser som har blitt tildelt kunstnerskapsfinansiering. Denne tilskuddsordningen fra Norsk Kulturråd er blitt gitt et par kompanier av gangen over en viss periode, og ser man nærmere på hvem disse kompaniene er, og hvem scenekunstkonsulenten i inneværende periode er, ser man bånd mellom disse. Det er snakk om venner og samarbeidspartnere.

Norge er et lite land kan man hevde. Desto større grunn til å utforske relasjonene nærmere. Det kan ikke bare være armlengdes avstand til politikerne som gjelder. Og nettopp, på grunn av dette, blir det så urettferdig at dette nye begrepet, etablerte kompanier, skal få slik slagkraft. Jeg har vært scenekunstner i Grusomhetens Teater siden 1995. Jeg vet ikke hvor mange år Grusomhetens Teater har søkt om kunstnerskapsfinansiering og den tidligere ordningen for kunstnerskapsfinansiering, med påfølgende avslag uten begrunnelse. Offisielt er jo kriteriene kvalitet og nyskapning. Men er det slik at Grusomhetens Teater produserer forestillinger med dårligere kvalitet og er kunstnerisk sett mindre interessante enn mange av de basisfinansierte kompaniene?

Hvilke kunstuttrykk og kunstnerskap skal det offentlige finansiere? Hvordan blir mangfoldet når de såkalte etablerte kompanier er plukket ut av skjønnsmessige verdier, trender, føringer og personlig tilknytning. Til slutt vil jeg si at selve begrepet etablerte kompanier skjærer i mine ører. Grusomhetens Teater ble etablert som kompani i 1992 og har produsert 32 originale forestillinger som har turnert i Norge, Frankrike, England, Tyskland, Sverige, Polen, USA, Russland, Iran, Tyrkia, Japan og India. Burde ikke dette kvalifiseres til å bli betegnet som etablert? Og få mulighet til å kunne ansette en produsent i 100% stilling?